Montages blog: Islam with a punk voice
I went to see the film Taqwacore: The Birth of Punk Islam (2009). It's a documentary, about punk groups with Islamic origins, fighting to spread their expression and for acceptance.
When I went to see this film, I had never heard of the novel "The Taqwacores" by Michael M Knight, nor about the punk scene in islam. The film was three years in the making, and shows how from this book, a whole movement in music started. It started in The United States, where Islamic teenagers were raised in a more western manner and as a were therefore more open to music and art tendencies. As a result they were more free to express themselves among the American society, than in their countries of origin.
Islam doesn't allow guitars nor pianos, and several other music instruments. It also forbids women from singing. But when the book got published, several underground Islamic artists, felt this book was in a way, written about them and how they wanted to live their religion.
After these artists contacted Knight, they kept in touch and decided to go on tour. In The States, they encountered some problems with police, especially because of how afraid the American society is of Islam. The film shows how these groups, using lyrics, symbols and punk philosophy, provoked different entities and groups, even their own Islamic community. Especially when one of the bands goes to Pakistan and tries to tour there, to show what their vision of Islam can be.
The film is also about Knight's journey in this environment. In a way he's traveling inside his own novel, which only existed in his head. It's interesting to see how he in the beginning deals with the rush of the tour and the way the bands live their religion. But also how he struggles with their use of drugs and non-religious way of life. We can see how he, being such an open Muslim, also judges and struggles with those things that his religion tells him are wrong, and the consequences his book has created.
In the end, the film shows a journey of a writer and a music tour. That the only thing they want to do is tell the world that religion can be lived in different ways. And that religion should be a personal choice and not an imposition.
Nini er distribusjonsansvarlig i Montages Shorts, et initativ etablert for å bistå filmskapere og produsenter i distribusjon av nordiske kortfilmer til festivaler og tv-stasjoner verden over.
Bloggenes innhold representerer skribentenes egne meninger, og ikke Film fra Sør Festivalen.
Montages blog: Shootouts in Mumbai
Something that has been very nice in this festival, is how friendly people are. I just moved to Oslo six months ago and I don't have any Latin American friends here. During the festival projections, when I arrive to the theater and while doing the line or sitting in my seat, people approach me because they know I must speak Spanish. Then I meet all these wonderful people, some of them Film Fra Sør fanatics, that find this festival a nice way to come closer to their home countries.
I saw the film Kaminey (2009), during a projection that Montages.no organized for the festival. As I'm a part of Montages too, in the distribution branch of it, this projection was full of friends, even though there were very few people who came. I guess Monday night is still Monday, and many people would rather go to bed early, than join a late night projection and a party.
I don't see that many Bollywood films, they're not exactly my taste. But I had heard that this film was a rare sample of this genre, so I came with high expectations. Unfortunately for the second time in the festival, there were projection problems. After a delay of 20 minutes, we could watch the backup copy, although the projector wasn't really prepared for the colorful palette of Bollywood.
The film is very interesting and entertaining. It's about twins, a good one and a bad one, that somehow get mixed up by chance in a very complicated situation. Yes, the plot is a very old one, but in this Bollywood production it's not that obvious as it normally ends up being.
The dancing and singing is not as uncomfortable as it usually feels in musicals. The music is used more like a soundtrack rather than a performance. The influence of American films is quite evident. There are some melodies from Pulp Fiction and other known American films, that are used in the hectic action sequences.
This films is an action film to the core. There are fights, shoot-outs, car chases and bad guys that are bizarrely funny. The action sequences are well built, with interesting framing, dolly shots and music.
And of course there's a love story. Which brings to light an interesting problem in India. The discrimination between different ethnic groups in India, something I wasn't familiar with. This becomes an important part of the conflict in the film.
So the film has the elements to entertain and amuse the audience, unfortunately it falls into the cliché. Despite the overuse of some technical tricks, music and an overwritten script, overall it's an interesting Bollywood action film to see.
Montages blog: Weekend report - A Housemaid and a Handful of Con Artists
In the chilly autumn of Oslo, I went last Saturday to see The Housemaid from South Chorea. This film is a jewel of story telling. It's from 1960, and restoring this film was apparently very difficult, and it was a wonderful surprise to see how good the image and sound was. To me, the fact that it's a rescued film, only became visible when for a few minutes, near the end, we can see that the grain and the sharpness of the image changes and some fragments are missing. But this small technical difficulty doesn't change the effect that the film has on us.
The opening credits show two siblings playing a hand game with a cord. The game seems to be keeping the rope tangled as it travels from hand to hand, from kid to kid, without losing the cord nor the rhythm. This game prepares us for what the film is going to be, a tangled story that gets more and more complicated, as every character puts his hand in.
The story is a thriller about a household, where an evil woman comes to live as a housemaid. The film is outstanding in every sense. The plot is surprising, with unexpected twists and a very clever cinematography. Almost all the film happens inside this house, and we follow all the characters through to the glass windows that connect the different rooms. The characters are well built and the evil woman is very disturbing, from the moment we see her. She has odd habits and a very fidgety personality, so we immediately know something is wrong.
The film has doses of humor as well, and the end is a nice surprise, that leaves you smiling as you exit the theater.
And for Sunday I decided to see Nine Queens (2000), a very popular film from Argentina that is a part of the Audience Favorites section in the festival.
It was my first screening at Klingenberg theater, and it was a bit funny and a bit embarrassing, as it was obvious that it was a DVD copy. We even got to see the copyright warning and the DVD menu. I don't know if when you project a film on DVD it's possible not to show this, but maybe putting the DVD in earlier and having it ready, before people get into the theater, could have been an option.
Anyways. The film is about a con, and from start to end there's always a surprise for the audience. This film has all the good elements in the right dosage. The right amount of sympathy for the good guy and of corruption in the bad one. The twists that we expect, the ones that we don't see coming, and the hot looking girl, that is supposed to be a saint, but as the principal character says "there are no saints".
The film is so well presented, and the characters so well played, that even when we think the film is over we still don't know who won, we doubt where the last card is going to be played and who is the one that gets to keep the money. It's entertaining and challenging at the same time.
This film ranks on the top 10 list of con movies, on many film fanatics' lists. Which could mean two things: there are very few good con films, or this film is definitely a piece from that sub-genre worth seeing. To me it's the second one. Maybe you guys should go and catch their next screening on October 15th and decide for yourselves?
Nini er distribusjonsansvarlig i Montages Shorts, et initativ etablert for å bistå filmskapere og produsenter i distribusjon av nordiske kortfilmer til festivaler og tv-stasjoner verden over.
Bloggenes innhold representerer skribentenes egne meninger, og ikke Film fra Sør Festivalen.
