close

Iransk film: realisme og engasjement

Fredag 28. november har den iranske sjarmbomben Spurvenes sang kinopremiere. Programsjef Julie Ova gir en innføring i iransk film og setter Spurvenes sang inn i en historisk-estetisk sammenheng.
Av 25. nov 2008
I år 2000 markerte Iran sitt 100-års jubileet for den nasjonale filmen. Det vil si at de regner sin første film fra år 1900, som er åtte år før Norges filmdebut med Fiskerlivets farer. Det var likevel først på 1990-tallet at Iransk film ble kjent utover de nasjonale landegrensene. Man kan godt si at det begynte med Abbas Kiarostamis trilogi om en landsby som ble rammet av jordskjelv. Hvor er min venns hus fra 1987 er gjennombruddsfilmen i så måte. Den ble etterfulgt av Og livet går videre og senere Under Oliventrærne fra 1994. Disse filmene vakte etter hvert stor oppmerksomhet på internasjonale filmfestivaler og tok med seg priser fra både Cannes og Venezia. Det som kjennetegner disse filmene, og mange av de andre iranske filmene som ble laget på 1990-tallet, er sober realisme, at historien er knyttet til et bestemt, avgrenset sted (gjerne en liten landsby) og fokus på enkle hverdagshendelsene i livet til mennesker fra fattigslige kår. Et annet viktig element er barnet, som nesten alltid spiller en hovedrollen i en konflikt som handlet om å gjøre de riktige tingene i de riktige situasjonen for å unngå problemer. Altså mer universielle problemstillinger, knyttet til det vanskelige med å bli forstått som barn.