Güeros

Det er vanskelig å peke på ett hovedmotiv i Güeros, Alonzo Ruiz Palacios spillefilmdebut. Det er en slags blanding av pikaresk film og roadmovie, skutt i sobert svart-hvitt og med nydelig fotografi. Den unge güeroen Tomas, er da også et usedvanlig fotogent subjekt. En güero er slang for en lys latino og blir ikke nødvendigvis brukt som en fornærmelse, men i Mexico er det som regel ment som en.

Vi følger den unge Tomas, som etter en uheldig episode med et spedbarn og en vannballong blir sendt av gårde til sin bror som er hjemmeværende på grunn av en studentstreik som ligger som et ulmende bakteppe for resten av filmen. De får tiden til å gå ved å røyke, og lure nabojenta med Downs syndrom til å hjelpe dem å stjele strøm. Når en felles musikkhelt har havnet på sykehus, bestemmer de seg for å besøke ham. Dette blir starten på en opphakket tur gjennom et mytopoetisk Mexico City. En vakker og tidvis ettertenksom, og ikke minst morsom film, skutt i nydelige svart-hvite tablåer. Güeros er kanskje ikke så viktig som den selv mener å være, men den er desto vakrere enn den tror den er. vd

Alonzo Ruiz Palacios debuterer som langfilmregissør med Güeros, men har skrevet manus til tv-seriene Drenaje profundo (2010) og XY. La revista (2009–12). Sistnevnte var han også med på utvikle. Han har vunnet den prestisjetunge Sølvariel-prisen for kortfilmene El último canto del pájaro cú (2010) og Café paraíso (2008).