De snublet over en gruppe handikappede gatemusikanter i Kinshasa. Seks år senere reiser både de og bandet verden rundt.
Renaud Barret og Florent de la Tullaye er regissørene bak Benda Bilili, som ble vist under festivalens gallaåpning fredag kveld. De kom til Oslo bare timer før visningen, og rakk en rask tur innom hotellet før en lang kveld med intervjuer begynte.
– Filmen er en fortelling om mot, håp, og musikkens kraft. Det er historien til seks personer som står på utsiden av samfunnet, seks gatemusikkanter. De har en drøm, og gjennom filmen blir deres drøm også vår drøm.
Det forteller en sliten Barret. Lange gjesp viser at de begge har hatt en lang dag.
– Historien går fra bandets fødsel i bakgatene i Kinshasa til de store Europeiske festivalene. Vi er med dem på en seks år lang reise, fra ubetydelige gater til store scener.
Kom av seg selv
Filmen, som har blitt mottatt med stående ovasjoner, ble til ved en tilfeldighet. Mens Barret og Tullaye reiste rundt i Kinshasa kom de over en gruppe med handikappede musikanter.
– Vi planla ikke å lage en slik film. Først etter å ha tilbrakt tre år med Staff Benda Bilili så vi at det kunne bli historien om en gruppe som reiste seg fra de vanskeligste kår. Så mer en halve ble laget før vi visste hva det ville bli, forteller Barret.
– Filmen er en dokumentar, men den har mange av spillefilmens kvaliteter, legger Tullaye til. Hele historien er veldig interessant, med en klassisk dramaturgisk oppbygging. Du har spenning og forventinger, og en lykkelig slutt.
– Men det var ikke planlagt. Når vi startet å filme i 2004 så vi aldri for oss at vi ville ende opp på festivalen i Cannes. Historien kom på mange måter av seg selv, siden vi hadde et så godt utgangspunkt å arbeide med.
Siste og eneste sjanse
Etter at Barret og Tullaye møtte bandet første gang, tok det liten tid før de skjønte at de kunne få til et samarbeid med bandet.
– De var veldig lette å komme innpå. De var tiggere og sov på pappesker på gata. Så ser de plutselig oss, to dumme, hvite menn med kameraer. Ricky, som er den vise mannen i bandet skjønte at dette var hans siste og eneste sjanse. Ikke til å bli berømt, men bare til å bli sett og lagt merke til. Han ønsket ikke å dø før noen hadde sett eller hørt ham.
Barret forteller at de klarte å få i gang et prosjekt med bandet i løpet av bare tre dager. Han tror at det var avgjørende at de framsto som troverdige.
– De skjønte med en gang at vi var kunstnere og ikke journalister. Vi ønsket å hjelpe andre kunstnere, sånn at også de kunne bli lagt merke til. O
Spørsmål om timing
Selv om regissørene nå har klart å gi filmen oppmerksomhet internasjonalt, mener Barret at de har vært heldige.
– Vi arbeidet fremdeles med å skaffe støttespillere like før filmen ble nominert til festivalen i Cannes. Bare en måned tidligere viste vi den til potensielle interessenter, og de sa at dette bare var søppel. Så kom festivalen, og da sa alle at det var en flott film. Selv om det var samme filmen.
Barret ler oppgitt.
– Men vi er glade for at vi har kommet så langt som vi har gjort. Og vi har oppnådd veldig mye, både for oss selv og for bandet. Vi har kanskje hjulpet Staff Banda Bilili opp i lyset, men de har også hjulpet oss. Før filmen var det heller ingen som visste hvem vi var, og nå blir vi invitert til store festivaler.
Føler seg ikke hjemme andre steder
Musikantene i bandet er preget av å ha overlevd polio, og når filmingen begynte hadde de lite av materielle goder.
– Livene deres har forandret seg dramatisk. Nå har de hus og biler, og barna går på skole. Og de drar verden rundt på turne. Akkurat nå er de i Japan. Selv om de reiser mye, så er de veldig bevisste på at det er Kinshasa som er hjembyen deres.
– Det er der de henter inspirasjon fra, og det er der de føler seg hjemme. De var i Oslo under Oslo World Music Festival i 2009, og da var de ikke helt sikre på hvor i verden de var. De var fornøyde med å vite at det var kaldt her, og at det var i nærheten av Tyskland.
Barret gestikulerer aktivt med hendene, og ler mye når han forteller.
– De blir alle veldig nostalgiske når de er lenge hjemmefra. De savner kongolesisk mat, damer og omgivelser.
Selv om de er ferdige med filmen, tilbringer regissørene fremdeles rundt halve året i Kinshasa. De har flere prosjekter gående, både filmer og musikkinnspilling.
– Sånn er det i Afrika. Selv om du ikke er en produsent, så ender du fort opp med å spille inn plater med folk. Det viktige er ikke hva du er i utgangspunktet, men hva du får til med folkene rundt deg.
Etter å ha tilbrakt mye tid i Kinshasa føler begge regissørene at de også hører til der. Men på tross av all tiden de har brukt med Staff Banda Bilili, står de fremdeles utenfor.
– Filmen forandret livene deres, og den forandret livene våre. Men vi later ikke som om vi er en del av bandet. Ricky passer alltid på å fortelle at vi er med bandet, men at vi ikke er en del av dem.
 |
 |
 |
 |
||
