close

Apichatpong Weerasethakul: Minner og motsetninger

Apichatpong Weerasethakul var æresgjest på årets Film fra Sør-festival. Vi presenterte tre av hans spillefilmer og en samling kortfilmer. Gå ikke glipp av hans separatutstilling, Photophobia, på Stenersenmuseet frem til 15. desember i år.

Av 17. okt 2013

De fantastiske, utforskende og mystiske filmene til Apichatpong Weerasethakul motsetter seg de fleste forsøk på å forstå og analysere de som vanlige narrativer. Filmene er fragmenterte, med historier som tilsynelatende ikke har noen tydelig sammenheng. Apichatpong Weerasethakul repeterer ofte lignende fortellinger og måter å konstruere filmene sine på gjennom sine mange verk. Filmene krever kanskje at seeren møter de med åpenhet og undring, men belønningen får man i form av å bli dratt inn i en suggererende, meditativ verden som, på et eller annet vis, likevel er forståelig på et menneskelig og emosjonelt plan. Som regissøren selv sier, “Jeg er sikker på at det er form for følelse som er universell, det er ikke et narrativ, ikke engang en fortelling.”

En tidlig interesse for film
Apichatpong Weerasethakul vokste opp nord i Thailand da foreldrene hans flyttet dit fra Bangkok. Han tilbrakte mye av barndommen i det han beskriver som en boble, en liten verden av leger og deres familier som bodde på et sykehusområde. 

“Dette miljøet hadde lite kulturell mangfoldighet så filmer ble en måte å erfare verdenen og livet utenfor sykehusmiljøet”, sier Weerasethakul. Som barn likte han spesielt godt filmene til Steven Spielberg, som E.T. og Raiders of the Lost Ark. Disse filmene er veldig emosjonelle, forteller han, og måten Spielberg brukte kameraet på vekte den blivende regissørens interesse for film. Etter en stund søkte Apichatpong ut til randen av mainstream Hollywood-film og ble fascinert av B-filmer, særlig horror og science-fiction. I tenårene fattet han interesse for kunst- og auteurfilm, særlig gjennom verkene til Abbas Kiarostami.

Film som erindring – minnene finnes mellom mennesker
“Da jeg vokste opp lærte jeg masse fra film så de ble en referanse for livet, forteller Apichatpong Weerasethakul, ”og i virkeligheten prøvde jeg å føye sammen filmens uttrykk med levende mennesker som jeg fant spennende. Film ble et redskap til å møte mennesker og lære fra dem.” Apichatpong utvikler ofte filmene sine gjennom å inkorporere historier fra folk i hans team eller fra mennesker han møter. Disse små fortellingene blir til fragmenter i et større filmatisk verk. Filmene kan nesten ses som en dagbok, hvor flere forfattere setter sitt preg på teksten, noe som har skapt et sterkt og varende fellesskap. På sett og vis blir verkene åpne fellesprosjekter hvor mange stemmer og erfaringer vokser organisk sammen. Fordi dette fellesskapet har bestått gjennom mange prosjekter har de blitt en slags familie. De eldes sammen og grensene mellom filmenes verden og deres egne erindringer viskes til tider ut.

 Møtet med en tekst om en mann som kunne erindre sine tidligere liv preger Apichatpongs arbeid med personlige og kollektive minner, og inspirerte navnet på filmen Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv. Da han ennå var ganske ung fikk Apichatpong en bok fra en munk på et tempel i nærheten av sitt hjem. Boka omhandlet en mann Boonmee som mente å kunne huske flere hundre år tilbake i tid og de ulike formene han hadde levd som. Boka grep regissøren, han kunne ikke slippe tanken på hvordan det ville være å gjenoppleve fortiden på denne måten. Akkurat som den avdøde konen til Onkel Boonmee hjemsøker de levende i filmen, gikk denne teksten igjen i tankene til regissøren. “Den var ikke til å unngå,” forteller han, “den festet seg til minnet.”

