Cannes og fraværet av latino-film
Det er noe pussig når det gjelder latino-film i Cannes i år. De er nesten øredøvende fraværende.
I over fem år har film fra Latin-Amerika vært det dominerende med samfunns-aktuelle filmer tuftet på lokal historie som etter hvert har fått et sjangermessig interessant tilsnitt. Kronen på verket må sies å være Oscar til Campanellas Hemmeligheten i deres øyne. En film som på mange måter summerer opp latin-amerikansk films suksess det siste ti-året. Campanella har vært en viktig figur lenge, det samme har Ricardo Darín. Begge fra Argentina, som har hatt en nøkkelrolle filmproduskjonen fra dette kontinenetet, ved siden av Mexico og delvis Brasil.
I Cannes’ offisielle program finner vi noen viktige regissører representert: Alejandro Ganzaléz Iñarritu med Beatiful i hovedkonkurransen, Diego Luna sin debutfilm Abel utenfor konkurransen (det heter faktisk det: Hors compétition, eller out of competition. Det betyr egentlig at filmene er laget av respektfulle folk, men sannsynligvis er for dårlig til å vinne. For at ikke regissørene skal tape ansikt vises de derfor i hovedprogrammet, men altså utenfor konkurranse). I det som kalles Spesialvisninger er det også en film kalt 5xfavela regissert av 5 ulike brasilianske regissører.
I det viktige sideprogrammet Un Certain Regard, der det alltid er mye bra sør-film, kan vi vente en ny film av Pablo Trapero (Mundo Grua, el Bonaerense, Rolling Family). Garancho er en krim-/romanse-thriller der Ricardo Darín spiller hovedrollen, og jeg mener det er all grunn til å ha høye forventninger.
De to paralelle festivalene Quinzaine des réalisateurs (Regissørenes 14 dager) og Semaine de la critique (Kritikeruken) - henoldsvis driftet av regissører og kritikere som en reaksjon på innholdet i Hovedprogrammet og Un Certian regard (et spesielt blikk) - har hver sin latinofilm representert i programmet. Noe annet ville vært en skam, men av opp mot 100 filmer teller dette en håndfull. Det samme gjelder også i markedet, som ikke i like stor grad er preget av trender. En naturlig forklaring er finanskrisen. Denne har gort at langt færre filmer er påmeldt i Cannes i år en tidligere, spesielt i markedet - som nok er preget av at det faktisk lages færre filmer.
Jeg har sjekket ut Diego Lermasns La mirada invisible. Den er veldig spennende…