Montages blog: Day 3 - Portrait in a sea of lies
As a Colombian I was looking forward to see this film. I've heard some good comments about it, how well it's been doing in festivals, and it's also been a while since I've seen a Colombian film.
The film was a very nice surprise. It's a road film about a couple of cousins who are going to reclaim the land, that was once stolen from their family by the guerrilla. A road film in such a beautiful country as Colombia, gives us very strong and outstanding images. It's not surprising that its director has a background as a cinematographer, because you can feel the intention of showing how amazing and rich the Colombian landscape is.
The story is heart breaking, it's about terror, about how the young survivors of violence grow up, coping with their memories, and how they're traumatized. What makes this film interesting is that it doesn't fall into the cliché of using this sadness and horror to win the audience. It tells its story in a very Colombian way, with humor. It creates a contrast between the two cousins. On one hand we have Marina, who barely talks and still thinks that the world is after her. And on the other hand, we have Jairo who's the opposite, a guy that tries to get all the bad things in his life and turn them into good opportunities to enjoy life.
I found the narration of the film to be an accurate portrait of the Colombian culture, how we always look forward to the tomorrow because everything will be better then. And how we find humor in the bad things that happen, because that way they're easier to handle and life is nicer to live. I think the film succeeds in this choice of telling the story. I could hear the audience laughing at situations that from other point of views could have been tragic. Of course there is a very strong message about the situation in Colombia, and the filmmaker makes us aware of it. When the time comes for the cousins to face what they were looking for, the humor goes away and we are presented with the raw truth of pain and violence, that is the base of the story.
To me it was very eye-opening. In a country like Colombia were there are so many different victims and problems, sometimes we forget about some of them, and this film is a good reminder of one of those, and it's also a very good film that portrays our culture, and in a way shows how the years of violence have shaped it
Nini er distribusjonsansvarlig i Montages Shorts, et initativ etablert for å bistå filmskapere og produsenter i distribusjon av nordiske kortfilmer til festivaler og tv-stasjoner verden over.
Bloggenes innhold representerer skribentenes egne meninger, og ikke Film fra Sør Festivalen.
Montages blogg: Day 2 - Eloquent Peasant and Touki Bouki.
Nini er distribusjonsansvarlig i Montages Shorts, et initativ etablert for å bistå filmskapere og produsenter i distribusjon av nordiske kortfilmer til festivaler og tv-stasjoner verden over.
Bloggenes innhold representerer skribentenes egne meninger, og ikke Film fra Sør Festivalen.
Modern hieroglyphs
An Eloquent Peasant at Films from the South
Watching the short film An Eloquent Peasant at the Lillebil screen at Filmens Hus I got just what you might expect: the film tells the story of a peasant in Egypt (between 2040 and 1750BC) who, through his poetic protestations to a local lord, successfully lobbies for the return of his unfairly stolen goods from a cruel overseer. The film focuses on the peasant’s nine almost-unbroken monologues as he at first reasons, then pleads, then attacks and finally gives up on the local lord.
Due to my ignorance of both ancient Egyptian and modern Arabic I followed the peasant’s speech through English subtitles. Overall I think they did a great job being, both poetic and (most importantly) eloquent. For a film that has the spoken word at its heart it was remarkably effective to watch with subtitles. The acting is humble, earnest and effective and the cinematography, like the peasant himself, is simple but beautiful.
However, what most intrigued me was the historical background and context of the film. This led me to do some (scant) research on the folktale and to write this piece. This would surely have pleased the World Cinema Foundation, one of whose goals in restoring the film was to help preserve Egypt’s cultural heritage.
The thing that intrigued me is that, as well as being a moral tale, it seems to contain an overt political message: you can't rely on your overseers to provide justice. In the film the landowner is initially too concerned with his own interests to listen to the peasant, or worry about justice. But the perseverance, intelligence and resilience of the peasant wins him over. The story suggests that the people of the time valued these attributes and wanted to explore them.
In his book, The Tale of the Peasant (Oxford, 1981), R.B. Parkinson, an expert on Ancient Egyptian text, observes the following:
“The irony of the plot, and of the situation (the contrast between the social status of the peasant and his elaborate discourse), were part of the appeal to the original élite audience. The text is a questioning of social and divine justice.”
This tale of educated, persistent, questioning of your social superiors was created by the elite themselves. This self-critical approach to their own divine and inherited right to give justice is, for me, a fascinating glimpse into the mindset of the most advanced civilisation of their time. The story was written nearly 4,000 years ago but still holds relevance today with regards to justice, social status, fairness and hierarchy. The content of The Eloquent Peasant seems to be a very timely, critical, anti-establishment treatise written by those among the ruling elite of their time.
This fascinating website shows the original hieroglyphs from the story. To modern eyes it might be hard to believe that the ungainly hieroglyphs could lend themselves to such eloquence. To me therefore it seems somehow apt that this story should now be disseminated by film: storytelling with pictures, modern hieroglyphics.
You can see The Eloquent Peasant at 20:15 on 13th October in the Lillebil screening room of Filmens Hus.
Alistair Spalding er tilknyttet Film fra Sør som frivillig i webredaksjonen.
Bloggenes innhold representerer skribentenes egne meninger, og ikke Film fra Sør Festivalen.
Montages blog: Day 1 - Women Without Men
I arrived to the opening screening of FFS, Women without men, by Shirin Neshat.
The mandatory speeches were said and a very lovely poem set the mood to what was the beginning of a fantastic movie and night.
Shirin Neshats presented her film, stating that the allegorical tone of Iranian art, is the way of scape that artists found to the censorship their ideas are object of. Her film was moving, poetical and very political, with very well build characters, that don't say much but express a lot, and with a stunning cinematography, that goes beyond spaces and takes the story to the level of a profound look, of what women lives are thanks to men in a country like Iran.
After this beautiful film, we follow the torches to Fugazi, where the party was, I couldn't help feeling sorry for the people holding the torches under the rain, but I was a bit more relieve when I saw a few of them joining the party later, which was a very fun gathering of film fanatics and people involve with the film biz here in Oslo.
Thanks to this evening I'm all set in my "festival mood" and looking forward to the other films Film Fra Sør has discover for us.
Nini er distribusjonsansvarlig i Montages Shorts, et initativ etablert for å bistå filmskapere og produsenter i distribusjon av nordiske kortfilmer til festivaler og tv-stasjoner verden over.
Bloggenes innhold representerer skribentenes egne meninger, og ikke Film fra Sør Festivalen.
Garin Nugroho
En av årets festivalgjester er den indonesiske regissøren Garin Nugroho. I den sammenhengen viser vi hans to siste spillefilmer.
