Motorsykkeldagbøkene

De beste filmene går det ikke an å sette i tematisk bås. Sånn er det med Motorsykkeldagbøkene av Walter Salles, fra 2004. Det er en film både om vennskap, om kjærlighet, om eventyrlyst og om politikk.

I 1952 setter to unge menn seg på en motorsykkel for å oppdage Sør-Amerika. De to er medisinerstudenten Ernesto Guevara de la Serna og biokjemikeren Alberto Granado, spilt av Gael Garcia Bernal og Rodrigo de la Serna. Et radarpar a la Don Quijote og Sancho Panza. Ernesto tynn, alvorlig og astmatisk. Alberto rund, glad og optimistisk. I løpet av åtte måneders reise gjennom vinter og sommer og gjennom ulike land, skal de oppleve de største kontraster. De skal feste, danse og forelske seg. De skal møte lutfattige gruvearbeidere, undertrykte indianere og spedalske som må leve bortgjemt og isolert.

De unge mennene er ute på eventyr, men de er også på en dannelsesreise som ender i politisk oppvåkning. Filmen viser noe av bakgrunnen til mannen som skulle bli alle opprøreres ikon, Che Guevara. Det går ikke an å se den uten å tenke på Ches skjebne, samtidig som det er en film om reisens gleder og utfordringer. Det er vakre og ville landskaper og det er stadig møter med nye mennesker. Det er en film med stort alvor, og med et filmspråk som bæres av varme og humor. Bare jeg tenker på enkeltscenene får jeg lyst til å se filmen nok en gang – og jeg har sett den minst tre ganger før. Tove Nilsen