Gjester 2016

 

mahamat-saleh-haroun

Mahamat-Saleh Haroun (f. 1961) er tsjadisk filmskaper, bosatt i Frankrike. Han forlot Tsjad under diktaturet på 1980-tallet. I 1999 mottok han prisen for beste debutfilm i Venezia med Bye Bye Africa. Som første tjadiske regissør i Cannes, vant han i 2010 juryprisen med En mann som skriker (2010). Haroun er i dag blant de viktigste innen afrikansk film.

Hirokazu Koreeda (f. 1962) er filmskaper, manusforfatter og regissør fra Tokyo. Koreeda ønsket å bli forfatter, men anses i dag som en av de viktigste figurene i japansk film. Han står bak en rekke prisbelønnede spillefilmer og dokumentarer. Hans siste film Etter stormen (2016) ble vist i Un certain regard-seksjonen i Cannes, og høstet gode kritikker.

 

Fernanda de la Peza (f. 1983) har kommunikasjonsutdanning fra Ibero-univeristetet i Mexico by. Peza har jobbet som assisterende regissør på flere filmer siden 2005, blant andre Silent Light (2007) og Post Tenebras Lux (2012) av Carlos Reygadas, og Heli (2013) av Amat Escalante. Hun er produsent og klipper på Amat Escalantes nyeste film Det fremmede (2016).

Sharmeen Obaid-Chinoy (f. 1978) er pakistansk journalist, filmskaper og aktivist. Hun har produsert flere prisvinnende filmer i over ti ulike land. I 2012 utnevnte Time Magazine henne til en av verdens 100 mest innflytelsesrike personer. Chinoy har mottatt seks Emmy-priser, og mottok en Oscar-statuett for sin siste film om æresdrap, A Girl in the River (2015). Hun har tidligere vunnet en Oscar for filmen Saving Face (2012).

NB! Sharmeen Obaid-Chinoy måtte avlyse besøket til årets Film fra Sør.

Priscilla Anany (f. 1983) er filmskaper fra Ghana med utdannelse fra USA. Anany vant filmfestivalen i Tribecas pris for Best New Narrative Director for Children of the Mountain (2016). Hun startet og driver i60 Productions, et Ghana-basert produksjonsselskap. Anany er forkjemper for kvinners rettigheter, og forteller historier om kvinner gjennom film.

 

Mina Keshavarz (f. 1984) er en iransk dokumentarfilmskaper og journalist. Keshavarz setter fokus på kvinners situasjon i dagens Iran gjennom filmen, og er i dag et viktig navn innen iransk film. Hun er kjent for filmene At the End of a Perfect Day (2007), A Man Who Knows Everything (2007), Unwelcome in Teheran (2011) og Braving the Waves (2016).

 

Morten Traavik (f. 1971) er norsk regissør og multikunstner, kjent for genreoverskridende og omdiskuterte internasjonale prosjekter som Miss Landmine (2008-9), Pimp My Aid Worker (2010) og Borderlines (2011). I 2010 var han det norske Forsvarets første og hittil eneste huskunstner. Han er også kjent for en rekke prosjekter i samarbeid med Nord-Korea.

Gabriel Mascaro (f. 1983) er brasiliansk filmskaper og billedkunstner. Han har produsert både dokumentarer og spillefilmer. Mascaros filmer har blitt vist på en rekke festivaler og kunstarrangement og har mottatt til sammen over 50 priser. Han er omtalt som en av Brasils fremste kronikører, og undersøker landets sosiale skiller og normer gjennom film. Hans nyeste film er Neon Bull.

Amat Escalante (f. 1979) er selvlært filmskaper fra Mexico. Han begynte sin karriere innen film som femtenåring. Debutspillefilmen Sangre (2005) mottok FIPRESCI-prisen i Cannes, og i 2013 mottok han prisen for beste regi med filmen Heli (2013) ved samme festival. Hans nyeste film Det fremmede (2016) vant Gulløven for beste regi under årets filmfestival i Venezia.

Mohammed Ali Naqvi (f. 1979) er en prisvinnende regissør og produsent. Han står bak dokumentarene Among The Believers (2015), Pakistan’s Hidden Shame (2014), Shame (2006) og Terror’s Children (2003). Naqvi har også produsert flere spillefilmer og kortfilmer. Han er opprinnelig fra Pakistan, og veksler mellom å bo i Karachi og New York.

Vitaliy Manskiy (f. 1963) er en veletablert russisk filmskaper med jødisk-ukrainsk opphav. I tillegg til å ha skapt over 30 filmer som til sammen har vunnet over 50 internasjonale priser, er han grunnlegger av ArtDoc Fest i Russland. Siden 1996 har han blant annet arbeidet med å samle og arkivere private filmklipp fra folks liv i Sovjetsamfunnet. Hans nyeste film er Under the Sun.

Kinan Azmeh (f. 1976) er en syrisk komponist og klarinettist i verdensklasse. Han har doktorgrad i musikk fra City University of New York, og turnerer verden rundt som solist. Azmeh er omtalt som en intenst sjelfull og trollbindende musiker. Han er medlem av Yo-Yo Mas The Silk Road Ensemble, som er portrettert i filmen The Music of Strangers (2015).

 

Gianfranco Rosi (f. 1964) er italiensk dokumentarist født i Eritrea. Han er utdannet ved filmskolen i New York. Rosis mest kjente film er Sacro GRA (2013), som vant Gulløven i Venezia. Dette er første gang en dokumentar har vunnet prisen. Hans siste film Havet brenner (2016) vant Gullbjørnen for beste film i Berlin.

 
   
 

Taye Balogun er en filmskaper, fotograf og aktivist fra Nigeria. Han har vært aktiv på filmscenen i åtte år, og er kjent som regissør av både spillefilmer, Broadway-stykker og reklamer - i tillegg til provokative fotoutstillinger. Music is Our Weapon (2016) er hans debut som dokumentarfilmskaper. Balogun bor i Kenya og er dessuten engasjert i African Artist Peace Initiative, en organisasjon som bruker kunst som fredsbyggende kommunikasjonsmiddel.

  
Ugis Olte (f.1981) er en latvisk regissør av dokumentarfilmer, konsertfilmer og musikkvideoer. Han er kjent for prisbelønte samarbeider med blant andre popgruppen Instrumenti. Han har i flere år også arbeidet med TV.  Oltes dokumentar Double Aliens (2015) er hans første langfilm og handler om etnisk identitetsfølelse blant den armenske minoriteten i eks-sovjetrepublikken Georgia. Sammen med Morten Traavik har Ugis Olte regissert Liberation Day (2016).
Rayna Denison er førsteamanuensis i film- og mediestudier ved University of East Anglia i Storbritannia. Hun forsker på japansk kino, med særlig fokus på animasjon. Denison har utgitt flere bøker om anime, og jobber nå med to verk om henholdsvis filmen Prinsesse Mononoke (Bloomsbury, 2017)og Studio Ghibli (Journal of East Asian Popular Culture, 2017).

Mina Spiler og Ivan Novak er medlemmer av det slovenske bandet Laibach, grunnlagt i 1980. De omtaler seg selv som en musikk- og «cross media»-gruppe. Navnet «Laibach» er den tyske formen av «Ljubljana», Slovenias hovedstad. Helt siden starten har Laibach blitt forbundet med kontroverser, og møtt med sterke reaksjoner fra politiske myndigheter i det tidligere Jugoslavia og i den sosialistiske republikken Slovenia. Deres militaristiske selv-stilisering og totalitære estetikk har reist mange debatter om deres kunstneriske og politiske posisjonering.