Elsa and Fred

Jeg anbefaler Elsa og Fred uten selv å ha sett den. Det jeg har sett er derimot publikum og publikums ansikter idet de kom ut etter endt forestilling etter en visning på Film fra sør. Jeg ventet på min kone på kafeen på Filmens hus, samme sted utgangsdøren fra Tancred munner ut. Siden jeg ventet på noen ble det til at jeg ofte kastet et blikk mot døren inn til kinoen. Innenfra salen kunne jeg høre en vag summing av dialog og musikk, alt for svakt til at jeg hørte hva som ble sagt, eller til at jeg kunne vurdere om filmmusikken var god eller dårlig, dessverre. Ved et par anledninger hørte jeg latter. Jeg ventet, og var lettet da dørene ble åpnet og folk kom ut. På dette tidspunktet visste jeg ingen ting om filmen, annet enn det som kunne avleses i tilskuernes ansikter, slik de kom til syne, mens ettertekstene utspilte seg og musikken tonet ut. Enkelte av tilskuerne så henførte eller drømmende ut, andre var stillferdig muntre, mange gråt eller hadde tårer i øynene. Kjærestepar vekslet blikk. En eldre mann stanset, ristet så vidt på hodet, undrende. Senere fikk jeg vite at Elsa og Fred handlet om et par eldre mennesker i eksil i Madrid, som gjennomlevde både kjærligheten og hennes drøm om å reise til Roma for å bade i Trevi-fontenen. Jeg tror det er en fantastisk film. Hans Petter Blad