Tematikken rundt erindring og spøkelser som går igjen har preget mange av filmene til Apichatpong og er noe han stadig jobber med i nye prosjekter, “det er som en avhengighet.” Disse gjenferdene kan ses opp mot betydningen av minner og døden – et gjenferd er, på et eller annet vis, et minne som ikke slipper taket, et minne som gir seg til kjenne, kanskje til og med som et ubehag. “Jeg tror at når man er i ferd med å dø så vender man seg mot barndommen,” sier Apichatpong, “du begynner å reflektere over tidlige minner. Når jeg lager film bruker jeg denne returen til barndommen til å bearbeide minner, og døden. Scenene fra klinikker og sykehus er hentet fra min egen barndom. Mange av fortellingene i filmene mine er hentet fra min barndom eller fra barndommen til andre. Etterhvert som jeg og de rundt meg eldes kommer disse historiene tilbake som gjenferd, både på film og mellom menneskene som jobber innenfor vårt kreative fellesskap.”

Noen ganger har fremstillingen av barndom motsatt hensikt. Sånn som i kortfilmen Ghosts of Asia. Filmen ble laget i etterkant av tsunamien som rammet Asia i 2004. Apichatpong forteller, “jeg samarbeidet med en fransk kunstnervenn … vi dro til en øy og ville, hvordan sier du det, bare finne liv oppå vår tragedie og død.” De to barna i filmen dukket opp og ville henge rundt, nysgjerrige som de var på kamerautstyret til kunstnerne. “Vi bestemte oss for å prøve å arbeide med dem og fange deres fantasi, ja, spontanitet.” Denne returen til det barnlige søker etter livets kilde, og lindre minnene om et ufattelig tap.

Å dvele i skogens rytme
Mange av filmene til Apichatpong Weerasethakul er spilt inn i jungelen og fjellene i Nord-Thailand. Vi finner også mange historier i filmene hans som skildrer mennesker som skifter ham og påtar seg en dyrisk form. Hvordan oppsto regissørens fasinasjon for naturen og det dyriske? “Jeg tror det var i 2001, da jeg begynte å lage Blissfully Yours,” forteller han, “under filmingen tilbrakte vi meste parten av tiden i naturen, i fjellene. Dette satte i gang en givende, kreativ prosess. Bare det å sitte og vente på at det riktige øyeblikket skulle oppstå, det rette lyset, den rette fargen, den rette lyden, ble veldig meditativt. Da vi satt der i jungelen ble vi veldig vár vår egen og skogens rytme, samtidig som vi reflekterte mye rundt oss selv, vår tilværelse. Jeg har forsøkt å fange dette gjennom redigeringen, eller rettere sagt simulere det. Vi bruker teknologi til å gjenskape lyden av fuglene og skogens dyp.” Som seer er det lett å bli dratt inn i jungelens hypnotiske verden, filmens illusjon maner oss til å søke roen i skyggene og det overveldende lydbildet.

“Noen ganger er naturen veldig brutal også,” minner regissøren oss på, “som i Tropical Malady og Uncle Boonmee, i tillegg til noen av kortfilmene mine. Kortfilmen Vampire er rene mørket, og den minner meg på mange ting”, forteller han videre. “Jungelen er en nøytral plass, den reflekterer mange ulike sider av livet og samfunnet, både det gode og det vonde, fordi du innser at i den finner man opprinnelsen til alt. Jungelen er som en livmor, den avføder uendelige muligheter, også gjentakelser.”

Historiens vold og film som demokratisk prosess
De mørke sidene i menneskelige samfunn og i vår psyke kommer også til syne i Apichatpong Weerasethakuls filmer. Områdene som han filmer i har vært gjenstand for massive overgrep mot befolkningen. På 1970-tallet, da USA jaktet kommunister i hele Asia, drev den thailandske staten også klappjakt på den røde faren nordøst i landet. Mange mennesker ble drept eller torturert, og enda flere ble fordrevet. Selv om Apichatpong ikke viser eller gjenskaper hendelser fra denne fortiden så lurer det likevel under overflaten, denne historien går igjen som et gjenferd i livene og minnene til karakterene i filmene. “Når du besøker landet, så er det veldig behagelig,” forteller han. “Men dypt i folks hjerter, og i selve landskapet, er det en lang historie av urett, og den lever videre i dag.”

