Captain Abu Raed

Amman’s gotta do…

”He who chooses a humble life has guidance in his heart,” resiterer Abu Raed, en vakkert tegnet aldrende flyplassvaktmester, for Nour, en kvinnelig flykaptein han møter en dag på vei hjem fra jobb. Den beleste mannen bor på en høyde over Jordans hovedstad. Med utsikt over storsamfunnet og innsikt i virkelige verdier, fenger han nabobarna med fabelaktige fortellinger fra verdens hjørner.

Hans naturlige autoritet styrkes av kapteinslua (funnet i søpla på flyplassen), et Eiffel-tårn i miniatyr (fått av en franskmann) og en snøklode med New York-bygninger (fått av Nour). De godtroende barna måper av beundring, men skeptiske Murad – som gis flere knyttede enn åpne hender av sin tyranniske far – håner de andre: ”Keep living in your fantasy world.”

Filmen handler om drømmer og virkelighet, løgn og sannhet, og gråsonene som fins i fantasiens og fortellingens kraft. (Filmens franskmann – med det underlige navnet Francois Trauffu – vitner om regissørens humanistiske holdning.) Abu Raed holder den muntlige fortellertradisjonen i hevd, hvis kommunikasjon krever verken sentimental slow motion eller svulstige strykere. ”I tell the kids stories. For fun,” forklarer han til faren til Tareq, som må selge godterier ved veien istedenfor å gå på skolen.

Filmen krysser både generasjons- og kjønnslinjer. Gjennom den uavhengige og sterke Nour-skikkelsen – flykapteinen som ikke bukker for farens innhentede beilere – forankres fortellingen sterkt feministisk. Familietradisjonene er klart i utakt med kulturforskyvningene – og når kartet ikke stemmer med terrenget, betyr autopilot katastrofe.

Men filmen skildrer alvoret varmt, og fortellingen letter dermed stødig på det kraftige undertrykket. jif