Ødelegger glansbildet
Som barn drømte regissør Nour-Eddine Lakhmari om å reise til Casablanca, nå har han laget en film om hvor brutal byen kan være.
Vakker, men voldelig, slik beskriver den norsk- marokkanske regissøren byen.
– Jeg husker fremdeles at moren min sa at dersom jeg oppførte meg bra, skulle hun ta meg med til Casablanca. Noen år senere spurte jeg om det ikke var på tide at vi tok turen. Da svarte hun at byen hadde forandret seg og var blitt Casanegra, som betyr Det svarte huset. Dette festet seg i hukommelsen min, så tittelen på filmen har jeg faktisk fått fra moren min, forteller Lakhmari.
Hardt liv
Casanegra er historien om de to guttene, Karim og Adil, som drømmer om å tjene mye penger og å få et bedre liv. Karim ønsker å forsørge familien sin og Adil vil vekk fra sin voldelige stefar og livet i Marokko. Målet hans er å bosette seg i Malmö. Der er det lett å få jobb – ingen trenger å slite. Ifølge Lakhmari er ikke disse guttenes historie enestående.
– Sannheten er at mange ungdommer i Casablanca lever et hardt liv med få muligheter. Det har vært en rekordstor innvandring de siste årene, det bor over ni millioner mennesker der, og det er store klasseforskjeller, sier han.
Tidligere rettet mange ungdommer blikket mot Frankrike og Spania, men nå er det Nord- Europa de drømmer om, forklarer han.
– Jo lenger nord, desto bedre. Når folk har det vanskelig, trenger de et paradis å drømme om. Skandinavia er for mange unge marokkanere dette paradiset.
Forberedt på reaksjoner
Selv flyttet Lakhmari til Norge for tjuefire år siden. Siden den gang har han laget flere prisbelønte filmer med handling både fra Norge og Marokko. Denne gangen ville han ta for seg rotløs ungdom i storbyen, og skildre Casablancas mørke sider.
Men å formidle det han mener er det virkelige Casablanca, har ikke bare vært lett. Flere religiøse ledere i Marokko har gått hardt ut mot filmen og prøvd å stoppe den. Lakhmari har blitt kalt en utlending som har brakt med seg dekadanse og umoral til landet. Da filmen ble vist for første gang i Marokko, var det flere som reiste seg og gikk før filmen var ferdig. Særlig var det onaniscenen og måten karakterene snakket om sex på som ble for hard kost for mange. Til tross for at Lakhmari aldri var ute etter å provosere, skjønte han at det ville komme reaksjoner.
– Denne filmen truer de konservative religiøse lederne. De er livredde for at Marokko skal forandre seg. De har sagt i intervjuer at det ikke finnes prostituerte, alkohol, eller homofile i Casablanca. De har anklaget meg for å finne på dette, og sier at jeg ødelegger Casablancas renommé, noe jeg selvfølgelig er helt uenig i. Disse scenene som har skapt så mye oppstyr, utgjør en liten del av filmen, påpeker han.
Et annet element i filmen som har skapt debatt, men som det norske publikumet kanskje ikke får med seg, er språket. Det er verken arabisk eller berbisk, men marokkansk. Marokkansk er ikke et skriftspråk, men et muntlig språk som er en blanding av mange av dialekter som blir snakket i Marokko. Det blir sett på som et ”gatespråk”, og blir sjelden brukt i film.
– Det er ikke noe vits i å lage en film om et område, dersom hensikten ikke er å skildre hvordan menneskene der virkelig er, dette er sånn mange i Casablanca uttrykker seg, sier Lakhmari.
Men kontroversen rundt filmen har ikke hindret folk fra å se den. For filmen er den nest mest sette marokkanske filmen i Marokko noensinne. Over 300.000 mennesker har sett den på kino så langt.
Et samfunn i endring
Regissøren har alltid visst at han vil fortelle historier gjennom film.
– I byen jeg vokste opp i hadde vi bare én kino, og der sensurerte de bort scener de mente viste upassende ting. Jeg kjente noen som jobbet der og pleide å få filmrullene etter at filmene var slutt. Da kunne jeg se hva som ble klippet bort. Da folk hørte om dette, kom de for å se. Det var først da jeg oppdaget hvor mye film kan engasjere. Jeg må lage film. Det spiller ingen rolle hvor i verden jeg gjør det. Jeg har så mange historier å fortelle, sier han.
Lakhmari hadde egentlig tenkt å lage en film om innvandreungdom i Oslo.
– For noen år siden skrev jeg et manus som het En vakker verden. Hovedrolleinnehaverne skulle hete Karim og Adil, og mye av historien var den samme: To ungdommer som ønsket seg et bedre liv. Jeg fikk ikke støtte til filmen, så da reise jeg til Marokko. Der oppdaget jeg at jeg kunne legge handlingen til Casablanca, så jeg skrev om manuset. Etter hvert fikk jeg støtte av det marokkanske filminstituttet, forteller han.
Det å dra til Marokko for å lage en slik film hadde vært utenkelig for et tiår siden. Det var mye sensur, og en film som Casanegra hadde ikke vært mulig å produsere der, og i hvert fall ikke vise, mener filmregissøren.
– Kongen som styrer Marokko nå er annerledes enn sine forgjengere. Han har vært opptatt av å reformere Marokko. Tidligere ledere har styrt Marokko mot den arabiske verden, mens denne kongen har vært opptatt av dialog med den vestlige verden. Årsaken til at religiøse ledere ikke lykkes med å fjerne Casanegra fra kinoene i Marokko, var fordi at det marokkanske filminstituttet og kongen støttet filmen.
Marokko er i ferd med å endre seg, forteller Lakhmari.
– Det skjer så mye, det er større takhøyde i den offentlige debatten, journalistene skriver mer kritisk enn for noen få år siden. Marokko er moderne og tradisjonelt på én gang, og det er ingen steder disse motsetningene er så tydelige som i Casablanca. Mange av tabuene forsvinner. Ungdommer gjør opprør mot tradisjonelle verdier og Casanegra er en del av denne bevegelsen. Men det vil selvfølgelig ta tid, de konservative kreftene vil ikke slippe taket så lett, tror Lakhmari.
Se også:
