Folket for sin president
I november 2006 dro Hildegunn Wærness og Iselin Åsedotter Strønen til Venezuela for å lage film sammen. Uten egentlig å vite hva som kom til å møte dem i Caracas var det vanskelig å lage klart et manus på forhånd, og selve flyturen over ble brukt på å lese bruksanvisningen på kameraet. «Gerilja stil» kaller de måten å lage film på, beskrevet som å lage film på lavt budsjett, med et fåtall ansatte og ved å ta i bruk hva enn man har tilgjengelig. Det er ikke utstyret man har eller antall kroner på bok som gjelder, men lidenskapen for filmen og viljen til å gjøre noe ut av små ressurser. Det er mot og kreativitet som teller, ikke kroner og ører. Strønen gjorde feltarbeid i Caracas og skrev masteroppgave i sosialantropologi, og noe av tematikken fra hennes oppgave er blitt brukt i filmen.- Dette var noe som gjorde det lettere for oss, vi hadde et nettverk på forhånd, forteller Strønen.
Selv om de ikke hadde satt klare rammer for filmen på forhånd, av årsaker som at det Venezuelanske samfunnet var i bevegelse i dette tidsrommet og ryktene om et kupp svirret, hadde Strønen og Wærness ingen problemer med å begi seg ut i prosjektet.
- Det gikk helt uproblematisk. Det er mange myter om hvor man ikke kan gå, blant annet så hadde Lonely Planet såkalte «no-go-areas», sier Strønen.
Gjennom filmen blir man kjent med mennesker fra ulike nabolag. Filmskaperne har besøkt og dokumentert områder der selve grasrotbevegelsen holder til.
- Man kommer inn i det, de har også et hverdagsliv. Det er noen steder man ikke kan gå, små lommer i de ulike nabolagene som ikke er trygge, men dette lærer man, sier Wærness.
SE OGSÅ
Kommentarer
Logg inn for å kommentere eller registrer deg