Nugroho er blant Asias høyest respekterte regissører, både for sitt politiske virke og for sine estetiske filmer. Vår programmedarbeider på asiatisk film Brynjar Bjerkem skrev tidligere i år en artikkel for filmtidsskriftet Z hvor han tematisk drøfter Nugroghos forskjellige filmer, for samtidig å sette regissørens filmografi i sammenheng med hjemlandet Indonesias samtidige politiske utvikling. Les artikkelen her.
For mer om Indonesia, se lenger ned i bloggen, til Bjerkems to tekster fra filmfestivalen i Jakarta i desember 2009.
Afrikansk film og Markedet
Sandra Mileo beskriver sin femte dag i Cannes.
Dagen i dag har stort sett dreiet seg om afrikansk film som er noe underrepresentert på programmet i år. Foruten en lang dag på markedet (møter med salgsagenter og produsenter), har jeg sett to afrikanske filmer: Black Diamond (om "trafficking" av fotballspillere), og den noe rare The Last Dance of the Flamingo; basert på en kjent roman i Mosambik om kjærlighet og overtro.
Sistnevnte er en co-produksjon mellom Mosambik, Portugal og Italia. Den sentrerer seg rundt skjebnen til en portugisisk soldat som reiser til landet for å løse en underlig kriminalsak. Det fine med filmen er at man virkelig klarer å hengi seg til historien som fortelles, og at det føles som om man selv er i Mosambik. Dette er en film jeg likte veldig godt.
Tidligere i uken fikk jeg sett filmen The Athlete som faktisk inkluderer scener innspilt i Norge. Om denne filmen får plass i Film Fra Sør blir spennende å se. Knytningen til Norge er morsom, men underlig. The Athelte handler om den etiopiske idrettsutøveren Abebe Bikila som ble en av afrikas første virkelige store idrettstjerner.
Det er ikke bare i det offisielle programmet det vises film: markedsvisningene er en stor del av Cannes. Dette markedet er preget av salgsagenter fra hele verden som skal pitche sine produksjoner til enten festivaler eller kjøpere som kan være interessert i visningsrettigheter i deres landsområder. Det er ofte kamp om seteplassene på filmene som har blitt hypet best, men det er nettopp også på markedsvisningene man finner film som man lurer på hvorfor man ser. Markedsprogrammet består av film fre hele verden: øst og vest, i alle mulige sjangre.
Nå nærmer festivalen seg en slutt. Dette merkes på programmet som ikke er så tett og omfattende slik det var i begynnelsen. Festivalen har vært preget av at man gjerne ser 4-5 filmer etter hverandre, men nå dabber dette av og man kan lene seg i kinomørket og virkelig nyte film.
Frigi Jafar Panahi nå!
Bortenfor Croisetten, palmene, den røde løperen, Woody Allen, Mick Jagger, Michelle Williams, Variety, Screen, Hollywood Reporter og resten av stjernetåken Cannes Filmfestival, sitter en ildsjel og auteur fengslet i det beryktede Evin- fengselet i Teheran.
Hjertesyke Jafar Panahi er nå i gang med sultestreik i protest mot den behandlingen han får. Abbas Kiarostami har skrevet brev til myndighetene, og her i Cannes er Mohsen Makhmalbaf tilstede for å protestere i en debatt som samler betydelige iranske filmkunstnere. En hel filmverden fordømmer uretten mot Jafar - som var på Film fra Sør med Offside i 2006.
Var han i gang med å lage en ”subversiv” film i sin egen leilighet da han ble arrestert? Ryktene er mange. Faktum er at han fortsatt sitter fengslet – selv etter et massivt internasjonalt press. I det store filmmarkedet på festivalen er det mer stille rundt det offisielle iranske filmbyrået Farabi enn vanlig. Jeg merker at jeg selv kvier meg for å ta kontakt.
Hva kan vi gjøre, hvem kan vi nå for en protest mot den inhumane behandlingen en stor filmregissør får? Jo, gjennom å vise frem motstanden, vise for all verden at ingen kan tie ihjel stemmen til Jafar- som fortsatt med betydelig styrke samler filmelskere over hele verden i en samlet protest mot mørkemenn dypt inne i det tvilsomme iranske prestetyranniet.
Bruk din egen stemme til å protestere mot overgrepet på alle måter du kan!
FRIGI JAFAR PANAHI NÅ!
Cannes og fraværet av latino-film
Det er noe pussig når det gjelder latino-film i Cannes i år. De er nesten øredøvende fraværende.
I over fem år har film fra Latin-Amerika vært det dominerende med samfunns-aktuelle filmer tuftet på lokal historie som etter hvert har fått et sjangermessig interessant tilsnitt. Kronen på verket må sies å være Oscar til Campanellas Hemmeligheten i deres øyne. En film som på mange måter summerer opp latin-amerikansk films suksess det siste ti-året. Campanella har vært en viktig figur lenge, det samme har Ricardo Darín. Begge fra Argentina, som har hatt en nøkkelrolle filmproduskjonen fra dette kontinenetet, ved siden av Mexico og delvis Brasil.
I Cannes’ offisielle program finner vi noen viktige regissører representert: Alejandro Ganzaléz Iñarritu med Beatiful i hovedkonkurransen, Diego Luna sin debutfilm Abel utenfor konkurransen (det heter faktisk det: Hors compétition, eller out of competition. Det betyr egentlig at filmene er laget av respektfulle folk, men sannsynligvis er for dårlig til å vinne. For at ikke regissørene skal tape ansikt vises de derfor i hovedprogrammet, men altså utenfor konkurranse). I det som kalles Spesialvisninger er det også en film kalt 5xfavela regissert av 5 ulike brasilianske regissører.
I det viktige sideprogrammet Un Certain Regard, der det alltid er mye bra sør-film, kan vi vente en ny film av Pablo Trapero (Mundo Grua, el Bonaerense, Rolling Family). Garancho er en krim-/romanse-thriller der Ricardo Darín spiller hovedrollen, og jeg mener det er all grunn til å ha høye forventninger.
De to paralelle festivalene Quinzaine des réalisateurs (Regissørenes 14 dager) og Semaine de la critique (Kritikeruken) - henoldsvis driftet av regissører og kritikere som en reaksjon på innholdet i Hovedprogrammet og Un Certian regard (et spesielt blikk) - har hver sin latinofilm representert i programmet. Noe annet ville vært en skam, men av opp mot 100 filmer teller dette en håndfull. Det samme gjelder også i markedet, som ikke i like stor grad er preget av trender. En naturlig forklaring er finanskrisen. Denne har gort at langt færre filmer er påmeldt i Cannes i år en tidligere, spesielt i markedet - som nok er preget av at det faktisk lages færre filmer.
