close

Argentinske tendenser

Argentina har lenge vært et av Latinamerikas sterkeste filmnasjoner. I denne artikkelen oppsummerer vi landets filmhistorie, og retter blikket mot nye trender og regissører. 

Av 1. apr 2011

GULLALDEREN

Blant latinamerikas største økonomier finner vi ikke overraskende to betydelige filmindustrier. Både Mexico og Argentina har en lang tradisjon innen filmproduksjon. De opplevde sin gullalder nærmest parallelt med Hollywood fra 30’ til 50’-tallet, noe som ikke er tilfeldig.

Diego Lerer er argentinsk filmkritiker for avisen Clarìn, og rådgiver for filmfestivalen i Venezia med latinamerikansk film som hovedfelt. –Grunnen til at vi hadde en gullalder i Argentina på det tidspunktet skyldes blant annet at vi hadde en kjøpesterk middelklasse og en solid økonomi. Sammenlignet med andre latinamerikanske land hadde vi også et stort innbyggertall som rettferdiggjorde bruken av statlige midler til filmproduksjon, forteller Lerer.

Hovedstadens store tangonavn reiste på filmrull landet rundt til lokale visningssteder, og det tok ikke lang tid før argentinsk film også etablerte en seerskare i andre spansktalende land. Film var blitt en eksportartikkel, godt hjulpet av den tidlige filmens store stjerne, skuespillerinnen Libertad Lamarque.

Se listen over filmer fra denne perioden, 1933-1946 og 1947-1957.

Julieta Barrientos er utdannet filmklipper men jobber for tiden som daglig leder for Cine Sì, selve butikken i Buenos Aires for den som liker å se og å lage film. På 40-tallet brøt den argentinske stat diplomatiske bånd med de Allierte og deklarerte seg kort tid etterpå nøytrale til Andre Verdenskrig. Relasjonen til USA kjølner på grunn av sympatier med den italienske diktatoren Mussolini hos den nye presidenten Peron. - Hollywood velger dermed å boikotte argentinsk filmproduksjon og slutter å supplere Buenos Aires med filmruller. Istedet går all støtten til Mexico og vi opplever ”Celuloid-krisen”, forteller Barrientos.

De nærmeste tiårene kom Argentina til å være preget av flere militærkupp, som igjen fører til ustabilitet for landets filmproduksjon. Internasjonale selskaper utkonkurrerer det argentinske filmmarkedet og monopoliserer filmvisninger.


DEN POLITISKE FILMEN VÅKNER

På 60-taller ser alikevel det argentinske filminstituttet INC(idag kalt INCAA) lyset, og vekker til live filmproduksjonen gjennom statlige subsidier. Sent det samme tiåret opplever filmskaperne et sterkt behov for å ta et politisk standpunkt. Filmlandskapet nyanseres fra filmer med sterkt politisk engasjement, til komedier med satiriske undertekster og produksjoner som plent fornekter en av Argentinas mørke perioder.


TRAILER: Cronica de un niño solo


I 1965 får Argentina sin første og lenge etterlengtede auteur. Med filmen Cronica de un niño solo(Fortellingen om en ensom gutt) skyter karrieren til Leonardo Favio fart. Filmen er en kommentar til den italienske neorealismen. – Alle ismene fra vestlig filmhistorie hadde gjenklang i Argentina, dog ofte med en forsinkelse, forteller Lerer.

Så kom Pino Solanas inn i bildet. Som ung reklamefilmregissør endrer han kurs og retter linsen mot den marginaliserte majoriteten. Fattigdom og urettferdighet er noe han vil bekjempe gjennom håndverket sitt. El Tercer Cine, eller Den Tredje Kinoen, manifesterte seg i 1968 og stod sterkt frem til 1972. Filmkritiker Lerer forklarer. -Det var film av folket, for folket. Filmene skulle ut av de borgerlige og tradisjonelle visningsstedene, og ut i det offentlige rom – på åpne torg, markeder og andre samlingsplasser. Regissør Solanas dokumentarer fungerte i stor grad som politiske provokasjoner. Hovedverket La Hora de los Hornos(Smelteovnenes time) regissert i all hemmelighet med Octavio Getino, regnes idag som en milepæl i argentinsk filmhistorie. Filmen hadde premiere, også i skjul, året 1968. Ikke overraskende er det kanskje at Solanas forlot filmen for politikken, og er en av de sterkeste kandidatene til presidentposten under valget i 2011.


