Fokus kommer innenfra

På workshop med Film fra Sørs hovedgjest, filmfotografen Mark Lee Ping-bing, fikk et tyvetalls norske filmfotografer en leksjon i eksperimentering, tilstedeværelse og intuisjon.

Tekst: Maria Moseng. Foto: Silje Sibel

- Jeg holder meg aldri til en standard, men prøver konstant ut nye ting. Og selv om jeg gjør feil, fortsetter jeg alltid videre, sa Lee, som avslørte at han tidligere i karrieren var blitt beskyldt for å være både tullete og useriøs.
- Noen ganger har jeg laget bilder ute av fokus, og folk påpeker; det er ikke i fokus. Jeg sier bare; da må du fokusere innefra.

Workshopen for profesjonelle filmfotografer ble arrangert i samarbeid med Zoomin’ og Forbundet Norske Filmfotografer. Vi ble med til Norsk Filmstudio på Jar, der Lee viste klipp fra filmene sine, viste frem loggbøker fra produksjonene, snakket om farger som mandarin og korall, og om hvilke filtre han brukte på In the Mood for Love og The Matrimony. Mest av alt la han likevel vekt på at workshopen skulle være en mulighet for å prøve ut ting sammen.

Over de to dagene ble det jobbet med opptak både inne og ute, der mye handlet om å klare seg med minst mulig lys. Den verdenskjente fotografen demonstrerte at balansen mellom det effektfulle og det kunstige ofte er hårfin, og til tross for at han selv ikke alltid er fornøyd med sine tidligere arbeider, insistererte han fortsatt på intuisjonen som fotografens beste verktøy.

Dag 1 – Studio B
Deltagerne, mest menn, drikker kaffe av pappkrus og har oppmerksomheten rettet mot en skjerm som viser et nærbilde av en ferdigribbet, gul kylling. Lyset som faller på det gyldne skinnet får hele bildet til å gløde.
- Dette måtte vi filme en dag med styrtregn, kommenterer Lee, og filmen han snakker om er Tran Anh Hungs At the Height of Summer (Når solen står som høyest), som til tross for den intense fargepaletten er filmet med veldig lite lyssetting.
- For mye lys kan ødelegge jobben for deg. Du risikerer å drepe det naturlige lyset på settet. Jeg spør alltid meg selv – hvorfor vil du lyssette? Noen ganger trengs det ikke.
- Er det mye stemningslys fra før av i en scene, bruker jeg bare en lampe rett ovenfra, så den ikke forstyrrer den naturlige stemningen, sier Lee, og forteller om Juliette Binoches bekymring under innspillingen av Hou Hsao-hsiens Flight of the Red Balloon. Binoche, som er i 40-årene, var nervøs for at bildene skulle bli for avslørende.
- Jeg brukte litt lys, men det var så lite at hun ikke så det. Hvor er lyset, spurte hun på innspillingen. Senere fortalte produsenten meg at hun likevel var veldig fornøyd.

Øvelse gjør mester
Lee har mange anekdoter og tanker om arbeidet sitt, som han generøst deler med de andre filmfotografene. Vi er i studio B, der det i bakgrunnen er satt opp en tom interiørscene: Knallgrønt gulv, treplater med malingsrester på veggene, to svarte skinnsofaer og et bord med klappstoler.
- Jeg kom forbi studio i går og så at settet som var satt opp var ganske minimalt, sier Lee.
- Arrangørene var nervøse for at jeg skulle synes det var for lite, men jeg synes det er bra. Man må alltid jobbe med det som i utgangspunktet er der. Slik er det også når man jobber med et lavt budsjett, forteller Lee:
- Det er ikke nødvendigvis en hindring for å lage gode bilder. Han understreker at fordelen ved det magre settet er at deltakerne kan bidra mest mulig.
- Er det noen som vil prøve seg?