Jeg har sjekket ut Diego Lermasns La mirada invisible. Den er veldig spennende…
Cannes og finanskrisen
Ting tyder på at finanskrisen preger mengden filmer i markedet i Cannes.
Antall filmer i det offisielle programmet er selvfølgelig det samme, men de uoffisielle visningene der salgsagenter, produsenter eller nasjonale filminstitutt viser filmer i lukkede fora er færre. Det betyr at mange land sliter med å få produsert filmene sine. De foretrekker å dele ut dvd’er framfor å betale store summer for lukkede visninger i relativt dårlige kinosaler i kongress-salen.
Vi har hatt møte med Ondamax films i dag. Det er et salgsselskap som retter seg spesielt mot filmer fra Latin Amerika. Jeg har innsett at det er flere filmer i programmet derfra enn jeg trodde, men likevel, jeg spør ekspertisen om de føler seg truffet av det globale økonomiske fenomenet. "Nei," sier Eric, som er president i selskapet. ”Vi har hatt en god utvikling, og vokser sakte, men sikkert. Men vi merker at det er færre filmer fra du forskjellige landene. Vi har for eksempel ingen filmer fra Colombia i år," forteller han. Han legger til at det er lages ikke fullt så mange filmer fra land som normalt får et skatteoverskudd fra næringslivet. Det overskuddet er minimalt i år.
Det er tid for meg å gi stafettpinnen videre. På flere måter. Sandra overtar bloggingen fra Cannes i noen dager framover før Lasse kommer ned, og jeg har mine siste arbeidsdager i forlengelsen av denne festivalen. Jeg vet at det sannsynligvis er siste gang jeg er her. Det betyr ikke all verden, men det gjør at jeg suger i meg inntrykkene på en annen måte enn før. En viktig observasjon, som riktig nok ikke er ny, er den takknemligheten jeg føler overfor Cannes filmfestival. Det ansvaret festivalen tar med å vise verdens kunstfilm på en respektabel og opphøyet måte er helt unik. De aller fleste som er her skjønner ikke at det Cannes filmfestival faktisk handler om er filmkunst presentert på en opphøyet for fantastisk måte. På den røde løper står ikke bare amerikanske stjerner som bidrar med sin glans som jurymedlemmer eller deltakere i åpninsfilmen. I all hovedsak står filmskapere av independent-film fra hele verden med fokus fra verdens presse i et lite øyeblikk. Kombinasjonen av ansvar, filmkunst og glamour er en sjelden gave som Canne filmfestival har og som bør dyrkes.
Starstruck
Det er bare å innrømme det. Jeg ble mo i knærne og begynte å tenke på alle mulige unskyldninger for å nærme meg ham.
Jeg er ingen kjendisjeger og det skal en del til før å jeg lar meg imponere. Men der sitter el Che fra Motorsykkeldagbøkene, Julio Zapata fra Og morra di også. Cristobal i Déficit. Gael García Bernal.
Han utgjør omtrent 160 centimeter over bakken og er bare stor fordi han har vært med i god film. Han er i Cannes som juryleder for Camera d’or – gullkameraet; prisen for beste debutant i alle seksjoner under festivalen. Filmen vi ser er Sandcastle (Boo Junfeng) fra Singapore. Jeg har valgt meg den på bakgrunn av en rekke kriterier: den er kjøpt internasjonalt av Forissimo films - et selskap vi har stor tillit til, den vises i kritikeruken - altså er den en film som kritikere liker, óg den er produsert av Eric Khoo (Be With Me – en av mine favorittfilmer).
Sandcastle er fascinerende. Den klarer å fange overgangen fra unggutt til voksen, hvordan det oppleves å ta ansvar for sin bestemor med Alzheimer samtidig som man opplever sin første forelskelse, og den kombinerer søken etter sin far med tilbakeblikk på nasjonal historie. Alt fortalt på en meget tilforlaterlig måte der ingenting føles konstruert. Men til tross for alt den favner over oppleves Sandcastle likevel som langsom. Det skjer litt lite. Jeg er derfor veldig sympatisk innstilt til filmen, men er usikker på om den holder i lengden. Dette er kanskje en film som må få litt tid på seg. Enten vokser den, eller den forsvinner i mengden av visuelle opplevelser.
På vei ut av kinosalen kjenner jeg naturen kalle. Jeg stikker på toalettet og ser Bernal gå inn på herreavdelingen. Det er kø. Det tar tid. Jeg vasker hendene og når jeg er på vei ut igjen er køen borte. Menneskene er borte. Bare en liten mann foran meg går ut, snur seg, ser på meg og smiler høflig idet han holder døren for meg.
Cannes åpner i dag
Asiatisk film dominerer i Cannes.
Fra hotelrommet i rue du Chateauneuf hører jeg lyden av boring og veiarbeid. Stillaser står fortsatt oppe rundt palasset, mens morgenfugler henter akkrediteringen sin for å gjøre seg klar til dager spekket med film. Selv om Robin Hood åpner festivalprogrammet, og derfor nok en gang setter fokus på amerikanske storproduksjoner med stjerner i hovedrollene, er det asiatiske filmer som preger konkurranseprogrammet i årets Cannes.
Film fra Sør gleder seg over å se navn som Abbas Kiarostami (Smaken av Kirsebær), Lee Chang-dong (Oasis), Wang Xiaoshuai (Shanghai Dreams), Apichatpong Weerasethakul (Tropical Malady), og Takeshi Kitano (Zatoichi) i programmet.
Film er ofte best sånn. Usett - full av lovnad. Rød løper og gallakjoler. Men det får vente. Film fra Sør kler seg sjelden opp for å se film. Vi går dagen i møte i små lukkede kinoer der filmkvaliteten varierer fra dvd-visninger til nye dcp-kopier. Dette er Markedet. Filmvisninger der salgsagenter kjøper plass til sine filmer - som ikke er en del av festivalens offisielle program, men som er grunnen til at hele verden reiser til Cannes. I Markedet møtes bransjen over korte samtaler, utveksler ord om filmer som selges til filmbyrå og lokale salgsagenter. Festivaler som ønsker å vise de nyeste filmene må stille seg bakerst i køen inntil selger vet om det finnes en kjøper for det skandinaviske markedet.
Film fra Sør er på vei til et møte nå. Vi skal treffe en av våre viktigste kontakter innen iransk film; Katayoon fra Sheherazad Media International. Vi møttes i Berlin også, der vi fikk noen DVDer med filmer de har tilgjengelig. Nå er disse sett, og vi skal bli enige om dette er noe Film fra Sør skal vise i høst.
