close

Damascus roof and tales of paradise

Sjarmerende og prisvinnende dokumentar om Damaskus. Se denne brennaktuelle filmen under Arabiske filmdager på Cinemateket lørdag 30. April kl. 15:30. Forbered deg ved å lese denne saken om filmen og det medfølgende reisebrevet fra Damaskus.

Av 27. apr 2011

Damascus roof and tales of paradise er en sjarmerende dokumentar som vant pris under Dubai Film Festival i 2010. Filmen som har Damaskus by som hovedperson tar oss med inn i de trange, sjarmerende smugene som gjør Damaskus til verdens lengst bebodde by. Denne eksotiske siden av Syria gjør landet til et populært sted for arabiskspråkstudenter og antallet turister er stadig økende.

I midlertidig står dette bildet av landet i sterk kontrast til de dagsaktuelle nyhetene som siver inn fra Syria. Opprør i gatene, steinkasting, tåregass og flyktende demonstranter. Et opprør som sprer seg til stadig flere syriske byer og som henter inspirasjon fra egyptiske demonstranter og opprørene i andre arabiske land.

– Opprørerne i demonstrasjonene er herr og fru Syria, sier Kai Kverme, forskningsassistent ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo.

– I begynnelsen var det unggutter på jakt etter spenning, men i dag er alle samfunnslag og alle religiøse grupper representert, til og med alawittene som historisk sett har blitt favorisert av den styrende al-Assad familien, forteller Kverme.

Syria har lenge vært et lukket land, med streng overvåkning, hemmelig politi og blokkering av internettsider som Youtube og Facebook, i tillegg til at syriske medier er strengt sensurerte. Vi i Arabiske filmdager har vært så heldige å få et rykende ferskt leserbrev om situasjonen i Damaskus, skrevet av en tidligere arabiskstudent som kan leses nedenfor.

Damascus roof and tales of paradise skal vises lørdag, 15:30 på Cinemateket. Mer info om filmen her.

 

Inntrykk fra Syria og Damaskus

Helene, tidligere student i Damaskus.

Endelig kommer hun til syne. Jeg har nok savnet henne mer enn jeg trodde. Jeg slipper et tilfreds sukk idet nattbussen fra flyplassen putrer innover på den sovende hovedveien. Der ligger hun stille, under
Jabal Qassioun som om ingenting er på ferde. Hun sover ikke, bare våker rolig over oss i natten. Damaskus trer frem for den nyankomne som hun har gjort tusenvis av ganger i tusener av år, i tusen og én natt; i et disig, funklende mørke. Jeg ser utover henne og lurer på hva hun tenker om den nåværende situasjonen: Hva vil skje nå, Damaskus? Hun bare smiler hemmelighetsfullt tilbake.

Uka før avreise hørte jeg så mye forskjellig at jeg ikke klarte å forestille meg hvordan situasjonen egentlig var i Syria, utenfor det umiddelbare mediebildet. Jeg kommer vel kanskje nærmere saken når jeg kommer frem, tenkte jeg. Så feil kan man ta. Stemningen, følelsene og meningene er klarere, men sannheten, løsningen og utgangen virker fjernere enn noen gang. Gatene er stort sett rolige og tilsynelatende slik jeg kjenner dem. Alt virker som vanlig, men bak førsteinntrykket er det svært mye som foregår, både i samfunnet og i den jamne syrer.

