Fortiden

Å rygge er mer risikabelt enn å kjøre rett frem. Man ser ikke alltid hva som ligger der bak. Blindsonen er større bakover. Slik åpner også Asghar Farhadi Fortiden. Marie (Bérénice Bejo) henter sin eksmann Ahmad (Ali Mostaffa) på flyplassen i Paris for at de to skal signere skilsmissepapirene etter en lengre separasjon. De kjenner hverandre godt nok til å kommunisere sømløst gjennom en tykk glassvegg. Men allerede idet hun skal rygge ut av parkeringsplassen med en ny, uvant bil begynner det å gå på tverke. Fortiden kolliderer stadig med nåtiden, og vikler seg inn i den, uten å ville slippe taket. Marie forsøker å skape et nytt liv med en ny mann – men også han har en fortid. Som i et ibsensk drama siver skyggene fra fortiden ut gjennom sprekkene, på samme måte som den gamle fargen vises gjennom malingen Marie stadig forsøker å fornye sitt kaotiske hus med. Barn fra nye forhold og gamle bærer sine egne sår og hemmeligheter. Og Ahmad står midt oppe i det hele som en katalysator. Asghar Farhadi har, som i Nader og Simin – et brudd greid å blottstille de såreste sidene ved det å være menneske. Det ligger et sus av klassisk, tidløs scenedramatikk over filmen. Samtidig lever skuespillerensemblet på lerretet, like virkelige som deg, meg eller naboen, og ikke et øyeblikk føles det konstruert. Hvert usagte ord eller følelsesutbrudd treffer midt i magen, og det er umulig å ikke bry seg. Fortiden smyger seg usminket inn, uten staffasje. Den er et testament på at godt manusarbeid og godt skuespill aldri blir gammelt. En intelligent og fortettet detaljmosaikk møter øyet og gir filmen en dybde som gjør at den sitter i. Vi tør påstå at Fortiden er en av årets store filmopplevelser. kf

Festforestilling på Ringen kino søndag 13.oktober kl. 21.00.

Iranske Asghar Farhadi (f .1972) fikk massiv internasjonal anerkjennelse for Nader og Simin – et brudd, som i 2012 mottok Oscar for beste utenlandske film. Han har laget film siden tenårene, og debuterte som spillefilmregissør i 2003 med Dancing in the Dust.