Berlinalen fyller 60 år
"Etableringen av Berlin Filmfestival er en politisk handling", sa politikeren Willy Brandt året 1951, da festivalen ble arrangert for første gang. "Den symboliserer denne byens vilje til å overleve", fortsatte han med kraft og selvsikkerhet på nyhetsrullen som ble vist under åpningsarrangementet. Festivalen ble en viktig del av gjenoppbyggingen av byen etter krigen. I 2010 feirer den altså sitt 60. års jubileum, med celebre gjester og salutter.
Åpningsseremonien fant sted i monumentale Berlinale Palats, med rød løper, musserende vin og rørende taler. Dieter Kosslick er mangeårig sjef for festivalen, som har noe slikt som 274.000 solgte billetter, ca 480.000 enkeltbesøk og 4200 journalister med mediedekning i 110 land. En av de aller største filmfestivalene i verden. Kosslick var åpen, direkte og til tider svært uhøytidelig under seremonien. Ikke minst benyttet han anledningen til et aldri så lite spark til byens ordfører. Det kunne anes at det bak kulissene var et noget anstrengt forhold mellom festivalen og byen. Da byens ordfører under sin tale pakket opp en spesiallaget hvitbjørn i porselen– en gest og gave til festivalen – så var ikke Kosslick snauere enn at han umiddelbart plukket seg ut festivalens forrige sjef – Moritz de Hadelen som satt i salen– og annonserte at hvitbjørnen nok hørte mer hjemme hos ham enn hos ham selv. Bakteppet var de harde økonomiske realiteter i 2009, da byen Berlin kuttet betydelig støtte og den tyske stat måtte overta. Ikke særlig sympatisk i Kosslicks øyne, kan man trygt si.
Åpningsfilmen var kinesiske Apart Together, av Quanan Wang. En film valgt med omhu, ettersom den handler om adskillelse og forening. Her er det Kina og Taiwan i fokus. Under den store Kina krigen 40 år tidligere, trakk Kuomintang soldaten Liu Yangsheng seg tilbake sammen med nasjonalistene – midlertidig trodde de – til Taiwan. Han etterlot seg sin gravide kjæreste Yu – e på fastlandet. Nå ble det aldri noen forening mellom de to land, men 50 år etter den ulykksalige adskillelsen søker Liu seg tilbake og hans tilbakekomst vekker mange følelser hos Yu-e og hennes familie. De som ventet en politisk dimensjon i filmen ble skuffet. Den unngår alle tilløp til en slik forståelse. Men den bittersøte og sympatisk fortalte gjenforeningen mellom de 2 tidligere kjærestene, og hennes nye mann, er filmens tour de force. De er rett og slett svært søte.
Berlinalen, på godt og vondt, med det mangfold av film man kan forelske seg i eller legge for hat, er et kremmerhus vi bør være glade for at vi har.
From the movie She A Chinese
Gothenburgh Film festival
Gothenburgh Film Festival has celebrated its 33rd festival and has every reason to be proud. Shall we believe their own numbers over 130.000 tickets has been sold, and over 200.000 have visited all events that have been arranged during 10 hectic days. It is quite impressing to really put a mark on the city like Gothenburg Film Festival (GIFF) does. With an extensive programme of some 450 films the festival reaches out to a variety of inhabitants. Sitting in a theatre that houses over 200 seats, 10 am a Tuesday morning it is quite amazing to recognize the theatre is almost full of enthusiasts waiting for an Indonesian psycho-horror-splatter film.
Jakarta filmfestival: ved veis ende
Programrådgiver og styremedlem for Film fra Sør Brynjar Bjerkem har sittet som juryleder for Jakarta Internasjonale Filmfestival. Her avslører han blant annet at vinnerfilmen allerede har vært vist under Film fra Sør og at norsk skrekkfilm er populært i Indonesia.
Festivalen ble avsluttet lørdag kveld med prisutdelinger og med den fransk-amerikanske co-produksjonen New York I love you som festivalens siste film. Årets festival har omsatt rundt 20 000 billetter, fikk vi vite. Dette er et tall festivalledelsen er veldig godt fornøyd med. Mange av forestillingene var da også utsolgt god tid i forveien.
Skrekkfilmer av forskjellig sort er veldig populære i Indonesia for tiden. Jeg møtte flere som raskt og effektivt refererte norske grøssere i et større omfang av hva jeg selv har sett. Det produseres også mye skummel film i Indonesia. Konkurranseprogrammet hadde et dyktig eksempel i Monty Tiwas Keramat (Sacred), en lokal variant av Blair Witch Project som etter min mening er skumlere enn originalen. Jakarta har også sin egen festival til temaet i Indonesia International Fantastic Film Festival. Den finner sted i november hvert år og kan være et interessant mål for skrekkhungrige entusiaster som heller vil dyrke kinomørket og eventuelt leie seg et spøkelseshus å bo i nede i åndebefengte Yogyakarta i etterkant, fremfor å nyte badelivet på Bali. Selv har jeg med hjem en del slik film på DVD, noe kjøpt på det lokale shoppingsentret, mye fått av regissørene og produsentene under tilfeldige møter i røykerommet på Blitz megaplex. For det er ingen tvil om at den indonesiske filmbransjen er høyforbrukere av sigaretter. Denne filmentusiasten har vært passiv røyker i en drøy uke og kommer hjem med mange gode filminntrykk, foruten røyklukt i kofferten.
Festivalens var dessuten et godt sted å få sett ny malaysisk film. Det malaysiske filmmiljøet har vokst seg til stor internasjonal anerkjennelse på kort tid, på tross av et miljøet er lite, opererer med små budsjetter og ofte får filmene sine forbudt for visning i hjemlandet. Jeg har allerede nevnt Amir Mohammads siste film. Et annet høydepunkt fra festivalen er Ho Yuhangs At the end of daybreak, en dyktig fortalt film om et forhold mellom en 15-årig jente og en 23 år gammel mann som skyter fart, når foreldrene hennes finner ut av forholdet. Serien med Yasmin Ahmads filmer toppet seg med Muallaf (The convert), en herlig og hjertevarm film om to karaktersterke søstre som har flyktet fra familien sin, for å prøve å leve et normalt liv mens de venter på oppholdstillatelse til Singapore.
Brynjar Bjerkem tilbake i Oslo - 14.12, 2009
Filmen Sepet (2004) ble en sterk og emosjonell opplevelse for tilskuere i Jakarta
En midtveisrapport fra Jakarta Filmfestival
Programrådgiver i Film fra Sør Brynjar Bjerkem er i Jakarta som leder av hovedjuryen som vurdere beste inonesiske film. Midtveis i festivalen leverer han her en stemningsrapport som avslører den betydning festivalen og filmene har både politisk, kulturelt og emosjonelt.
