close

Avskjed med en mester

Det var med tungt hjerte at filmverden mottok nyheten forrige mandag at Abbas Kiarostami hadde trukket sitt siste åndedrag, etter mange måneders kamp mot en alvorlig sykdom. Kanskje spesielt for Film Fra Sør-publikum og -entusiaster, har den iranske regissøren fått en spesiell plass.

Av 13. jul 2016

Det var med tungt hjerte at filmverden mottok nyheten forrige mandag at Abbas Kiarostami hadde trukket sitt siste åndedrag, etter mange måneders kamp mot en alvorlig sykdom. Kanskje spesielt for Film Fra Sør-publikum og -entusiaster, har den iranske regissøren fått en spesiell plass.

Allerede i 1994, screenet festivalen sin første Kiarostami-film: Under oliventrærne. Alt da var regissøren en viktig, om ikke viden anerkjent, stemme. Med Close-Up (1990) laget han film om film, en underholdende granskning av det falske og det sanne. Filmen tar utgangspunkt i noe som faktisk skjedde, da en fattig filmentusiast lurte en godtroende familie til å tro at han var den kjente regissøren Mohsen Makhmalbaf, for å ly og mat. Både den unge svindleren og familiemedlemmene spiller seg selv i rekonstruksjoner av virkelige hendelser, og Makhmalbaf og Kiarostami dukker også opp, noe som er med på å viske ut linjene mellom det dokumentariske og det oppdiktede.

 

Denne symbiosen kom til å være relativt gjennomgående for Kiarostamis filmografi. Hvordan film påvirker og oppløfter vanlige mennesker, kulturvitere så vel som forbrytere, var en tematikk han utforsket mye, også i nevnte Under oliventrærne. Filmen omhandler en ung skuespiller som forelsker seg i en kvinnelig kollega, som ikke vil ha ham, men handler like mye om filmskaping-prosessen selv. Her gjør han referanser til sine tidligere filmer, spesielt Livet går videre (1991), og filmen var ett av de ytterst få tilfellene hvor Kiarostami brukte en profesjonell skuespiller (Mohammad-Ali Keshavarz, i rollen som regissøren).

 

MUNTER OM DØDEN 

Selv om flere og flere fikk øynene opp for Abbas Kiarostami i løpet av 90-tallet, var det Smaken av kirsebær som ble hans store internasjonale gjennombrudd. Filmen vant Gullpalmen i Cannes i 1997, og ble også vist på Film Fra Sør samme år. Den foregår i åsene utenfor Teheran, hvor en suicidal mann kjører rundt for å finne noen som kan begrave ham etter at han har tatt sitt eget liv. Selv med denne tematikken, er filmen overraskende munter, som sier litt om Kiarostamis evne til å skildre menneskers sorger og problemer på en usentimental måte. Smaken av kirsebær er en road movie som består av samtaler mellom sjåfør og passasjer, filmet på Kiarostamis sedvanlige intervjuaktige måte. Som i alle hans filmer, består den av mange elementer som hverken oppklares eller forklares. Hvorfor protagonisten ønsker å ta sitt liv, sies det for eksempel ingenting om. Her blir publikum nødt til å fylle inn sine egne forklaringer, og tolke deretter. Dette ble tidlig et av regissørens mange kjennetegn. Eksempelvis består Livet går videre av en søken etter to barneskuespillere som aldri blir funnet, og i Vinden vil bære oss diskuterer hovedpersonen spørsmål som aldri blir besvart - kanskje fordi de ikke var så viktige i utgangspunktet. Sistnevnte film gjorde det stort på filmfestivalen i Venezia i 1999, og var en del av et større retrospektivt blikk på Kiarostamis filmer under Film Fra Sør i 2006.

Her ble også overnevnte Close-Up vist for første gang, samt de nyere ABC Africa (2001) og 10 on Ten (2004). Førstnevnte en dokumentar, laget på oppfordring fra FN, om Ugandas voksende antall foreldreløse barn, grunnet AIDS og krig. I 10 on Ten serverte han oss ti leksjoner om hvordan man lager film, mens han kjører rundt på sine tidligere innspillingssteder. Når man ser spillefilmene hans, er det slett ikke vanskelig å forstå at den iranske filmskaperen også hadde stor interesse for dokumentarfilm, noe han brukte mye av sin tid på. Også poesi og fotografi var viktige plattformer for Kiarostami. Han fikk publisert flere bøker med sine egne dikt, drev med maling på fritiden, og attpåtil regisserte han Mozart-operaen Così fan tutte i 2008. Men film var åpenbart det som sto ham nærmest, noe som ble tydelig igjen med Shirin fra samme år, som ble vist på Film Fra Sør i 2009. Her filmer han fjesene til en rekke iranske skuespillerinner mens han viser dem film, og fokuserte mer på reaksjoner enn hva øyet ser.

 

KOSMOPOLITTEN KIAROSTAMI

Det var først to år senere at verden og Film Fra Sør-publikummet fikk noe som lignet på en ordinær spillefilm igjen, med Møte i Toscana. Tittelen og Juliette Binoches fjes på plakaten, oste kanskje døsig sommer og Gimle-og-vin, men den engelske tittelen, Certified Copy, er heldigvis mer treffende. Binoche og William Shimell spiller et par på reise gjennom et norditaliensk landskap, filmet med Kiarostamis sedvanlige øye for gode naturbilder, i en samtale om autentisitet og falskhet. Han har nettopp gitt ut en kunstteoretisk bok, om hvorfor originalen alltid tillegges mer verdi enn kopien, og den samme tankegangen går for forholdet deres. Han verdsetter deres middelaldrende fortrolighet, mens hun lengselsfullt titter på forbipasserende brudepar. Er den opprinnelige lidenskapen borte, og alt de har igjen er en gammelmodig kopi? Filmen var Kiarostamis første som ble filmet og produsert utenfor Iran.

Hans siste film, Like Someone in Love, kom i 2012, en fransk-japansk samproduksjon. Det var nok den franske pengestøtten og regissørens gode forhold til filmfestivalen i Cannes, som gjorde at det var dit han reiste i sine sykedager, og det var altså i Paris at livet ebbet ut av ham forrige uke. Reaksjonene har ikke vært få, og alle fra Martin Scorsese til Francois Hollande har uttalt sine kondolanser. Under årets Film Fra Sør tar vi et bittersøtt tilbakeblikk på Kiarostamis filmer, og under kan du lese noen av de norske uttalelsene i kjølvannet av regissørens død.

 

«Kiarostami utforsket og problematiserte kameraets væren og blikk – uten å la det gå bekostning av hjertet i fortellingene – hvilket har medvirket til at verkene hans er fascinerende analyseobjekter for filmvitere og andre intellektuelle. (…) Filmskapere lever ikke evig, men når Kiarostamis bortgang smeller ekstra sterkt, er det fordi vi vet at han ennå hadde mange spennende filmer i seg.»

Lars Ole Kristiansen, Montages, 05.07.2016

 

«Med dette har en av de ”siste store” gått bort, en filmskaper som var beundret over en hel verden, og som etter hvert også skulle lage film over hele verden.»

Redaksjonen, Rushprint, 05.07.2016

 

«Med den humanistiske skolen som filmkunsten hans er, kommer Kiarostamis filmer til å bli stående igjen i historien som en rekke klasserom, hvor elevene utrettelig slår blyantene mot benkene og forårsaker uorden – en fiasko som til tross for å være problematisk for sannhetsambassadørene, er dypt menneskelig, hva det stadig voksende nettverket av avvik og paradokser i oss angår.»

Mazdak Shafieian, Vagant, 08.07.2016