Regissøren Garin Nugroho gjestet årets Film fra Sør, og i den anledning tok vi en liten prat med ham.
Han har laget mer enn 10 dokumentarfilmer og en rekke spillefilmer, som alle har som prosjekt å tematisere ulike kulturer. - Å reise og å jobbe er det samme for meg. Begge delene gjør at jeg utforsker min indentitet som indoneser, og som verdensborger.
Den indonesiske auteuren Garin Nugroho fikk en enorm internasjonal suksess med filmen Opera Jawa. To av hans siste filmer, The Blue Generation og Under the Tree, vises på årets Film fra Sør. I den anledning var han i Oslo for å snakke om filmene sine, om menneskerettigheter, og hva det egentlig vil si å være filmskaper. Vi ville vite hvordan så ulike filmer som alle tar utgangspunkt i Indonesia, likevel kan trekke et såpass stort internasjonalt publikum.
Garin Nugroho er en av Asias mest anerkjente regissører. Han regnes som en mester i fortellerkunst så vel som fotokunst. Filmene hans er uvanlige, vakre og politiske. De gir oss alle ulike bilder av Indonesia og landets plass i verden. Likevel er det vanskelig å plassere ham innen en spesiell genre eller orden. Samtlige filmer tar for seg ulike miljøer og har hver sin tematikk, stemning og ikke minst uttrykk. Filmene hans er ved første øyekast ytterst ulike – foruten om det at de alle foregår i Indonesia, og har indonesiske kultur- og politiske spørsmål som sin beskjeftigelse. Det krever en enorm kjennskap til de ulike miljøene for å bygge en film over dem. Men Nugroho vier livet til å samle inn informasjon.
- Jeg skjønner ikke helt hvorfor så mange har behov for å skille mellom jobb og fritid, svart og hvit, det ene og det andre. Jeg reiser fordi jeg er nysgjerrig, og jeg lager film fordi jeg er nysgjerrig. Og jeg gjør det samtidig, fordi jeg elsker det. Slik får jeg også en unik mulighet til å reise i meg selv, og utforske min egen identitet, som indoneser, og som filmskaper. Deres problematikk er min problematikk, enten det handler om en konkret rollefigurs problem, eller om indonesisk identitetsproblematikk. Når jeg reiser, når jeg møter nye mennesker, når jeg går i butikken, jeg jobber alltid.
Selv om filmene hans er ulike, mener Garin Nugroho han likevel lager filmer som alle i bunn og grunn handler om det samme. Indonesia består av over 500 ulike etniske grupper som snakker over 400 ulike språk, og mange av disse har svært ulik kultur. Som verdens fjerde største land, er det en liten verden i seg selv.
- Filmene mine er ikke et budskap jeg skal tre over hodet til publikum, men en dialog mellom meg og seeren. Dette er en grunnleggende forskjell. Det hjelper ikke at jeg prøver å tre mine verdier og min moral ned over hodet på så mange ulike mennesker fra ulike kulturer. Man må snakke sammen og vise forståelse for de ulike verdiene de ulike samfunnene sitter på. Det er forutsetningen for demokrati og for å kunne overholde menneskerettigheter. De ulike filmene mine representerer de ulike verdiene, og prøver å skape en dialog med publikum. Kanskje kan man til slutt få noen felles føringer, men fremdeles være en del av sin egen kultur.
De ulike kulturene Nugroho tenker på er i første rekke de indonesiske, men tematikken er global.
-Jeg liker å se på Indonesia som en miniatyr av verden. De temaene jeg tar opp i mine filmer er derfor relevante for det internasjonale publikum så vel som indonesere. For å lage film må man naturligvis ta opp universelle temaer. Det kan jeg derfor gjøre ved å ta utgangspunkt i Indonesia. Multikulturell dialog trengs overalt. Du kan si at man reiser i globale spørsmål, bare ved å lage film der.
Nughoros filmer blir ofte omtalt som ”Third World Cinema”. Begrepet i seg selv kunne kanskje være nok for at hjelpelystne publikummere fra den første verden skulle renne ned kinodørene for å se filmene hans.
– For å være helt ærlig, så forstår jeg ikke helt det begrepet. Jeg har ikke noe imot at mine filmer blir kalt det, men det er et begrep som ikke er spesielt aktuelt lengre i mine øyne. Den tredje verden er i Paris! Og i London! Også her i Oslo. Folk fra hele verden bor i Europa. Den tredje verden har kommet hit. Igjen må jeg nevne det multikulturelle. Dialog er viktigere enn noensinne. Det å finne felles retningslinjer kan synes vanskelig. Jeg mener menneskerettighetene er det viktigste forsøket, slik at vi kan skape et demokratisk, multikulturelt samfunn på våre egne premisser.
Se The Blue Generation på Cinemateket 13. og 16. oktober.
 |
 |
 |
 |
||