I en tid hvor de indonesiske avisene er fulle av stadig nye avsløringer hva gjelder korrupsjon i det politiske systemet og hvor det allerede denne uken er varslet to demonstrasjoner med oppstart fra Indonesia-plassen sentralt i Jakarta, så får naturligvis årets Jakarta Internasjonale Filmfestival - som finner sted noen steinkast unna - langt mindre av folks oppmerksomhet. Men folk møter villig opp til festivalens visninger på Blitzmegaplex, og aller helst for regionale filmer.
Hovedoppslaget i avisene for festivalen så langt har vært knyttet til den australske filmen Balibo, som med sin kritikk av den indonesiske hæren har blitt nektet vist av sensurapparatet. Balibo bygger på virkelige hendelser, hvor indonesiske styrker i oktober 1975 gikk inn i Øst-Timor og under en større skyteepisode tok livet av fem australske journalister. I dagens aviser velger representanter for hæren å gå ut og vedkjenne at dette faktisk skjedde, dette i seg selv er et uttrykk for hvordan film og media kan bidra til en sannhetsprosess. Slik kommer det også en innrømmelse om at Indonesia invaderte Øst-Timor langt tidligere enn det som offisielt har vært sagt. Filmskaperen Garin Nugorho var i går kveld på nasjonalt fjernsyn, for åpent å kritisere både bruken av sensur som har blitt denne filmen til del, samt å levere en ekstra bredside til den sittende regjeringen. Alt dette viser at Indonesia foruten å praktisere sensur også har utviklet en frittalende presse i årene siden Suhartos fall.
Garin Nugroho er en av 15 filmskapere som har bidratt med filmer til årets hovedkonkurranse ved filmfestivalen. Utvalget består av indonesiske spillefilmer produsert over de siste 12 månedene og spenner bredt fra den hardhendte og kontroversielle Romeo Juliet av Andibachtiar Yusuf, en ellers konvensjonelt fortalt film om kamp mellom to grupper fotballhooligans til Edwins totalforbudte film Blind Pig Who Wants To Fly, samt dyktige underholdningsfilmer som psykothrilleren The Forbidden Door og landets første martial-arts-film på over 20 år; Merantau Warrior. Blind Big ble vist her i går, naturlig nok til fullsatt sal, siden den er forbudt for vanlig distribusjon både her og i nabostaten Singapore. Dette grunner offisielt i noen heftige sodomiseringsscener midtveis, men filmen har også en sterk sosialkritisk profil rundt diskriminering av landets kinesiske minoritet som gjerne kan oppfattes å støte majoritetsbefolkningen av muslimer. I konkurranseprogrammet finner vi også 3 wishes 3 loves, vist under årets Film fra Sør-festival.
Selv landet jeg for sent til å rekke åpningsfilmen, premieren av Riri Rizas nye film Sang pemimpi. Responsen til filmen fra de internasjonale gjestene her er forøvrig veldig god. Programmet på rundt 75 filmer inkluderer dessuten hele 3 norske filmer - Erik Poppes De usynlige, Rune Denstad Langlos Nord og 99% ærlig. Norsk synlighet i festivalen har ikke minst å gjøre med en ambassade her som vet å gi sin støtte til konkrete formål.
En svært sentral del av årets festival er en retrospektiv av malaysiske Yasmin Ahmads filmer, en regissør som tragisk døde for kort tid tilbake. Denne kveldens visning av den i utgangspunktet svært gripende filmen Sepet fra 2004, med skuespillere og regissørens søster til stede for samtale etter filmen ble en sterk og emosjonell opplevelse, med mange tårer både i salen og fremme på scenen. Ahmad fikk pris som beste unge regissør i Berlin for tre år siden, men er ellers lite kjent i Europa. Forhåpentligvis kan festivaler som Film Fra Sør bidra til å gjøre noe med dette i ettertid. Vi snakker her om sterke filmer fra en sterkt sosialt engasjert regissør. Av andre høydepunkter sålangt i festivalen er den thailandske novellefilmen Sawasdee Bangkok å merke seg, med fire uvanlig sjarmerende historier med alvorlig undertone fra regissører som Pen-Ek Ratanaruang og Wisit Sasanating. Dokumentarregissøren Amir Mohammad er også her med en ny og fornøyelig presentasjon av Malaysias nyere historie i Malaysian Gods. Som hans forrige filmer, er også denne unntatt offentlig visning fra hjemlandets sensurmyndigheter.
Dette skrives på tampen av dag fem i festivalen. I kveld er alle spente på morgendagens demonstrasjon i forbindelse med den internasjonale dagen mot korrupsjon (kommer dagen også til å markeres hjemme i Norge?). En mer utførlig oppsummering av filmhøydepunkter vil snart få plass i en del to på Film Fra Sørs hjemmesider.
Med hilsen Brynjar Bjerkem i Jakarta - 8.12, 2009
Drept for sitt engasjement
To filmer som handler om det brutale gjengmiljøet Maras vil bli vist under Film fra Sør i år. Den ene er SIN NOMBRE en sterk og velprodusert spillefilmdebut som utspiller seg i Mexico, den andre er LA VIDA LOCA, en dokumentar som tar oss til kjernen av dette voldelige gjengmiljøet i San Salvador. Filmens regissør, Christian Poveda, ble tidligere denne måneden skutt og drept.
Det er åpenbart en sterk personlighet som går bort. Christian Poveda har jobbet som fotograf og regissør, som journalist og skribent, og med et sterkt ønske om å gjøre noe for den unge befolkningen i San Salvador, barn av en borgerikrig som omtales som en tapt generasjon. I fobindelse med Drapet på Poveda skriver Wide Management, salgsagenten for LA VIDA LOCA, følgende:
Christian, was a militant, a war journalist engaged in a fair cause and wanted to calm the political and sociological tensions down in San Salvador, unfortunately, it leaded to his own death last night. Since his time as a journalist for Paris Match and Newsweek, covering already civil war in Salvador, Christian Poveda has been very moved by the young generation situation emerging from it and worried about the consequences of the war. LA VIDA LOCA remains a testimony of this lost generation.
Christian Poveda was also a photographer, very known to get so close to people, he shot the most amazing pictures of the gang members in Salvador, exposed those photos in Japan, Central America, United States of America...
With LA VIDA LOCA, Christian Poveda made his feature debut as a cinema director.
Iranske filmarbeidere protesterer mot restriksjoner
Iranske regissører, produsenter og filmformidlere boikotter egen hjemlig dokumentarfilmfestival i det de kaller en protest mot all den gode filmen som kunne vært laget de siste månedene, men som har vært forbudt å produsere.
