En verdenspremiere åpnet Arabiske filmdager 2011. Etter visningen av The Agenda and Me og den påfølgende debatten tok vi en prat med noen publikummere som delte sine inntrykk med oss.
Verdenspremieren på den egyptiske dokumentaren om folkeoppstanden i Egypt, The Agenda and Me, rørte og engasjerte publikummere under åpningen av Arabiske Filmdager. I vinter fikk vi nyhetsbildene, i dag fikk vi historiene. Historier som bragte oss tett på de sterke følelsene som var i sving på Tahrirplassen tidligere i år. Publikums reaksjon på filmen ble gitt uttrykk for i en spontan stående applaus for tilstedeværende regissør Neveen Shalaby. Etter filmen var det paneldebatt med Naveen Shalaby, Kai Kverme, Sigurd Falkenberg Mikkelsen og Amal A. Wahab om demokrati i den arabiske verden.
Vi loddet stemningen i publikum etter visningen. Iyad, Caroline og Ingrid er tydelig fornøyde med den sterke åpningen av Arabiske Filmdager 2011.
De nikker samstemt når vi spør om de likte filmen.
Fra venstre: Iyad, Caroline og Ingrid
«Mektig! Flott! Inspirerende!» Ingrid er tydelig engasjert. «Når man får samlet nok vilje for endring skapes det en energi og man mister frykten. Og da har man ikke lenger noen ting å tape eller frykte. De roper fred, fred, fred! Og de er ett! Det synes jeg kommer veldig godt frem i denne filmen, og det rørte meg», forteller Ingrid.
Iyad forteller at for ham var det sterkt få møte noen som selv deltok i demonstrasjonene på Tahrirplassen. Han poengterer at det åpenbart ikke er uten risiko at Neveen har laget denne filmen og dokumentert hendelsene under revolusjonen.
Fra venstre: Gro Finne, Brita Holland.
Gro Finne beskriver filmen som autentisk og levende, og fikk virkelig følelsen av å være der selv. «Den var svært overbevisende, og formidlet mer enn andre dokumentarer», sier hun.
«Jeg var overrasket over den voldelige atmosfæren. Det var mye sinne. Det var fundamentale ting som mat og frihet som førte til dette raseriet, og som tydeligvis var drivkraften i revolusjonen. På Tahrirplassen var det jo bare vanlige folk som var fundamentalt presset og som demonstrerte for grunnleggende rettigheter» sier Brita Holland. «Folk vil jo bare leve».
 |
 |
 |
 |
 |
 |
||