Se listen over filmer fra denne perioden, 1958-1968  og 1969-1983.


STARTEN PÅ NOE LOVENDE

Argentinsk film skulle oppleve enda et slag under diktaturet. Først i 1983 kunne man glede seg over at en periode med sensur var over. Filminstituttet INCAA fikk Martin Antin som direktør. På 70-tallet hadde han tilhørt den harde kjerne filmskapere som sverget til den franske ny-bølgen. Mye skulle fortelles etter år med undertrykkelse. Og Argentina skulle igjen skinne på den internasjonale filmscenen, denne gangen med Oscarvinneren La Historia Oficial(Den ofisielle historien, Luis Puenzo, 1986), som omhandlet tvilsomme adopsjoner under diktaturet. De mer politiske filmene hadde stor suksess på internasjonale festivaler, mens komedier var mest populært på hjemmebane.

Året 1989 opplevde Argentina et av de største økonomiske krisene til dags dato, noe som satte en stopper for uavhengig filmproduksjon frem til situasjonen stabiliserte seg på nytt midt på 90-tallet.


TRAILER: La historia oficial


 NY ARGENTINSK FILM, DEN ANDRE GULLALDER

Og det er midt på 90-tallet at det vi kjenner som den nye bølgen med argentinsk kvalitetsfilm skyter fart. Den nye filmloven sørger for støtte til mindre og uavhengige selskaper, resultatet blir et mer nyansert og ungt filmlandsskap. Flere filmskoler etableres, blant dem Filmuniversitetet FUC som får tidligere INCAA direktør Manuel Antin som overhode(frem til idag). Studentenes arbeider preges i stor grad av Antins fortid som nouvelle vague forkjemper. Filmen Pizza, Birra y Faso(Adrian Caetano, Bruno Stagnaro, 1997) forbløffet publikummet da den for første gang ble vist på den internasjonale filmfestivalen i Mar del Plata, og markerer starten på denne nye epoken.


TRAILER: Pizza, birra y faso


Året 1999 ser den første Buenos Aires Internasjonale Filmfestival for uavhengig film BAFICI lyset, idag en av Latinamerikas mest betydningsfulle visningsarenaer for internasjonal uavhengig film. Hovedprisen går til Pablo Traperos "Mundo Grua", en regissør som idag troner på pidestallen. Den nye gruppen unge regissører presenteres som skaperne av el Nuevo Cine Argentino(Den Nye Argentinske Filmen)og kommer alle fra de nyetablerte institusjonene, filmene er laget av vennegjenger med amatørskuespillere og hovedpersonene kjennetegnes av stor frihetstrang.


De senere årene har argentinsk film sett en renessanse på den internasjonale arena. Av større kommersielle suksesser kan man nevne Nueve reinas (Fabián Bielinsky, 2000), El hijo de la novia (Juan José Campanella, 2001), Plata quemada (Marcelo Piñeyro, 2001) og Historias mínimas (Carlos Sorín, 2002). Lucrecia Martel har motatt prisdryss for La Cienaga(2001), Niña Santa(2004), og nå senest i 2008 for La mujer sin cabeza. Ifjor fikk Juan Jose Campanella, som har gjestet Film fra Sør ved to anledninger, en meget etterlengtet Oscar for Hemmeligheten i deres øyne(2009).


Se listen over filmer fra denne perioden.


Argentinsk film preges av en betydelig andel kvinnelige regissører. -2009 var eksepsjonelt, de produserte opp mot 30% av filmene, ifølge Diego Lerer fra avisen Clarìn. – Og spør du meg, så er kvaliteten høyere blant disse filmene. Julieta Barrientos fra Cine Sì forteller hvordan kvinnelige regissører først fikk foten innenfor ved oppblomstringen av filmskoler på 90-tallet. – Før den tid var det nærmest umulig for en kvinne å lære håndverket. Læringsprosessen styrtes gjennom praksisplasser, og mannlige regissører ønsket utelukkende mannlige assistenter. Systemet var hierarkisk og kvinnediskriminerende, sier Barrientos.


