Cyrano de Bergerac-Fernandez
Alle tidsepoker ernærer seg av myter, og mythos er ofte definert som en mer grunnleggende, arkaisk erkjennelsesform enn den fornuftsmessige logos, skriver professor i allemenn litteraturvitenskap Knut Stene-Johansen.
Spenninen mellom disse to erkjennelsesformene er i seg selv interessant. Det er som om fortellinger som konfronterer det mytiske med det fornuftsmessige formidler et evig dilemma.
Til enhver tid vil dessuten mytene kunne bli påvirket av omgivelsene, av den tid de aktualiseres i. Don Juan i svart lærjakke, Peer Gynt i jeans, Hamlet på Manhattan, Romeo og Julie i hurtige biler. Men gjennom alle disse påkledningene er det noe grunnleggende som taler til oss. Kjærlighetsfortellinger, særlig når det står om liv og død, er blant den type fortellinger som er mer bestandige enn andre. ”Der det er død er det alltid myte” (Roland Barthes), der det er kjærlighet er alltid fornuften utfordret. Tidlig og rundt midten av nittenhundretallet hadde de russiske formalistene, og deretter strukturalistene og narratologene en visjon om å finne frem til et felles mønster for alle fortellinger. Et umulig forehavende, selvsagt, men det er ikke desto mindre som om det finnes enkelte plot som varer evig, som kan leses om og om igjen, enkelte fortellinger som kan oversettes over alle grenser. Peer Gynt slår an på den afrikanske landsbygda, fordi man i ham gjenkjenner einstøingen som setter seg på sykkelen og reiser sin vei.
Fortellinger som Romeo og Julie taler til grunnleggende strenger i det forelskede sinn, men har også en intrige som fanger inn noe dypt menneskelig i spranget mellom det mytiske og det fornuftsmessige, og er i stand til å berøre både sosiale og kulturelle, individuelle og familiære konflikter.
Fortellingen om Cyrano har også vist seg svært overlevelsesdyktig.
Fiksjon og virkelighet
Cyrano de Bergerac (1619-1655) fører oss rett inn i grenselandet mellom fiksjon og virkelighet. Cyrano tilhører de mest myteomspunnede skikkelser i fransk åndsliv, først og fremst takket være sin egen mytebevissthet og utadvendte livsstil, men også på grunn av Edmond Rostands teaterstykke om ham. Cyranos to skikkelser – den ene "virkelig", den andre "mytisk" – var allerede i hans samtid vanskelig å skille fra hverandre.
Anekdotene om Cyranos begivenhetsrike liv er ikke tatt ut av løse luften. Han var kjent som en kriger og slåsskjempe, en rettferdighetens utrettelige sverddrager. Under lagene av eventyr og myte finnes en Cyrano som er belest, lærd, vitenskapelig og dessuten genuint ”libertinsk”, dvs. fritenkende i filosofisk, kulturell og sosial forstand. Dette forsterkes ved konfliktene han hele tiden viklet seg inn i politisk og sosialt.
Stemplet som gal ved sin død i 1655 etterlot han seg fragmenter til en avhandling om fysikk, en mengde retoriske brev, enkelte dikt og ikke minst et par teaterstykker og en science fiction-roman lenge før ordet ble oppfunnet. Som romanens tittel L’autre monde sier, dreier romanen seg som om en reise i en annen verden, som her er månen. Selve annerledesheten er viktig for forståelsen av Cyrano og hans myte, og utgjør kanskje et moment når vi ser myten flyttet over til en latinamerikansk, brutal virkelighet. Cyranos samtid spiller inn i forståelsen av ham, med dens politiske begivenheter, der føydaliteten finner sitt opphør og eneveldet konsolideres med Richelieu og hans etterfølger Mazarin som arkitekter for de eneherskende majestetenes utbyttende samfunn. Det var en periode preget av vitenskapens fremvekst og kamp mot overtro og religiøs fanatisme.
Cyranos interesse for språk og retorikk står i sentrum for hans forfatterskap. Språket som våpen, den verbale slagferdighet, er da også blitt ett av Cyranomytens kjennetegn. Cyranos "stikkende" vendinger, hans pointes er berømte. Og de passer for teater. Et av de mest berømte var: ”On peut être pendu sans corde”: man kan henges uten rep. Språk og retorikk er logos. Kjærligheten er mythos. Kampen er i gang.
Edmond Rostand (1868-1918) var en slags fransk senromantiker, og hans helt en utpreget romantisk type, som ble så populær at Rostand fikk en nasjonal utmerkelse. Rostands skuespill Cyrano de Bergerac fra 1897 er en av komedielitteraturens store suksesser (mens Cyranos egen komedie Den bedratte pedant er så godt som glemt).
Lånt språk
I vår egen tid holdes myten om Cyrano i live gjennom teaterforestillinger og filmatiseringer, hvorav Cyrano Fernandez tilhører de sist ankomne. Hvordan kan det ha seg at en så fjern representant for den franske klassisisme har fått status som filmfigur av stort format? Er det på grunn av fortellingens "panache", dens livlighet og schwung? Er det kombinasjonen av lavkomikk, spenning og storslått poesi som tiltaler oss? Er det kjærlighetens mysterium som taler gjennom århundrene, slik den taler til oss gjennom et utall kjærlighetshistorier og et knippe udødelige kanoniserte verk? Eller er det, som nevnt, konfrontasjonen mellom det mytiske og det rasjonelle?
Plottet er lettfattelig, og egentlig litt forslitt. Men verden simpelthen elsker forslitte plot, antagelig fordi livet selv har så masse av det. Vi møter en ulykkelig og dyp kjærlighet krysset med en lykkelig og overfladisk forelskelse: Cyrano elsker Roxanne, som på sin side elsker Cyranos venn Christan. Rostands genistrek ligger i å la denne enkle kjærlighetskomedien dreie seg rundt et sentralt punkt i Cyranomyten: Cyranos misdannede ansikt (hans store nese), satt opp mot hans språklige og krigerske briljans.
Her er vi i intrigens sentrum: Bruken av språket i kjærlighetsanliggender. Det som kompliserer det hele, er at et av stykkets hovedgrep er forførelse gjennom lånt språk.
Grunnet sin fysiske deformering, har skuespillets Cyrano ingen mulighet i kjærlighetens spill, og han ender derfor med å låne bort sine talegaver til sin noe ynkelige, men vakre venn Christian, som takket være dette oppnår å forføre kvinnen i dramaet, Roxanne. Christian er avhengig av Cyranos fullkomne aleksandrinere for å oppnå Roxannes kjærlighet. Roxanne blir forført av Cyranos ord, lånt av en annen. Versene som deklareres til Roxanne er uimotståelige i sin inderlighet og forføreriske perfeksjon.
Denne utvekslingen er avgjørende. Kjærlighetsobjektet vinnes gjennom den språklige og poetiske intelligensen, som om Cyranos poetiske språk var motpolen til hans fysiske misdannelse.
Det er først i dramaets sluttscene, idet Cyrano er døende og finner det mulig å bekjenne overfor Roxanne at han er den egentlige forfatter av kjærlighetsbrevene, at Roxanne til gjengjeld erklærer sin kjærlighet. Logos viser seg å være uendelig influert av mythos.
Det er en symmetri i dette, eller kanskje snarere en syntese, en åpenbaring eller et mønster, som på en særegen måte viser hvordan noen fortellinger blir evige, og kan leses, iscenesettes og filmatiseres på nytt og pånytt.
