- Burma er alles ansvar

Den bulgarske filmskaperen Milena Kanevas dokumentar Total Denial forteller historien om gjentatte overgrep mot minoriteter, om en historisk rettssak mot de store vestlige selskapene UNOCAL/TOTAL og om én mann, Ka Hsaw Wa. Den forteller en historie om Burma som verden trenger å høre, i en tid da situasjonen i landet igjen er brennende aktuell.

Tekst: Maria Wasvik Foto: Denis Vragolovic

Et militærregime med all politisk og økonomisk makt
Etter at militærjuntaen i Burma svarte på store folkelige opprør de siste ukene ved å ty til våpen mot sitt eget folk, er igjen det internasjonale søkelyset rettet mot Burma. Opprinnelig talte ikke den burmesiske hæren så mange mann. Etter frigjøringen fra Stoprbritannia i 1948 var det totale antallet rundt 15.000 pluss militser. I dag er tallet over 400.000, noe som gjør den til den største hæren i Asia. Regimet er gjentatte ganger tidligere anklaget for grove brudd på menneskerettighetene.

Landet opplevde kun noen få år med demokratisk styre, før militæret overtok makten i 1962. Etter dette var ikke lenger militæret kun en forsvarsstyrke. Det tok ikke bare over den politiske makten, men også den økonomiske.

"The Yadana Project"
I 1992 inngikk to vestlige oljeselskaper, franske TOTAL og amerikanske UNOCAL, et samarbeid med den burmesiske militærjuntaen om byggingen av en gassrørledning gjennom jungelen i Burma, det såkalte Yadana-prosjektet. Den burmesiske hæren ble ansatt av selskapene for å beskytte rørledningen fra terrorister. I stedet tvang de lokalbefolkningen til slavearbeid, brant landsbyer, voldtok, torturerte og drepte. Befolkningen i dette området er hovedsakelig karan-folk, en av minoritetsgruppene i landet. Noen av ofrene gikk senere til sak mot UNOCAL i USA og krevde erstatning for skadene de er påført av selskapet. Det var her Milena Kaneva kom inn.

- Det er ikke noe ulovlig i å bygge en gassrørledning noe sted i verden. Men grunnen til at jeg lagde denne filmen er at selskapene ble saksøkt i USA på grunn av menneskerettighetsbrudd begått av militæret. I 2000 gikk 15 innbyggere fra en burmesisk landsby rettens vei og krevde erstatning for overgrepene. Selskapene forsøkte selvsagt å sno seg unna tiltalen ved å gjenta at de ikke visste om overgrepene som skjedde, at det ikke var dem som gjennomførte dette og at de forsøkte å stoppe det.

Ka Hsaw Wa, en studentleder med karan-bakgrunn var Kanevas guide gjennom filmen. Karan-folket er en av flere minoritetsgrupper i Burma som særlig lider under regimet, og Karan National Liberation Army har i flere år kjempet for uavhengighet for dette folket. Ka Hsaw Wa valgte å hjelpe saken med ikke-voldelige midler. I 1997 brakte han og advokaten Katie Redford all dokumentasjonen samlet om overgrepene til en gruppe menneskerettsadvokater. På bakgrunn av en lov fra 1789, som ikke hadde vært i bruk på over 200 år, fant de ut at de hadde grunnlag for å saksøke selskapene. Dette var første gangen denne loven ble brukt mot et selskap. Før kunne disse gjøre hva de ville utenfor egne landegrenser, fordi det ikke fantes lovgivning som bandt dem til å holde legale standarder.

Folkemord
Kaneva er krystallklar i forhold til situasjonen i Burma:
- Det som skjer i Burma er og var folkemord. Jeg er fra Bulgaria, jeg husker hva som skjedde i Bosnia-krigen. Her ser vi nøyaktig det samme. Det burmesiske regimet flytter minoritetsbefolkningen ut av områder og flytter burmeserne inn. De voldtar minoritetskvinner så de skal føde burmesiske barn. Og til dette landet bestemte de vestlige selskapene å legge ledningen. De påstår de bare driver business, ikke politikk, men i den virkelige verden er ikke skillene så skarpe. Hvorfor ikke gjøre business med demokratiske regimer? Hvorfor gjør dere ikke business med den rettmessige regjeringen av Burma? Selskaper tjener kanskje tvilsomme penger på at standardene er lavere, men vestlige selskaper kan ikke synke så lavt.

-Og det er de burmesiske myndighetene som kontrollerer all handel?
-Ja! Og pengene de tjener, enorme summer hvert år, kommer ikke befolkningen til gode. De går ikke til velferdstilbud eller sosial struktur. Folket sulter og generalene kjøper våpen! Jeg er sjokkert over at det norske pensjonsfondet fortsatt investerer i selskaper som operer i Burma, som for eksempel Daewoo. Det er ikke noe skille mellom business og politikk.

Kanevas interesse for Burma har røtter i det faktum at hun selv har levd i et undertrykkende regime. Etter hendelsene i Burma i 1988, da militærjuntaen etter store folkelige demonstrasjoner tok livet av over 3000 sivile, følte Kaneva at hun både som journalist og menneske hadde en forpliktelse til å fortelle verden om det som skjedde. Da hun i 2000 fikk vite om rettssaken mot de multinasjonale selskapene, bestemte hun seg for å lage denne filmen.

Total Denial
Navnet Total Denial er inspirert både av navnet på et av de to selskapene, franske TOTAL, og som det direkte oversatt betyr ”total fornektelse”, som Kaneva mener er saken når det gjelder det som skjer under regimet i Burma. I tillegg var det opprinnelige navnet på rapporten om alle overtredelsene begått av selskapene som ble overlevert til advokatene før rettsakene begynte.

Dersom en besøker nettstedene til både UNOCAL og TOTAL kan en lese imponerende utredninger om hvordan de verdsetter menneskerettigheter og ønsker å fremme demokrati i de landene de er involvert i. De bruker millioner på image-bygging. Kaneva forteller blant annet at de stolt fortalte henne at de bruker 3% av all profitt på veldedig arbeid.

- Dette er så kynisk. Jeg er nå blitt invitert til å se gassrørledningen! Nå som en rettssak er tapt, og 20 til er på gang, vil dette forhåpentligvis føre til at det blir innført internasjonale standarder i forhold til investeringer utenfor egne landegrenser. Det at rettsaken filmen handler om endte med et forlik, er også et tegn på innrømmelse fra selskapenes side.

Optimistisk med tanke på framtiden
- Ang San Suu Kyi og munkene som er blitt bortført den siste tiden må løslates med en gang. Jeg er veldig imponert over at vanlige folk over hele verden nå viser sin støtte til folket i Burma. Dersom det internasjonale presset holdes oppe, tror jeg virkelig regimet vil falle, sier Kaneva.

Media og folket i verden har begynt å få øynene opp for hvilke krefter politiske og økonomiske aktører egentlig har, hvem som er involvert og hva som skjer. Kaneva mener at dette ikke må løses internt, som Kina sier, men at vi alle har et ansvar for det som skjer.

- Ka Hsaw Wa viste meg at en må handle selv. Én person kan gjøre en forskjell, og sammen kan vi gjøre en enorm forskjell. Jeg er veldig positiv til framtiden. Brudd på menneskerettigheter kan ikke gå upåaktet hen. Jeg bare håper fokuset holder seg på det som skjer i Burma, og at kanskje filmen min kan bidra til det, avslutter Kaneva.

- Burma er alles ansvar

2007

Kontakt oss

Finn frem

Aktuelt

Samarbeidspartnere