10+4

Etter at den iranske filmskaperen Mania Akbari fikk brystkreft, oppfordret kollega og landsmann Abbas Kiarostami hovedrolleinnehaveren fra Ten til å lage en "oppfølger". Resultatet er 10+4, en trinnvis dokumentasjon av sykdomsutviklingen og dens innflytelse på Akbaris helse, mentale innstilling og forholdet til hennes nærmeste medmennesker. Selv har hun uttalt at filmen viser hennes indre opplevelse av sykdommen.
Formmessig er 10+4 en allusjon til Ten: Mens kamera statisk observerer i lange, ubrutte sekvenser, følger vi Akbari mens hun kjører bil, tar taubanen eller får behandling på sykehuset, alt i interaksjon og fortrolige samtaler med hennes venner og familie. Men – desto viktigere – 10+4 er en usedvanlig sterk og ærlig film; personlig, utleverende, modig og emosjonelt utfordrende.
10+4 har blitt en film som tar for seg sykdom i det moderne samfunnet, men det er kanskje i første rekke en film om vennskap, kjærlighet og mellommenneskelige forhold, og hvordan dette utfordres og påvirkes av livstruende sykdom. Derfor er det også en film om kroppens skrøpelighet, livets forgjengelighet og mental styrke. Dette opplever vi ikke minst gjennom filmens skildring av Akbaris og andre kreftsyke kvinners ulike måter å takle sykdommen på – deres forsvarsmekanismer og forhold til sin egen femininitet etter at sykdommen frarøver dem en essensiell del av kvinnekroppen.
Gjennom filmskapere som Tamireh Milani og Jafar Panahi har vi de senere årene fått oppleve en rekke sterke kvinneportretter i iransk film. Mania Akbaris 10+4 tilfører dette fenomenet en ny dimensjon. lab