”Kadhib”, løgn, er det ordet jeg har hørt mest de siste dagene. Det har til og med utkonkurrert det velbrukte ”Wilcome!” ”Kadhib” – det klinger ut av TV, alle medier og i dagligtalen. Sannheten har som vanlig falt i første forsvarslinje, sammen med stadig flere demonstranter. Aljazeera, BBC, Arabiyya og andre utenlandske medier får passet sitt påskrevet allerede når jeg forsøker å få mitt pass påstemplet på flyplassen. Du må se på al-Duniya blir jeg fortalt, den statlige kanalen er den eneste som ikke lyver. Jeg skrur på al-Duniya: "Kadhib! Bare kadhib! Her er det ingen demonstrasjoner! Se så rolig det er!” sier de indignerte intervjuobjektene og peker på en nesten tom park bak seg. Etterpå får vi se utvalgte klipp fra Homs’ demonstrasjoner som nå har forvandlet innbyggerne, de som pleide å være kjent for sin gjestfrihet og vennlighet, til rene bråkmakere som fremprovoserer drap. ”Jeg skjønner ikke hva de ønsker seg!” sier et intervjuobjekt. ”De vil bare ha kaos, kaos! Jeg kan ikke ønske meg noe mer enn dette Syria, hvem kan ønske seg noe mer enn president Bashar og Syria?” En annen sier: ”Hurriya, de vil ha hurriya.” Frihet, det er det de vil ha. ”Men de vet ikke hva hurriya betyr engang, de vet ikke hva det vil si!” ”Det finnes ingen demonstranter, kan du se noen demonstranter her kanskje? Det er bare løgn, kadhib!” blir jeg fortalt på innpust. På utpust kommer historien om hvordan demonstrantene bare er dumme, fattige bråkmakere og det hele bare er et plott fra utlandet. Mannen som selger bønnekranser foran Ummayademoskeen holder et ildfullt foredrag for meg om hvordan Israels agenter kommer inn i Syria gjennom Libanon.”Hvorfor tror du ellers Midtøsten er så kaotisk og ustabil? På grunn av Israel! ”Indignerte retoriske spørsmål er tydeligvis et nødvendig krydder i samtalen om dagen.

Det er et uoversiktlig og vanskelig miljø her nå for den som liker å omgi seg med bekreftet sannhet. Ryktebørsen er den nyhetsinstansen jeg antagelig hører mest fra om dagen. Jungeltrommene er stort sett de mest oppdaterte. Noen ganger bekreftes disse ryktene av internasjonale og statlige nyhetskanaler og andre ganger avkreftes de av øyenvitner etter at nyhetskanaler har bekreftet dem. Det som er sant varierer sterkt mellom statlige kanaler, internasjonale kanaler, og de mange interessegrupper som manøvrerer seg i ryktebørsen. Det er vanskelig å få de varierende sannhetene bekreftet. Historier verserer og det forekommer mange merkelige hendelser. Det hemmelige politiet er enda mer aktive enn før. Jeg hører fra venner og bekjente om svært mange ubehagelige møter med de beryktede ”skinnjakkemennene”, det hemmelige politiet. Telefoner og mail blir hyppigere avlyttet og overvåket. Internasjonale venner har blitt banket opp og arrestert og syriske venner av meg får problemer for sine utenlandske bekjentskaper. ”Journalist” er det siste stempelet jeg vil ha på meg dersom jeg møter de skinnjakkebekledde i en feil setting. Det kiler ikke like mye i avtrekkerfingeren på kameraet som vanlig.

Til tross for alle tilspisninger tør stadig flere å ytre opposisjonelle, politiske meninger. I det Syria jeg kjente snakket man svært motvillig om politikk i det hele tatt. Nå hører jeg ofte folk som uoppfordret bringer temaet på banen. Jeg treffer en venn på gata som forteller at han ble arrestert for å være på en fredelig demonstrasjon i Duma. Det går kaldt nedover ryggen min når jeg hører og ser ham fortelle om de tingene han har opplevd, uten å vite om han skulle få komme ut igjen. Realiteten er at studenter kan bli beskutt og drept, eller arrestert, kjørt vekk uten mulighet til å gi beskjed til sine nærmeste, de blir torturert og banket opp og får nesten ikke mat og vann i dager og uker. Etter hvert som fengslene blir fulle blir mange sluppet ut igjen. Selv øvrighetspersoner blir i følge ryktebørsen drept om de nekter å samarbeide, og drapene annonsert som bandittdrap. Jeg spør vennen min: ”Hva slags håp har du for Syria nå?” Svaret jeg får er mørkere enn jeg hadde håpet på: ”Ingen nå, ikke før om noen år, Syria er ikke klar enda, hun er splittet i to. Selv familiemedlemmer er svært uenige med hverandre.” Slik det er i dag er det vanskelig å si hvor mange som er pro regimet og hvor mange som er mot. ”Nå vil jeg bare være trygg,” sier han og går hjem for å låse døra som han aldri pleide låse før.

Jeg sitter på taket mitt i gamlebyen og ser utover Damaskus. Livet går tilsynelatende sin vante gang. Bønneropene klinger utover byen og avløser kirkeklokkenes kiming. Damaskus smiler overbærende over det som skjer, som en mor over sin fyrige tenåringssønn. Uroligheter og store endringer har hun opplevd mange ganger før opp gjennom århundrene. Hun vet nok bedre enn noen hva utfallet vil bli, men å røpe det vil hun ikke.