Første oppgave går ut på at skuespillerne Sara og Eirik skal iscenesettes og det skal jobbes med hvordan lyssettingen kan være med på å forandre stemningen. Det blir Askild Vik Edvardsen som hopper i det. Han funderer litt og bestemmer seg for å lage en dagslys-scene.
- Jeg trodde det var du som skulle holde workshopen, sier han til Mark Lee, som smiler og gir to råd om hvordan fotografen bør jobbe med lyset:
- Etter du er ferdig skal det se ut som om du ikke har gjort noe som helst. Og, lyssetting er som kinesisk broderi, du legger lag på lag helt til du må stoppe.

Føler seg frem
Dette er første gangen Mark Lee holder en slik workshop, og vi spør hva han synes om ideen:
- Jeg synes workshopen er en god kommunikasjonsteknikk. Jeg er ikke bare her for å fortelle deltakerne hva de skal gjøre og jeg har ingen detaljert plan. Men jeg vil gå mye rundt og snakke med folk, høre hvilke ideer de har. I tillegg bruker jeg filmene jeg har jobbet på som utgangspunkt for diskusjon.

- Du beskriver din egen tilgang som ganske eksperimentell, og er her for å inspirere filmfotografene som deltar. Hvor finner du selv inspirasjon?
- Jeg føler meg frem. Det er nødvendig for å være nyskapende. Filmfotogafer har egentlig ikke så mange muligheter for å prøve og feile. Du kan si at nederlagsprosenten i denne fremgangsmåten er ganske høy. Derfor kan det være svært riskikabelt å ”gå utenfor boksen”, understreker Lee, men insisterer på at en stor del av inspirasjonen kommer innefra:
- Jeg legger stor vekt på mine egne følelser. Jeg startet karrieren som assistent for kunstnere, og av det har jeg først og fremst lært å fokusere på tilstedeværelse. I filmer bruker jeg denne i kombinasjon med å lytte veldig nøye til regissørens ideer, forteller Lee.

Askild Vik Edvardsen, som ikke lot seg skremme fra å sette lys foran en så velrennomert kollega, forteller at workshoper som denne er sjeldne, men viktige:
- I og med at vi er så få filmfotografer, og vi jobber mye alene, er det sjelden vi møtes for å utveksle erfaringer eller lære av hverandre.
Han forteller at han holder på å avslutte langfilmen Ping-pongkingen i Sverige, og har i Norge blant annet fotografert Lullaby og Thomas Hylland Eriksen og historien om origamijenta.

- Hva vil du si er noe av det særegne med Mark Lees tilgang?
- Han er litt mer konseptuell. De av filmene hans jeg har sett, Flowers of Shanghai og In the Mood for Love, preges av fast kamera og lange tagninger. Det virker som han velger seg veldig spennende prosjekter, og noen ganger lever helt på kanten. Noen ganger vipper det også over, og kulissene blir for eksempel helt grønne, men jeg synes det er mer spennende enn hvis man safer hele tiden.

- Hva vil du ta med deg videre fra møtet med Mark Lee?
- Det han sa om å tørre. Det er den eneste måten å utvikle seg på, å tørre å drite seg ut, sier han.

Deltakerne kommer tilbake fra lunsj, og begynner å samle seg rundt settet. Fotolampene tennes og skuespillerne installerer seg. Edvardsen forklarer for de andre hva han har tenkt med scenen:
- Dette er liksom kveld, og kaldt lys kommer inn fra vinduet.
- Action, sier Mark Lee, og kamera ruller.

Dag 2 – med mor i kulissene
- Jeg liker egentlig ikke denne linsen, det er alt for skarpt, kommenterer Lee om bildene vi ser på skjermen: En mørk gate i Brooklyn, der reklameskilt og butikkvinduer er eneste lyskilder. Bildene er fra Lees siste film, Afterwards, der produsenten insisterte på at det skulle brukes en 27 mm linse.
- I amerikanske filmer er bildene ofte så skarpe at du kan se gjennom skuespillerens sminke og inn til urenhetene bak - ”too good is no good,” smiler Lee. Afterwards, som for tiden er i post-produksjon, hadde et budsjett på 20 millioner dollar, noe Lee synes var ganske overflødig. Han forteller om innspillingen av en location-scene hvor hovedkarakteren går rundt i en folkemengde i New York:
- De spurte om jeg ville ha tårn eller kran, men da legger jo alle merke til kamera, sier han, og viser at han endte med å plassere kamera blant folk på gata for å få det hele mest mulig naturlig.