Valget om å spille ned denne voldelige fortiden er kanskje ikke helt intendert fra filmskaperens side. Sensuren i Thailand er fortsatt relativ streng. “Det finnes bestemte temaer som du simpelthen ikke kan snakke om,” forteller regissøren, “det finnes lover som sier at du ikke kan kritisere [bestemte tema offentlig], så det har blitt frustrerende til tider, du må hele tiden spørre deg selv: kan jeg lage dette?” Til tross for slike hindringer så søker Apichatpong etter å gjøre sine filmer til demokratiske prosjekter. Gjennom å filme i nettopp de områdene han filmer og slippe til stemmer som ellers ikke får plass i mediefantasiene som produseres i Bangkok får tilskueren innblikk i en verden som ellers er skjult på randen av det thailandske samfunnet. “Derfor drar jeg til landsbyene og prøver å finne ut hva som egentlig skjer,” forteller regissøren. “Denne historien læres ikke bort på skolen og historiebøkene er så fulle av propaganda. For meg er det en stille kamp for å uttrykke dette i en film,” legger han til. “Fordi film er så unikt i seg selv er det vanskelig å fremstille det på en lærd måte, som i en bok eller tekst.” “Jeg er fortsatt på en oppdagelsesferd, så derfor tror jeg at jeg foretrekker å tone ned [fremstillingene av volden], som om det koker i dybden.”

Film har også noen iboende demokratiske kvaliteter. Man kan bruke den til å få frem undertrykte og fortiede stemmer og standpunkter. I fremtiden så kan det bli helt vanlig å bruke video til å dokumentere hver eneste detalj av livene våre, selv om dette er ren galskap. Men video kan også bli et kraftfullt våpen i en del land, særlig i Sør, fordi det gir vanlige borgere anledning til å dokumentere sine liv og de utfordringene de møter. Dette er særlig viktig når museene, historiebøkene og arkivene er fylt med materiale som bare viser en fortelling og fortolkning av historien, den til herskerne i samfunnet. –

I sine videoinstallasjoner utforsker Apichatpong Weerasethakul også en slags demokratisering av opplevelsen av film. Mens vanlig film oppleves lineært, fra A til B, så gir installasjonene større frihet. Selv om en enkel film i en installasjon fortsatt er lineær så står tilskueren fritt til å kjede sammen elementene i utstillingene på sin egen måte. Alle kan skape sine egne sammenhenger, og egne minner, utenfor kunstnerens kontroll.

Buddhismen og filmen: Forrykkelse og illusjon
Buddhistisk filosofi og praksis er viktig for Apichatpong Weerasethakul, både personlig og som filmskaper. “Buddhismen stiller spørsmål og er åpen. Den tvinger deg ikke til og spør deg ikke om å tro på noe eller noen. Alt handler om praksis. Andy Warhol og Marcel Duchamp har vært viktige som kunstneriske inspirasjonskilder, fordi jeg mener de har en buddhistisk praksis, de holder ikke fast i noe. Som filmskaper liker jeg å være spontan og åpen, fordi både det å skape film og buddhistisk praksis handler om å forholde seg til en verden i konstant endring. Ved å ikke la seg binde av ting så blir man bevisst og makter å forholde deg til disse konstante endringene. Sånn forsøker jeg å lage film.”

Måten Apichatpong bygger opp mange av sine filmer har samme hensikt som regissørens arbeidsmåter. – Han ønsker å gjøre tilskueren bevisst, både på seg selv og på filmens illusjon. Ved å la mange av fortellingene i filmene være uferdige og oppstykket vil han forrykke tilskueren og bryte de bevegelige bildenes illusoriske kraft. Ofte lengter seerne etter svar eller en sammenheng. Regissøren vil at seerne skal gi opp denne lengselen og heller nyte skiftene, oppbruddene og riftene, for de er som livet selv. 

Filmer på årets festival

-       Tropical Malady (2004)

-       Syndromes and a Century (2006)

-       Uncle Boonmee Who Can Recall His Past Lives (2010)

-       Kortfilmprogrammet:

  • “A Letter to Uncle Boonmee” – en del av forarbeidet til Uncle Boonmee filmen
  • “Vampire”
  • “Ghosts of Asia” – En film laget som en del av et minneprosjekt i etterkant av tsunamien som rammet Sør-øst Asia i 2004
  • “Luminous People”
  • “Mobile Men”
  • “Monsoon” – Laget som en del av et video-antologi i etterkant av tsunamien i Japan i 2011
  • “The Anthem”