Spor av ideologi
Cubas statlige filminstitutt ICAIC feirer 50 år og blir i den anledning presentert med et retrospektiv under årets Film fra Sør. Men når filmer produseres med statlig finansiering, er det kunsten eller politikken som sitter i høysetet?
- Det er som alle andre steder i verden: Den som betaler befaler, sier Angel Alderete. Han er velrennomert filmfotograf (også for filmen City in Red som er å finne i årets program) og en av grunnleggerne av Cuban Institute of Art and Film Industry (ICAIC).
Instituttet er en statlig finansiør og distributør av cubansk film, som i år feirer et halvt århundre med statsstøttet filmproduksjon.
”(…) ICAIC samlet cubanske og latinamerikanske intellektuelle rundt et unikt og fornyende prosjekt, hvis største prestasjon var å skape en virkelig stedegen film. Denne nye filmen ga verden en reflekterende visjon av prosessene som foregår i landet. Den ga filmskaperne muligheten til å gi sin egen versjon av cubansk historie og bidro til ny anerkjennelse av cubansk film”, skriver Susana Molina, ICAICs visepresident for internasjonale forbindelser, i introduksjonen til Film fra Sørs Cuba retrospektiv.
Instituttets betydning
I lobbyen på Comfort Hotel Børsparken møter jeg en liten cubaner med rå bart, flankert av to tolker – han kan ikke engelsk og jeg kan ikke spansk. Vi hilser. Alderete har gått med på å snakke med meg om ICAICs innflytelse på cubansk film. Den ene tolken har forberedt ham på inngangsspørsmålet mitt: Hva har ICAIC å si for verdiene i filmene de finansierer? Han begynner å fortelle:
- Menneskelige konflikter skildres ofte i cubansk film på grunn av vår situasjon og historie. ICAIC streber etter humanitære verdier i filmene. Instituttet er en nasjonal kanal for aktørene (regissørene jour. anm.) for å kunne reflektere humane verdier. Aktørene er realisatorer, mens kanalen er ICAIC.
Han låner pennen min og skriver ICAIC på fremsiden av dagens Aftenposten, mens han forklarer hva bokstavene i akronymet står for: Instituto Cubano del Arte y la Industria Cinematográficos. Han understreker ordene kunst og film.
Jeg spør ham om ICAICs betydning har endret seg i løpet av sine femti produktive år.
- Etter Sovjetunionens fall på nittitallet har instituttet vært avhengig av samarbeid med selskaper fra andre land for at finansieringen skal strekke til. Før dette stod ICAIC naturlig mer fritt. Disse samarbeidene byr på problemer på grunn av at alle involverte har egne interesser med filmene. Alle vil nå sine markeder, bruke egne skuespiller etc. Hvis en av partnerne for eksempel ikke vil vise en film på Film fra Sør, men heller på en festival i USA, må man ofte føye seg.
Kunst eller politikk?
Hvordan påvirker dette filmens utrykk eller filmen som kunst?
- Filmene mister mye av den autentiske auraen fra Cubas samtid. Dette er et fenomen som skyldes globaliseringen. Vi ser det også i avhengigheten av samarbeid. Det positive er at filmene når ut internasjonalt. Rent kunstnerisk har det også mye å si. Det kan være uenighet om detaljer i forbindelse med hva slags interesser de enkelte har.
Tar man en rask titt på to cubanske filmer fra årets program, og deres politiske undertoner, ser man illustrert spillet Aldrete beskriver. I årets festivalprogram finner vi blant annet City in Red (Cuba 2008, regi Rebeca Chávez), ICAICs seneste produksjon. Vi besøker byen Santiago de Cuba på 50-tallet, rett før revolusjonen, og møter en generasjon anarkiske opprørere i kamp mot Batistas hær. Det tas liv over en lav sko – av begge parter. Opprørerne og hæren presenteres som politiske motpoler, med som en mellomting følger vi også livet til en kommunistisk tekstilselger. Filmen maler et nyansert bilde av kampene mellom de unge opprørerne og hæren, men sympatien peker likevel tydelig mot de unge rebellene.
Det ligger imidlertis også et revolusjonistisk potensial i oppfordringene til den kommunistiske tekstilselgeren – fagforeninger og massene. Han symboliserer, kan man si, den gylne middelvei mellom Batistas autoritære regime og anarkistenes revolusjonsideologi.
En annen film på årets program, Jordbær og sjokolade (Cuba 1994, regi Tomás Gutiérrez Alea, Juan Carlos Tabio) fra 1994, er trass i den økonomiske nedturen Cuba opplevde på 90-tallet en av de viktigste filmene i cubansk filmhistorie. Den åpner for diskusjon rundt tabubelagte tema som homofili, samtidig som den dialektisk behandler politiske motsetninger. Sympatien balanserer periodevis på en knivsegg, men faller til sutt i kommunismens favør, da Diego tvinges til å forlate landet. De to skilles imidlertid som venner symbolisert i en, fra Diegos side etterlengtet, omfavnelse.
Tilrettelegger
Jeg spør Aldrete om ICAIC setter bevisste begrensninger for filmene?
- I mitt tilfelle føler jeg ingen begrensninger. Jeg jobber imidlertid ikke i ICAIC, det vil si uavhengig av de, men jeg er avhengig av støtte fra instituttet.
Til slutt lurer jeg på hvordan ICAIC stiller seg til filmatisk politisk uavhengighet. På dette spørsmålet konkluderer han med følgende:
- Vel, de gir ikke utelukkende politisk uavhengighet. Det er som alle andre steder i verden: Den som betaler befaler.
ICAIC fungerer med andre ord som en tilrettelegger for kunstnerisk filmproduksjon. Samtidig streber instituttet etter å uttrykke humanistiske verdier. Filmene produsert ved deres hjelp tar ofte politiske standpunkt i kommunismens favør, men klarer likevel å yte en relativt nyansert dialektikk på veien til de ”riktige konklusjonene.” Et spenningsforhold som har resultert i en rekke filmer som evner å forene kunstneriske ambisjoner og politisk brodd.
Se også:
Cubansk plakatutstilling
City in Red
Cuba retrospektiv