Med på workshopen i dag er også Lees 80 år gamle mor, som er kommet til Oslo for å hilse på sønnen. I alle disse årene har moren min aldri visst hva jeg egentlig gjorde på jobb, har Lee fortalt, og han syntes noen dager i Oslo var en god måte å gjøre opp for at de har sett hverandre lite på grunn av jobben hans.

Eksperimenterer
Lokalet ryddes og det settes opp til neste lysøvelse. Lamper og kofferter med filtre bæres inn, og kamera forberedes. Lee demonstrerer i praksis hva han mener med å eksperimentere.
- I dette lokalet er det mye hvitt, derfor vil jeg bruke lamper med oransje filter. Nå setter jeg først opp et forslag for hvordan det kan gjøres enklest mulig. Deretter kan vi jobbe videre med lys og farge for å skape stemninger og historier, sier han.

Elisabeth Sjaastad, en av de få kvinnelige deltakerne, sier hun beundrer Lees evne til å tilpasse seg realitetene i innspillningssituasjonen. Selv er hun egentlig utdannet regissør, men har også hatt ansvar for foto på egne filmer. Hun mener workshopen kan lære en mye om kommunikasjonen mellom regissør og fotograf:
- Det er interessant å se hvordan han tenker i bilder. Jeg skriver selv manus til mine filmer, og ofte jobber man med en litt uhåndgripelig stemme som utgangspunkt. Lee gir noen ideer til hvilke stikkord man kan gi en fotograf.

Sjaastad gikk på filmskole i Kina, og har laget filmen Shiny Stars, Rusty Red, en film om kinesisk filmbransje som ble vist på Film fra Sør i 2003.
- Det er nettopp på fotosiden at asiatisk film har betydd et annet blikk på tingene, påpeker hun, og forteller om det som imponerer henne mest med Lee:
- Selv etter 40 filmer har han beholdt nysgjerrigheten og gleden ved arbeidet, og gjør ting på sin måte. I dag er han kjent og er en autoritet på området, men jeg beundrer den kreative risikoen han har tatt for å komme dit.
- En slik tilgang er vanskelig å lære, mener hun. Men man kan la seg inspirere til å ta et skritt på veien.

Lys og fargerik fremtid?
Betyr workshopen med Lee at vil få se mer fargesterke og annerledes lyssatte filmer i Norge heretter? Vi spør arrangørene hva de tror:
- Jeg vil ihvertfall tro at noen vil la seg inspirere av hans metoder, selv om lyset og fargene i Norge er veldig annerledes enn i Asia, sier Paul René Roestad fra Foreningen Norske Filmfotografer. Han mener besøket av en av de fremste representantene for den nye asiatiske stilen har gitt mange aha-opplevelser.
- For oss er dette en mulighet til å stoppe opp og tenke over arbeidsformen vår,
sier Roestad, som er takknemlig for samarbeidet med Film fra Sør og Zoomin’.

- Mer fargerik vet jeg ikke, sier Arild Støfring fra Zoomin’, men det man kan håpe på er at folk fokuserer mer på hvordan man best får fram historien, i stedet for å drive på med overdreven lyssetting. Det både koster og tar tid.
Han synes Lee hadde god dialog med deltakerne, på tross av at han ikke er vant til å være i en lærerposisjon. Som det viktigste Lee hadde å lære bort, trekker Støfring frem oppfordringen om å følge instinktet:
- Det er viktig å utvikle en personlig stil, og ikke være redd for å ta sjanser, sier han, og forteller at alle opptakene fra workshopen vil bli fremkalt og deretter vist under den avsluttende masterclassen på Cinemateket onsdag kl 9.00.


Les mer om filmene i årets Mark Lee retrospektiv.

Workshopen er finansiert med støtte fra Norsk Filmstudio, Kodak Norge, Nordisk Film Post Production, Norsk filmfond og Norsk filmutvikling.