Berlinalen fyller 60 år
"Etableringen av Berlin Filmfestival er en politisk handling", sa politikeren Willy Brandt året 1951, da festivalen ble arrangert for første gang. "Den symboliserer denne byens vilje til å overleve", fortsatte han med kraft og selvsikkerhet på nyhetsrullen som ble vist under åpningsarrangementet. Festivalen ble en viktig del av gjenoppbyggingen av byen etter krigen. I 2010 feirer den altså sitt 60. års jubileum, med celebre gjester og salutter.
Åpningsseremonien fant sted i monumentale Berlinale Palats, med rød løper, musserende vin og rørende taler. Dieter Kosslick er mangeårig sjef for festivalen, som har noe slikt som 274.000 solgte billetter, ca 480.000 enkeltbesøk og 4200 journalister med mediedekning i 110 land. En av de aller største filmfestivalene i verden. Kosslick var åpen, direkte og til tider svært uhøytidelig under seremonien. Ikke minst benyttet han anledningen til et aldri så lite spark til byens ordfører. Det kunne anes at det bak kulissene var et noget anstrengt forhold mellom festivalen og byen. Da byens ordfører under sin tale pakket opp en spesiallaget hvitbjørn i porselen– en gest og gave til festivalen – så var ikke Kosslick snauere enn at han umiddelbart plukket seg ut festivalens forrige sjef – Moritz de Hadelen som satt i salen– og annonserte at hvitbjørnen nok hørte mer hjemme hos ham enn hos ham selv. Bakteppet var de harde økonomiske realiteter i 2009, da byen Berlin kuttet betydelig støtte og den tyske stat måtte overta. Ikke særlig sympatisk i Kosslicks øyne, kan man trygt si.
Åpningsfilmen var kinesiske Apart Together, av Quanan Wang. En film valgt med omhu, ettersom den handler om adskillelse og forening. Her er det Kina og Taiwan i fokus. Under den store Kina krigen 40 år tidligere, trakk Kuomintang soldaten Liu Yangsheng seg tilbake sammen med nasjonalistene – midlertidig trodde de – til Taiwan. Han etterlot seg sin gravide kjæreste Yu – e på fastlandet. Nå ble det aldri noen forening mellom de to land, men 50 år etter den ulykksalige adskillelsen søker Liu seg tilbake og hans tilbakekomst vekker mange følelser hos Yu-e og hennes familie. De som ventet en politisk dimensjon i filmen ble skuffet. Den unngår alle tilløp til en slik forståelse. Men den bittersøte og sympatisk fortalte gjenforeningen mellom de 2 tidligere kjærestene, og hennes nye mann, er filmens tour de force. De er rett og slett svært søte.
Berlinalen, på godt og vondt, med det mangfold av film man kan forelske seg i eller legge for hat, er et kremmerhus vi bør være glade for at vi har.