ARGENTINSK FILM AKKURAT NÅ – DEN NYE NYE BØLGEN

Lerer og Barrientos er enige om en ting. Argentinsk film idag dekker to ekstremer. På den ene siden det kommersielle, og på den andre lite tilgjengelige produksjoner. – I Argentina produserer vi opp imot 140 filmer årlig, men kun 5 gjør seg gjeldende i utlandet, oftest på filmfestivaler. Vi opplever også en trend i stil med den nye meksikanske kontemplerende filmen, fortsetter han. Idag er Juan Jose Campanellas filmer utvilsomt de største publikumsuksessene. –På 50-tallet stod den melodramatiske sjangeren sterkt, noe som kan spores i dagens kommersielle filmlandskap der Campanella troner ubestridt, sier Barrientos. 2,5 millioner argentinere kan strømme til kinoene for å se Campanellas nyeste film, men ifølge henne er dette ingen garanti for at han godkjennes av den intelektuelle kritikersirkelen. Lisandro Alonsos arbeider omfatter den andre ekstremen. I et intervju med avisen Pagina 12 nevner det meksikanske stjerneskuddet og Carlos Reygadas tidligere protegèe, Amat Escalante(Los Bastardos, 2009), at han er en stor beundrer av Alonso. – Disse filmene åpner dørene for argentinsk film i utlandet, ifølge Barrientos.


-Et kjennetegn i vårt filmlandskap er at regissørene i hovedsak skriver sine egne manus, helt i tråd med auteurånden. På den måten setter de også et sterkt personlig preg på det endelige verket, forteller Barrientos. De seneste årene har en ny bølge interessante filmskapere vunnet frem i det argentinske filmlandskapet. –Filmene er litterære, kryptiske og fulle av referanser, kommenterer Lerer. – Vi kan kalle det en ny fransk nybølge. Disse filmene er ikke kassasuksesser, men opplever gode tilbakemeldinger på filmfestivaler, som Historias Extraordinarias og Castro. Matias Piñeyro, Mariano Chinas, Manuel Ferrari og Santiago Mitre er alle representanter for den nye ånden. Daniel Burman er et hett navn, og hans film El nido vacio stakk av med flere priser på filmfestivalen i San Sebastian i 2008. Buenos Aires egne filmfestival BAFICI har de seneste årene premiert Historias extraordinarias (Mariano Llinas) og El ambulante(Serna, m.fl.). I høst ble Pompeya kåret til beste argentinske film i Mar del Plata, mens Amor en transito vant den latinamerikanske konkurransen. Sistnevnte hadde sin verdenspremiere under Film fra Sør festivalen i Oslo i 2008, med regissør Lucas Blanco tilstede.


TRAILER: La mujer sin cabeza


Av navn vi bør merke oss i fremtiden nevner Julieta Barrientos Albertina Carri, Anahi Berneri(Por tu culpa) og Pablo Fendrik(La Sangre Brota). Gjengangere som Pablo Trapero og Lucrecia Martel vokser stadig i popularitet. Filmkritikeren Lerer supplerer med Selina Murga, Veronica Chen, Paula Hernandez, Delfina Castagnini, Clara Picasso og Victoria Galardi.

På Berlinalen var argentinsk film representert nesten i alle kategorier, og Toronto Internasjonale Filmfestival vier i år en egen seksjon til de nye argentinske stemmene. Los labios av Ivan Fund og Santiago Loza konkurrerer under Un Certain Regard på årets Cannes festival. Og det bør heller ikke herske tvil om at argentinsk film vil finne veien til årets Film fra Sør festival.


KILDER:

- Intervju med Diego Lerer, filmkritiker Clarìn.
- Intervju med Julieta Barrientos, daglig leder i Cine Sì.
- Cine.ar
- Avisen Pagina 12, 9. februar 2011
- Imdb.com
- BAFICI.gov.ar
- Mardelplatafilmfest.com