Etter 27 år i eksil tar Eduardo Lamora med seg et filmkamera og reiser til Mayari for å møte sin familie. Herfra skildrer han et Cuba som for Lamoras mor er verdens rektum. Hun stiller ingen spørsmål om sin tilbakevendte sønns liv, ei heller om hvorfor han nå filmer sin familie. Han på sin side får mennesker i tale, og filmen serverer historier fra et folk som er fanget i fattigdom og et rigid regime.

Denne deltagende dokumentaren om Cuba minner om poetisk realisme. Den er personlig, øm og til tider naivt romantisk. Dette er Lamoras Cuba, sett gjennom øynene til en mann som elsker sin mor og som gråter over sitt land. baa

Kommentarer