Jakten på det unike
Hun er alltid ute etter noe helt spesielt, produsent Paola Herrera fra Mexico. For tida bor hun i Norge, men er likevel involvert i flere mexicanske filmprosjekter.
− Det blir en del delegering, forklarer filmprodusenten fra Mexico City.
Hun drikker te på Litteraturhuset og forteller om det å bo i Norge med sin norske ektemann og et ti måneder gammelt barn, samtidig som hun fortsatt er opptatt av jobben som produsent i Mexico. Om noen timer skal hun møte Film fra Sør publikumet etter at de har sett filmen Parque vía av den mexicanske regissøren Enrique Rivero, som hun har produsert.
Paola har samarbeidet med flere av de mexicanske regissørene som tilhører bølgen av såkalte hyperrealistiske filmer. Hun har blant annet jobbet med Carlos Reygadas i filmen Gudenes kamp, Amat Escalante i Sangre og nå altså Enrique Rivero i Parque Vía. Hun er med i Mantarraya’s produsentteam og har vært med på å utvikle filmer som Los Bastardos, Mexican Story og La Influencia.
− Hva fikk deg til å produsere Parque vía?
− Som alltid er jeg på jakt etter noe unikt, og det merket jeg med en gang at manusskriptet til Parque vía var. Det fløt av seg selv, og det var en spesiell historie.
I sin egen familie
Filmens historie om huspasseren Beto som bor i et hus som skal selges, grep henne. Den har også grepet mange andre over hele verden. Filmen har fått flere priser, som for eksempel debutantprisen på filmfestivalen i Havanna og hovedprisen (The Golden Leopard) på filmfestivalen i Locarno i 2008.
− Det rare er at det var først da han var i Madrid, at han oppdaget den unike fortellingen som lå der i hans egen familie i Mexico, forteller Paola.
Bestemoren til den mexicanske regissøren hadde selv et hus, som hun lenge hadde prøvd å selge. Og i det tomme huset bodde det en gammel og trofast tjener.
− Det er jo ofte slik at avstand kan få deg til å se ting på en ny måte. I hvert fall var det slik her, forklarer Paola og drikker opp teen før hun går og henter vann.
− Jeg blir så tørst av å snakke, unnskylder hun seg.
Klassesamfunn
Selv om Parque vía forteller om den isolerte Beto, skildrer den også et klassesamfunn, som ifølge Paola fremdeles er sterkt gjeldende i Mexico.
− Der lever mennesker i ekstrem rikdom side om side med folk som er svært fattige, forteller Paola.
Det er bestemorens tjener i virkeligheten som spiller Beto.
− Det var bare han som kunne gjøre den rollen fordi den var basert på ham. Vi hadde selvsagt backupløsninger, hvis et eller annet skulle skje. Det er sånn jeg alltid må tenke på.
Og det var ikke noe problem å instruere ham og de andre skuespillerne, som også var amatører. Å bruke amatører som skuespillere er noe Paola er vant til å forholde seg til når hun har jobbet med regissører. Og ifølge henne er det ikke vanskelig å få tak i folk som har lyst til å være filmskuespillere.
− Folk i Mexico vil være med på film, så det er ikke noe problem.
− Hvorfor foretrekker dere å bruke amatører og ukjente skuespillere?
− Noen ganger kan gode skuespillere skygge for det filmen handler om. En film med kjente skuespillere som Brad Pitt, er det ofte slik at publikum er mer opptatt av ham enn rollen hans.
På t-banen
Hun forteller at Enrique Rivero jaktet over alt etter personer som kunne spille de ulike rollene i filmen. Han fant kvinnen som spiller Betos venninne på t-banen, der hun jobbet. Den eldre kvinnen som eier huset ble spilt av regissørens mor.
− Vi hadde problemer med å finne en som kunne spille den gamle damen, men så fikk vi moren til Enrique til å prøvespille for oss. Hun var perfekt.
Og Paola regner med at amatører også kommer til å spille i de neste prosjektene hun er involvert i.
− For eksempel i en ny film er vi på jakt etter ordentlige bønder, for det finnes vel ikke skuespillere som har skikkelig bondehender, smiler hun.
Paola kjenner godt igjen karakteristikken hyperrealistisk, som brukes om mange av de filmene hun har vært involvert i. Selv om hun synes regissørene Escalante, Reygadas og Rivero lager forskjellige filmer, har de til felles at de sier noe om menneskelivet.
− Liker mexicanerne disse filmene?
− Disse uavhengige filmene er som jazzklubber. Uansett hvor du er hen i verden, finnes det alltid en jazzklubb ¬− i hvert fall i storbyene. Slik er det også med disse filmene. Det er alltid et publikum. Men det store flertallet foretrekker nok Hollywood-filmer.
Location manager
Som 18-åring begynte Paola å jobbe med film. På den tida studerte hun markedsføring og kommunikasjon, og var opptatt av samtidskunst og musikk. En lærer anbefalte henne å se filmen Japón av Carlos Reygadas, og Paola fikk sjokk.
− Jeg hadde ikke sett noe liknende, forteller hun.
Og da hun noen år senere fikk høre at Reygadas skulle arrangere casting til filmen Gudenes kamp i Mexico City, bestemte hun seg for å prøve få en jobb i filmproduksjonen.
− To venninner og jeg kunne gjøre omtrent hva som helst, og det var ikke så nøye om vi ikke fikk betalt.
Den ene venninna fikk en rolle i filmen, mens de to andre ble location managers. Siden den tid er det blitt mange filmproduksjoner.
− Jeg er en person som benytter meg av mulighetene som dukker opp, derfor planlegger jeg ikke så langt fram i tid.
Men en ting er hun sikker på, og det er at hun vil jobbe mer med Enrique Rivero. De er i gang med planer om en ny film, men hun vil ikke si så mye om hva den handler om.
− Det eneste jeg kan si er at det handler om en kvinne, smiler den mexicanske produsenten Paola Herrera.
