close

En samtale med Hana Saeidi – fra onkel Jafars taxi til prisdryss på Berlinalen og festivalåpning i Oslo

Vi slo av en prat med Hana Saeidi, Jafar Panahis niese, da hun var i Oslo på Film fra Sørs åpningsseremoni. Den unge skuespillerinnen gjorde en kjempefin rolle i Panahis siste film, Taxi Teheran, som også var åpningsfilmen på Film fra Sør 2015.

 

Av , foto: Dag Dalvang og Christina Svien 20. okt 2015

Vi møter Hana og moren Hemase i Oslo. De har nylig ankommet hovedstaden, og allerede før vi får satt oss ned snakker moren løst om hvor hyggelige folk i Norge både ser ut og er. Det merket de allerede på flyplassen. De forteller at onkelen til Hana, Jafar Panahi, på forhånd har forsikret dem om at Norge og Oslo er et trygt land å reise til. Som de siterer ham på, "Her skal dere bare kose dere."

– Jeg skulle aller helst ønske han kunne være med selv.

Jafar Panahi har hatt husarrest siden 2009 og får ikke lov til å forlate landet. Gjør han det kommer han ikke inn igjen. Når vi spør Hana om hvordan hun syntes det er å reise rundt å presentere onkelens film er hun rask med å bemerke at selv om det er gøy for henne skulle hun aller helst ønske han kunne være tilstede selv. Det hadde vært mye bedre, gjentar hun.

Hana var tilstede under årets Berlinale for å motta den gjeve Gullbjørnen-prisen på vegne av sin onkel. Her kan dere se hvordan det gikk for seg da hun tok imot prisen, overrukket av regissør Darren Aronofsky: 

Taxi Teheran er Hanas skuespillerdebut.

– Jeg var litt stresset og nervøs. Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle sette meg inn i manus, men det hjalp veldig at onkel veiledet meg. Han fortalte at jeg kunne tolke det til mitt eget og tilpasse det slik jeg ønsket. Det var til stor hjelp og da gikk alt veldig bra.

Hanaa1


Filmen ligger svært tett opp mot virkeligheten. I filmen, som i virkeligheten, er de onkel og niese. Likevel er historien bygget på et manus og Hanaa forteller at hun spiller en rolle, men at rollen er basert på hvordan virkeligheten forløper seg. Videre forteller hun at hun er nært knyttet til onkelen sin.

– Vår relasjon i filmen tilsvarer den vi har i virkeligheten.

taxi teheran plakat liggende


I Taxi Teheran skal Hanaa lage film, som et skoleprosjekt. Vi spør henne om hun har lyst til å bli regissør som onkelen sin.

– Jeg har lyst til å jobbe med film, men heller som skuespiller enn regissør. Dette var første gang og det var veldig gøy.

Videre forklarer hun at dersom hun skulle laget et skolefilmprosjekt i den virkelige verden ville de samme restriksjonene, som hun kritiserer i filmen, være gjeldende. Både Hanaa og moren poengterer den sensuren som dominerer i Iran.

– Det er veldig begrenset hva man kan si og gjøre offentlig, men Jafar får det til likevel.

Det kan være vanskelig å skille mellom hva som er autentisk og hva som er skuespill når man ser Taxi Teheran, men det er kanskje ikke nødvendig heller. Filmen er på mange måter selvreflekterende samtidig som den er en samfunnskommentar.
Hemase forteller at manus er så tett opp mot virkeligheten en kan komme: 

– Det dere ser og hører i denne filmen er den iranske virkeligheten og når man ser filmen er det som å være utenforstående vitne til hverdagen i Teheran.

– Onkelen min lager filmer ut i fra et virkelighetsperspektiv, fortsetter Hana.

– Denne filmen ble ikke vist på kinoer i Iran. Det kan hende myndighetene ikke hadde merket at filmen ble laget, men de vet nok at filmen er der, forteller Hemase.

– Selv om det har gått bra denne gangen er det alltid en stor risiko for Jafar å lage film, fortsetter Hemase.

_DSC8809


– Det er veldig synd at den ikke blir vist i Iran, fordi det er ingen andre i Iran som lager denne type filmer, forteller Hemase idet hun blir avbrutt av telefonen. 
Panahi har lykkes med å få filmen ut av hjemlandet, slik at den når et bredt publikum. Likevel skulle Hanaa og Hemase ønske at folk i Iran hadde tilgang på å se den.

Det er Jafar Panahi som ringer. Når hun har lagt på fortsetter hun å presisere at de skulle ønske folk i Iran, som sitter med de samme følelsene som de gjør, fikk muligheten til å se filmen.

Når vi spør om hvordan de kommuniserer hjem til Jafar Panahi om sine opplevelser på festivaler i utlandet, ler de godt. 

– Han ringer hele tiden, sier de i kor og refererer til samtalen Hemase nettopp hadde med ham.

_A080618


I forhold til Jafar Panahis nåværende situasjon risikerer han fengsel og nye dommer dersom han lager film. Selv om situasjonen kan sees på som noe bedre, i og med at han kan bevege seg friere i sitt eget hjemland enn tidligere, har han fremdeles ikke tillatelse til å lage flere filmer.

– Men han gjør det likevel, avslutter Hanaa og Hemase.

At Jafar Panahi fortsetter å risikere sin egen frihet ved å lage film må vi som publikum være høyst takknemlige for. Panahis filmer tar oss så tett opp mot det iranske samfunn som det er mulig å komme. 


Var du en av de som ikke fikk sett Jafar Panahis mesterverk Taxi Teheran, vår åpningsfilm, under Film fra Sør? Oddsene er store for det, siden alle visningene ble utsolgt. Men det er ingen grunn til bekymring, filmen er heldigvis i trygge hender hos distributør Arthaus, og i normal kinodistribusjon. 
Taxi Teheran hadde kinopremiere 16. oktober, med Arthaus som distributør. 
Billetter får du kjøpt HER

Forresten, hvis du vil dykke videre ned i Jafar Panahis filmografi, så viser Cinemateket fortsatt noen av hans filmer også etter endt Film fra Sør-festivalperiode. Dersom du har festivalpass, så er det fortsatt gyldig for disse visningene!

Filmer som fortsatt går: 

Sirkelen:
21. okt, kl. 18 (kjøp billett HER)
27. okt, kl. 18 (kjøp billett HER)

Crimson Gold:
22. okt, kl. 19 (kjøp billett HER)

The Mirror
:
20. okt, kl. 19 (kjøp billett HER)
23, okt, kl. 18 (kjøp billett HER)
25. okt, kl. 16 (kjøp billett HER)

Closed Curtain
:
29. okt, kl. 20 (kjøp billett HER)

This is Not a Film
30. okt, kl. 18:15 (kjøp billett HER)