Filmen tar oss til et øylandskap i det sørlige Chile – til en fortelling og en verden som like gjerne kunne vært en del av det norske panorama. Her bor Ana, alene med sin pleietrengende og døende mor. Livet er karrig og menneskene desto mer ordknappe. Den sikreste møteplassen er på båten som forbinder øya med fastlandet. Over tid lærer vi Ana og noen av naboene bedre å kjenne, på filmens avdempede vis. Det er som om klimaet tynger menneskene nede, til en hverdag hvor de fleste lukker seg vekk, kun med mål om å overleve fra dag til dag.

Dette er en sakte, lyrisk og visuelt vakker opplevelse, fremstilt med klassiske cinematiske grep, noe som ikke minst yter det regntunge landskapet stor rettferdighet. Regissør José Luis Torres Leiva hører til en ny og ung generasjon chilenske filmskapere og har tidligere utmerket seg gjennom uavhengige videoproduksjoner, gjennom dokumentarfilmer og kortfilmer. El cielo, la tierra y la lluvia er hans første spillefilm. Om filmen sier han selv: Dette er en film om forbindelsen mellom menneske og omgivelser. Jeg ønsket å plassere den under et veldig kort narrativt tidsforløp, badet i stillhet. Dette er en invitasjon til publikum til å bygge videre på den fortellingen jeg har skrevet for andre mulige historier som ikke er formidlet i filmen.

Kommentarer

Som med Liverpool klarte ikke denne å fange min interesse, det skjedde lite i filmen. Hadde også nok sett for meg en film med litt mer visuell styrke enn det jeg fikk inntryk av ved å lese beskrivelsen. Scenen som vises i bildet over var betydelig blassere i fargene enn bildet over tilsier.
Decay / 17. okt 2008 kl. 16:15

Fortalte meg mye om depresjon, interesant.
Victoriasita / 27. jul 2009 kl. 01:00