The Window

Sengeliggende etter et hjerteinfarkt ligger Antonio (Antonio Larreta) og venter på sin sønn. Bundet til soverommet av et intravenøst drypp ser han åkrene, solen og livet utenfor kun gjennom vinduet sitt. Fra sin plass i sengen har Antonio stålkontroll over det som foregår, og over forberedelsene til sønnens hjemkomst. På tross av sine to pleieres velmenende råd, og uten deres vitende, begir han seg ut på en tur i den verden han en gang tilhørte.

For å beære sønnen, en verdenskjent pianist, har han bedt om at husets piano skal stemmes og pianostemmerens toner smyger seg gjennom filmen. De spinkle tonene, sammen med biens surring og et golvurs nådeløse tikking gjør filmopplevelsen lavmælt og poetisk. På den samme måten er ingenting overtydelig i filmen, det meste overlates til antydningens subtile kunst.

Sorin trekker på en mesterlig måte paralleller mellom livets sirkel og den sirkelen som er Antonios siste dag. Sterkt inspirert av Ingmar Bergmans Jordbærstedet er dette en film som priser det dødelige og jordnære. ek