Festivalen, som kaller seg Cinema Verité skal arrangeres på tredje året, og har allerede etablert seg som et viktig forum for formidling av film som forholder seg til virkeligheten og debatt knyttet til innhold og tematikk. Det er ikke festivalen som sådan det rettes en boikott mot, men man oppfordrer til boikott fordi den filmen som burde ha vært der ikke har blitt laget. Det er det internasjonale salgsselskapet Sheherazad Media som informerer om dette i en e-post, der det heter:
” Unfortunately, extreme restrictions that have recently been placed on documentary filmmakers, in capturing what is occurring in our turbulent society, are unprecedented.
We can see so many films that potentially could have been made these days, but we are not allowed to make them. Therefore, due to our commitment and respect for the truth and the reality, we have come to the decision to not take part in the forthcoming festival, either as documentary filmmakers, critics or viewers.”
Førpremiere på Fuglekikkere
Film Fra Sør viste Fuglekikkere i sitt program allerede høsten 2008, en film som nå har fått norsk distribusjon av Arthaus med premiere førstkommende fredag. I kinomørket på førpremieren på Vika var publikum vitne til en historie om et stammefolk og deres undertrykkelse.
Det var mange som hadde tatt turen innom Vika, inkludert representanter fra Regnskogfondet og fra en stamme spesielt invitert i forbindelse med markeringen av RFs 20års jubileum. Det var duket for god stemning under visningen, nok et bevis på at Sør-film er aktuell året rundt. Arrangementet var et samarbeid mellom Film fra Sør, Arthaus og Regnskogfondet, med innledning ved regnskogfondets representant og et av stammemedlemmene som var tilstede.
Fuglekikkere (2008, regissert av Marco Bechis) forteller om stammefolkets vanskelige situasjon. Mange lever i fattigdom og uten land, oversett og ignorert av myndighetene. Fuglekikkere er nok et eksempel på hvordan de innfødte fordrives fra landområdene sine, og på denne måen mister sin stedstilhørighet, sin identitet og sitt håp. Filmen fokuserer på en familie av stammen Guarani, som dras mellom ønsket om å beholde sine egne tradisjoner og presset for å bevege seg vekk fra sin stammeidentitet i bytte mot økonomisk sikkerhet.
Diskrimineringen formidles som en vanlig beskjeftigelse, der de innfødte nærmest blir behandlet som dyr, uten egenverdi og krav på respekt.
Filmen formidler også en vinkling som for meg er av de mest spennende, nemlig de innfødtes spiritualitet og forhold til naturen. Hvordan de setter sin lit til at naturens kraft en gang vil velte om på forholdet de har ovenfor sine overgripere. Det var en sterk, men dessverre så altfor virkelighetsnær historie vi bevitnet der vi satt trygge i kinomørket.
Fuglekikkere har premiere på norske kinoer fredag 19.juni.
A Jihad for Love
Å kjempe for kjærlighet
Parvez Sharma (A JIHAD FOR LOVE) er en muslimsk regissør fra India som har brukt fem år av sitt liv for å lage en film om religiøsitet. Vinklingen hans er homofile muslimer som ønsker å forene sin tro med sin legning. I samtale med Dagsavisens Ivar Iversen på Klubb Sør-visningen fredag fortalte han at han ikke lenger tror en slik fusjon er mulig.- Dette er film jeg har investert enormt i personlig. Da jeg startet den hadde jeg et ønske og en tro på at de store religionene skulle ha plass også til homofile. Det tror jeg ikke lenger, sa Sharma. Han utdypet sitt utspill med at han i ettertid har lest koranen så mange ganger og finner lite som kan brukest til å kjempe for at homofili skal ha en naturlig plass i den muslimske tro. Homofile må møtes på en humanistisk grunnlag ikke religiøst. - Man kan alltid se for seg at enkelte homofile kan aksepteres av noen, men på et overordnet religiøst plan er en slik forening umulig.
Cannes 2009 - en erkjennelse
Cannesfestivalen er en høyborg av glamour og glans, der den lille filmen løftes skyhøyt og alle som entrer den røde løperen med tittel ”filmskaper” eller ”skuespiller” framstilles som Gud for en dag. Sjelden er Hovedprogrammet i Cannes fylt med så mange kjente navn som var tilfellet med årets line up. Ikke bare fra Sør, men fra hele verden var det kjente regissørnavn som fylte oversikten over filmer som skulle konkurrere om Gullpalmen 2009.For oss som fokuserer på talenter og maestros fra Afrika, Asia og Latin Amerika var det med stor forventning vi reiste for å se nye filmer av regissører som Elia Suleiman (Gud griper inn), Tsai Ming-liang (I don’t Want to sleep Alone, Vive L’amour), Lou Ye (Suzhou River), Brilliante Mendoza (Serbis), Pen-ek Ratanaruang (Last Life in Universe), Park Chan-wok (Oldboy, Sypathy For Lady Vengance) og Johnny To (The Sparrow)
Fra Croisetten i Cannes
Har sett den beste filmen så langt. Eyes Wide Open er en debutfilm. En israelsk Brokeback Mountain lagt til det ortodokse miljøet i Jerusalem. Såvel stemningene som foto og lydbildet er godt filmatisk håndverk, og historien fortelles med nerve og empati. Film fra Sør er ikke alene om å like denne, så her er det håp for norsk distribusjon.
Ellers er de chilenske filmene av god kvalitet, det snakkes om en chilensk bølge, og det er liten tvil om at vi kommer til å se mye bra derfra. Dette vil også reflekteres under festivalen i oktober. Navidad i Quinzaineprogrammet handler om tre unge personer som finner sammen i frustrasjon over familiene sine. Det er en lavmelt film, men fengslende fortalt. A Stop From You er en liten historie fra et nabolag i en chilensk storby, der kjærlighetens veier er uransakelige. Vi følger to gode mennesker på vei mot hverandre på en ganske forutsigbar, men deilig selvoppfyllende måte og med masse god humanisme på veien.
Cannes 09
Finanskrisen slår også inn på verdens mest eksponerte og glamoriserte filmfestival. Ifølge magasinet Screen er "attendance down 30%" på årets festival, noe som indikerer at det ikke er like mye globale penger til å sende folk til Palmebyen. Men Film fra Sør trosser de dårlige tidene og plukker høydepunktene fra årets festival! Alt for vårt kjære publikum.
Det er definitivt mange godbiter å putte i posen i år. Våre gamle venner Peter Brosens og Jessica Woodworth vant Nye Retninger prisen i 2006, med Khadak. Nå er de tilbake med Altiplano. Magisk realisme fra Andes-fjellene i Peru. Ta vekk hele plotet og du har likevel masse å kose deg med. Ikke minst filmens hovedskuespillerinne, som med karakteren Saturnia gjør en helt fantastisk rolleprestasjon. En film vi må ha.
