Atlantis

Etter en storkrig mot Russland befinner vi oss i et totalødelagt Ukraina. Året er 2025, og krigsveteranen Sergiy har mistet både familien og troen på livet etter krigens herjinger. Dagene går med til jobben på et stålverk, og å holde skyteferdighetene ved like med vennen Ivan som også sliter psykisk. Endringene i den apatiske tilværelsen inntreffer når fabrikken legges ned og Sergiy får en ny jobb som innebærer å frakte rent vann til den tidligere fronten, som er plaget av forurensing. Her blir han kjent med Katya, som introduserer ham for den frivillige organisasjonen «Svarte tulipaner». De graver opp og identifiserer lik fra krigen i håp om å bli ferdig med fortiden.

Dvelende, dystopisk og dyster er tre nøkkelord som beskriver Valentyn Vasyanovychs film Atlantis. Kanskje ikke de mest salgbare merkelappene, men Atlantis er samtidig mektig i sin skildring av et land i økonomisk og moralsk ruin som følge av krig. Storslåtte tablåer og små glimt av håp gjennom mellommenneskelige relasjoner danner en motvekt til mørket, og resultatet er en enestående meditasjon over krigens ettermæle.

Johanne Svendsen Rognlien

Les Montages' omtale av Atlantis her.

Regissør

Valentyn Vasyanovych (f. 1971) kommer fra Ukraina, og har arbeidet i mange år som regissør og produsent. Han er utdannet filmfotograf og dokumentarfilmskaper fra universitetet i Karpenko-Kary, og har senere gått på Andrzej Wajda-filmskolen i Polen. Han har tidligere regissert filmer som Zvychayna sprava (2012), Kredens (2013) og Riven chornoho (2017). Atlantis vant Horisont-prisen ved filmfestivalen i Venezia i 2019.

Denne filmen inngår i