Chili og kjærlighet

Det er en kjensgjerning at alle som har sett Nina’s Heavenly Delights må løpe ut og spise straks filmen er over. Men filmen bringer også med seg et budskap om at det finnes mange typer mennesker her i verden, og det som binder oss sammen er vår menneskelighet. Pratibha Parmars spillefilmdebut har blitt møtt med overveldende respons, og vi møtte henne for en prat.

Tekst: Bodil Aga Aandstad. Foto: Eline Vik Skogen

Når vi endelig får tak i Pratibha Parmar er det som om kjærlighet kommer fram fra kaos. Filmens store hjerte og usjenerte nærvær er noe man også opplever når man møter regissøren. Med Nina’s Heavenly Delights åpner Parmar sin historie og sjel for tilskuere verden over. Hun reiser gledelig verden rundt for å spre filmens feiring av livet, kjærligheten og familien. Per dags dato har filmen blitt vist på omtrent 50 festivaler, og vises på kino i flere land. Snart får også USA se filmen hennes på det store lerret.

- Hvordan føler du at publikum verden over har mottatt filmen din?
- Faktisk så har filmen blitt veldig godt mottatt i det sørasiatiske samfunnet, både i London og ellers i Storbritannia, forteller Parmar og gestikulerer følelsen av storheten med armene sine.
- Jeg har også vist den på to festivaler i India, og igjen var responsen veldig positiv. Jeg liker å tro at dette er fordi folks holdninger har forandret seg. Kultur er ikke uforanderlig.

Varm støtte fra publikum
Også her i Norge har responsen vært god, men av ukjente grunner kommer ikke filmen til å bli vist på vanlig kino. Etter lørdagens visning av Nina’s Heavenly Delights kom mennesker fra flere kulturer bort til henne og takket for filmen. Alle var begeistret, og det var ikke spor av negativitet i salen.

Parmar er overrasket over hvor mye støtte filmen har fått, deriblant i India. Som en selvutleverende regissør var hun nervøs for hvordan det sørasiatiske samfunnet ville motta hennes personlige kunstverk. Da folk kom til henne og fortalte at de forundret over at filmen ikke ble vist på de store kinokompleksene, ble hun lettet.
- Menn, kvinner, hovedsaklig heteroseksuelle mennesker, alle… En av de grunnene til at de likte filmen var at den ikke portretterte dem i stereotyper. Pratibha Parmar smiler, og holder lett om den altfor varme koppen Rooibos-te med honning.

Indiske karakterer og stereotyper
Parma har sett hvordan sørasiater karikaturers i vestlig film, og har tatt avstand fra dette i sin egen produksjon. For henne er det viktig å skape runde og ærlige personer, ikke stereotyper.

- Hvorfor er det viktig for deg å portrettere virkelige mennesker og å rette opp i stereotypene?
- Det er veldig viktig for meg at vi ikke blir helt like og satt som stereotyper. I mange komedier, særdeles de litt eldre, har humoren vært å le av vår kultur, av menneskene.
- På britisk fjernsyn finnes det et komisk fjernsynshow som tar tak i denne tematikken…
- Ja, Goodness Gracious Me.
- Akkurat! Liker du det programmet?
- Ja, faktisk. Tv-verten i filmen (Kulvinder Ghir) er fra Goodness Gracious Me. Både han, eieren av resturanten The Jewel in the Crown (Art Malik) og Sanjay (Raji James) er store navn som har gjort mye bra.
- Hvordan føler du at å bruke filmen hjelper deg å formidle toleranse overfor mennesker annerledeshet, slik du gjør i Nina’s Heavenly Delight?
- Jeg håper å kunne utvide folks idé om at det finnes mange typer mennesker her i verden, og det som binder oss sammen er vår menneskelighet. Samme hvor man er fra, hvilken farge man har eller hvem man elsker; som mennesker ønsker vi alle å være lykkelige og få velge hvem vi vil være.

Identitet og familie
Familie er et stort tema i både Parmar og karakteren Nina sitt liv. Å leve opp til forventninger og å kunne være seg selv er ikke lett.

- Hvordan føler du at en families aksept er viktig når man ønsker å kunne være tro mot seg selv?
- Jeg tror det er veldig vanskelig. Jeg vet det var veldig vanskelig for meg. I min familie skulle man gå ned den tradisjonelle veien; bli gift, få barn. Det var en kamp for meg å få dem til å akseptere at jeg ikke ville gå den veien de ønsket jeg skulle gå, sier hun engasjert. Blikket er sterkt og fast.
- I forhold til min identitet; jeg elsket min familie og ville ikke miste dem, men jeg ville ikke gjøre det de ville jeg skulle gjøre. Gjennom årene … gosh. Parma stopper opp. Tenker litt.
- Da jeg lagde filmen var det så mye som plutselig åpnet seg. Vi har blitt mer i stand til å snakke om det. Vi har klart å bli mer åpne.

Parmar mener at hemmelighold er skadelig. Alle trenger vi å bli akseptert for den vi er, og når ens nærmeste ikke klarer å gjøre dette blir livet smertefullt. Den triste realiteten er at mange føler de må skjule seg.

Denne tristheten er ikke noe Parmar velger å fokusere på. I Nina’s Heavenly Delights portretterer hun det positive og kjærlige, slik det skal være. For som hennes følgesvenn så fint sa det: For Pratibha er denne annerledesheten naturlig. Hun gjør ikke noe poeng ut av det. Det er slik det bør være, og det er også slik filmen fremstiller det.

Chili og kjærlighet

2007

Kontakt oss

Finn frem

Aktuelt

Samarbeidspartnere