Air doll
Rapport fra Cannesfestivalen
Finanskrisen har nådd filmens høyborg og man merker mindre trykk på visninger og billetter enn tidligere I Cannes. Men fortsatt er det nok folk og mer enn nok film.Forventningene til et program med så mange kjente regissører har selvfølgelig vanskelig for å innfri, og mange går med en følelse av å ha sett greie nok ting, men lite som markerer seg veldig. Japanske Kore-eda (Illusjoner, After Life) er her med filmen Air doll under ett år etter at han presenterte Still walking under filmfestivalen i Venecia ifjor. Air doll er bygget på en original og god idé og har alt det fine som kjennetegner en Kore-eda-film: vakker lyssetting og nydelig foto, en behagelig rytme og en evne til å vekke filosofiske spørsmål. Likevel er den ikke like skarp og helhetlig som Still walking, et av hans filmatiske høydepunkter, som Arthaus i samarbeid med BIFF, TIFF, FFS og NRK har kjøpt for festival-, kino- og tv-lansering i Norge. Still walking vises dermed under Film fra Sør til høsten, fremtiden til Air doll er litt mer usikker.
I Kritikeruken er det mye latinamerikansk film denne gangen. Ikke ufortjent ettersom vi mener mye av det mest spennende som skjer på filmfronten om dagen kommer fra dette kontinentet. Mexicanske Daniel & Ana fortsetter en bølge av mexicansk film som de senere årene har hatt en tendens til å handle om undertrykte følelser som bobler til overflaten og får sitt utrykk i ekstreme former. Daniel & Ana er en svært intens film om det kyniske moderne samfunnet, en tematikk som behandles helt annerledes i chilenske Huacho. Chilensk film har hatt en oppsving i det siste og Huacho bekrefter kvaliteten og bredden i filmene fra dette landet. Huacho handler om en fattig familie på den chilenske landsbygda og viser hvor ulik hverdag en familie på fire kan ha, i brytningen mellom det tradisjonelle og det moderne samfunnet.
Cannesfest nærmer seg
Cannes film festival har alltid vært venn av den lille filmen. Ingen steder er regissører av små filmer større helter enn på den røde løperen på vei inn i Pallaset der filmene vises under Cannes Film festival.Årets program ble sluppet torsdag kveld og vi i Film fra Sør gleder oss over å se mange sør-regissører både i hovedprogrammet og sideseriene. Film fra Sør vil være tilstede under andre halvdel av festivalen og rapportere om filmene i vår blogg.
Guadalajara del 2
Tre dager inn i festivalen og opplevelsene har fått mer kjøtt på beinet.Guadalajara by er Mexicos nest største og rommer over seks millioner innbyggere. Det gjør at mye av den er preget av store trafikkerte veier og selve festivalen utspiller seg i et kjøpesenter som også rommer mer enn 18 kinosaler. Slik er det også på Buenos Aires Filmfestival og Chicago. En amerikansk kinotrend som vi sikkert også etter hvert vil komme til Norge. Koselig er det ikke, men effektivt. Men vi har også oppdaget svært hyggelige områder i denne byen. Instituto Cultural Cabaños ligger i et gammelt område i sentrum av byen og rommet en digital utstilling over Guillermo del Toros verker. Vi var spente da vi kom til åpningen av denne utstillingen med forventninger om å se del Toros skisser og modeller fra utviklingsstadiet til filmer han har laget (bl.a. Cronos, Pans Labyrint). Overraskende nok fantes det ingenting fysisk på utstillingen, som i stedet hadde fotografert og dokumentert filmprosjektene og viste det fram digitalt. Ikke helt tilfredsstillende for oss som ønsket å føle på det stofflige i del Toros produksjoner, men en absolutt helstøpt og gjennomarbeidet fremstilling.
På filmfronten er det varierende det som finnes, slik det er på alle festivaler, men tidligere nevnte Fish Child var veldig bra, om ikke like renskåren som XXY. Andre høydepunkter har vært Turistas fra Chile, en humoristisk og fin refleksjon rundt identitet og modenhet. Samt meksikanske Pavens mirakel (El milagro del papa), en dokumentar om en fem år gammel gutt med leukemi som i 1990 ble kurert ved pavens håndspåleggelse. Nå er gutten 24, gift og jobber med å lage og selge shorizo-pølser.
Guadalajara
Film fra Sør har ankommet Guadalajara. Mexicos viktigste film festival med vekt på meksikansk og latinamerikansk film.Vi er her som en del av en større norsk delegasjon. Nils Gaups Kautokeinopprøret, Eva Sørhaugs Lunsj, Bent Hamers O’Horten og Bård Breiens Kunsten og tenke negativt skal vises her med regissørene tilstede. For de senere årene har Guadalajara Cine filmfestival også blitt en internasjonal festival og regnes blant topp tre av de viktigste i Latin Amerika, sammen med Buenos Aires og Havanna. Hvilken rekkefølge skal ikke sies. Film fra Sør er her først og fremst for å se filmer fra Mexico og resten av Latin Amerika. Det er mye å velge mellom! Programmet er kjempestort og katalogen veier minst et par kilo. Åpningen har vært i dag, men programmet begynner først i morgen. Festivalsjefen og undertegnede har prikket ut et seminar om meksikansk film og The Fish Child, av Luzia Puenzo, regissøren av XXY. Mer om programmet følger.
Viva Mexico
Film fra Sør er på offisielt statsbesøk i Mexico. Som del av kulturdelegasjonen, der film og arkitektur er representert.
Innovasjon Norge inviterte til storstilt lunsj på Haciendaen "San Angel Inn" til ære for kronprinsparet, og ekte mexikanske Mariachis var selvsagt en del av menyen. Det er første gang FFS er invitert på et slikt statsbesøk og det gir unektelig prestisje å være med. Det politiske bakteppet for besøket er de mexikanske myndighetenes beslutning om å åpne for kontrakter i den mexikanske oljeindustrien, og der står selvsagt Norge parat med SatoilHydro i første rekke. Med sine 18 millioner innbyggere er Mexico City en av verdens største byer. I hovedstaden er delegasjonen invitert på en rekke offisielle markeringer. Idag, tirsdag 17. mars, står Universietetsbyen UNAM på blokka. Verdens største universitet med mye over 200.000 studenter. Der skal Kronprinsen holde tale i forbindelse med åpningen av filmsamarbeidet mellom det meksikanske og norske filminstituttet. Kautokeino-opprøret skal vises, og Nils Gaup skal innlede til filmen. Men Film fra Sør har avtalt møte med den profilerte meksikanske regissøren Carlos Reygadas - og kommer til å snike seg ut når talene er overstått. Vi har invitert vår gode samarbeidspartner Arthaus med på møtet, siden de distriburerer regissørens film Stille lys i Norge.
