Visjonæren: Emir Baigazin
I høst har Emir Baigazin vunnet priser for The River på filmfestivalene i Venezia og Toronto. Når han nå kommer til Film fra Sør, viser vi alle filmene i hans såkalte Aslan-trilogi.
Da Emir Baigazin debuterte som filmskaper i 2013 med Harmony Lessons, ga det rett og slett hakeslepp hos mange i den internasjonale filmverden. Ikke bare fordi historien om det 15 år gamle mobbeofferet Aslan, gjorde sterkt inntrykk. Men også på grunn av selve filmskapingen.
Her var en regissør med stor selvtillit og en helt egen visjon for film, til tross for at han bare var 29 år gammel. Her var lys, farger og komposisjon nøye gjennomtenkt, og lange suggererende scener. Og her var lyd, bilder og bevegelse satt sammen på en måte som bare film kan få til. Selv blir Emir Baigazin mest inspirert av andre kunstarter. Bachs musikk og Edvard Munchs landskaper påvirket Harmony Lessons, og også oppfølgerne The Wounded Angel (2015) og The River (2018) har hentet inspirasjon fra billedkunst og musikk.
I høst har Emir Baigazin vunnet priser for The River på filmfestivalene i Venezia og Toronto. Når han nå kommer til Film fra Sør, viser vi alle filmene i hans såkalte Aslan-trilogi. De er alle lagt til Kazakhstan, de handler om tenåringer som brytes mot verden, om oppgjør mot autoriteter og vold, og også om frigjøring. Og alle har den langsomme, dvelende stilen, som lar deg tenke og reflektere mens du ser. «Min jobb som kunstner er å skape rom slik at publikum selv kan finne ut hva filmene mine betyr, for dem», har Baigazin uttalt i et intervju.
Som en ekstra bonus viser vi også hans splitter nye film Would You Like to Stargaze?, som er starten på en ny filmtrilogi.
16. oktober slipper vi billetter til visningen av The River og artist talk med Emir Baigazin på Cinemateket den 15.nov og Would You Like To Stargaze? viser vi på Vega den 16. nov. Samtalen på Cinemateket er gjort i samarbeid med Montages.
Billetter til de andre visningene av Emir Baigazin slippes 26.oktober.
Filmer i portrettet
The River
Ikke så mye som et ord, et steg, eller et støvkorn som virvles opp fra bakken virker tilfeldig i denne fantastisk iscenesatte filmen. Til å begynne er det bare gulbrun leire å se, så langt øyet rekker. Fem brødre lever under farens strenge disiplin et sted på steppene i Kazakhstan. De jobber på gården, lager murstein av bare møkka og leker med hverandre. Så oppdager de elva – og alt blir forandret.
Det glitrende elvevannet er noe mangetydig i The River. Den er en oase for guttene, et avbrekk fra hverdagen hjemme. Den er også farlig, med strie strømmer. Og den peker mot en større verden der ute. På segway og med nettbrettet under armen kommer snart en ny gutt på besøk til gården, og han utfordrer søsknene til å svømme over til den andre siden.
The River er både enkel og kompleks. Den handler om en gutteflokk og deres erfaringer, på godt og vondt, med å gjøre opprør mot voksenverdens regler. Samtidig har filmen også noe tidløst og gåtefullt, nærmest mytologisk ved seg. Og så er den veldig vakker. Hvis du synes det viktigste ved film er visuell nytelse, er The River reine himmelriket.
Harmony Lessons
Knapt 30 år gammel gjorde Emir Baigazin en virtuos entré på den internasjonale filmscenen med Harmony Lessons. Han bruker ikke lang tid på å sette tonen for filmens fortelling om 16 år gamle Aslan, som bor med sin bestemor på den kasakhstanske landsbygda. Åpningsscenen involverer Aslans jakt på en geit, og går fra det muntre til det brutale – alle som har et problem med slike scener er herved advart.
Men scenen bærer bud om det som er på vei. På Aslans skole finnes et utspekulert miniatyrsystem for utpressing og mishandling av medelever. Hvor kommer volden fra, og hvordan forplanter den seg inn i de voksnes verden? Harmony Lessons er en dystopisk og mørk film, fortalt i en særegen visuell stil og med et foto som imponerer. Det er Aslan som blir lagt under mikroskopet, og handlingene han og medelevene blir utsatt for og selv står for, vil de fleste ta avstand fra.
Vi vet at denne verdenen finnes, og at selv om de fleste betraker den utenfra, er det langt verre for de som lever i den. Her ligger filmens moralske pamflett: stopp mobbearkitektene i skolen.
The Wounded Angel
The Wounded Angel er andre del av en trilogi om tenåringer og deres vanskelige forhold til verden og til seg selv. Den tar oss med tilbake til den kazakhstanske landsbygda på 1990-tallet, hvor fattigdom og den vanskelige overgangen til markedsøkonomi er bakteppe for fire spesielle oppveksthistorier. Slik ble den presentert da den ble vist på Film fra Sør-festivalen i 2016:
«Det er en symboltung film, delt i kapitler, som dveler over temaer som synd, moral og straff. Hver del starter med utsnitt av den finske maleren Hugo Simbergs fresker fra katedralen i Tampere – filmens tittel er stjålet fra det meste kjente motivet i Simbergs freske.
De fire kapitlene presenterer oss for fire gutter: Zharas, som kjemper for å komme ut av sin fars skygge; asosiale Zhaba som samler skrapmetall for enhver pris; Balapan som ønsker å bli operasanger og Aslan som står i fare for å måtte avslutte medisinstudiet når kjæresten blir gravid. Baigazin bruker lite dialog i filmen, historien males frem gjennom bildene, som til gjengjeld er slående vakre.»
Would You Like to Stargaze
Med sin splitter nye film Would You Like to Stargaze går den kazakhstanske filmskaperen Emir Baigazin i en ny retning. Verden er svart/hvit, med regn og tåke i stedet for gnistrende sollys, og vi befinner oss i storbyen, i alle fall til å begynne med.
Arman, en ung, fattig mann, holder til på kjøkkenet til en fastfood-restaurant. Så møter han Zhanna, en kvinne fra høyere opp på den sosiale rangstigen, men som Arman må hjelpe med penger fordi hun har mistet kredittkortet sitt. Han blir betatt, følger etter henne, og de to tilbringer en kveld i hverandres selskap. Mens reisen tar dem opp i de snødekte fjellene over byen med taubane, får Arman vite mer om Zhannas fortid og kjærlighetsliv enn han egentlig ønsker.
Det svart/hvite filmfotografiet kler virkelig denne historien om ufullendt kjærlighet. Den får fram det stemningsfulle i Emir Baigazins bruk av lys og skygge, og også hans slektskap med noen av filmens mest særegne fortellere: Aki Kaurismäki, Jim Jarmusch, Bela Tarr og Andrej Tarkovskij. Eller du kan gi blaffen i referansene og bare nyte skjønnheten og melankolien som den er.