A Monster with a Thousand Heads

A Monster with a Thousand Heads griper deg fra første bilde. Skjermen er mørk, vi kan såvidt skimte mennesker til høyre, hvor noe er i ferd med å skje. Sonias ektemann får et kraftig hjerteanfall. Hun er villig til å gjøre hva som helst for å sikre ham behandlingen han trenger før det er for sent. Hva som helst. Noe vi får se når hun og sønnen kjemper seg gjennom kronglete helsesystemer og tidskrevende protokoller, og frustrasjonen bygger seg opp, og bryter henne ned. Etterhvert har ikke Sonia noe annet valg enn å ty til vold for å bli hørt, og i nesten hver eneste situasjon hun møter, må hun trekke pistolen. Hvor langt kan hun tøye strikken i rettferdighetens navn, før det ryker?

A Monster with a Thousand Heads er delvis thriller, delvis rettssalsdrama, uten å vise oss rettssalen. Vi hører derimot stemmene fra vitner, aktor og dommer, som spilles over bildene etterhvert som handlingen utspiller seg. Filmen er en kjølig framstilling av en intens situasjon, med et nesten dokumentarisk uttrykk som gjør det hele mer virkelig. Filmen ber oss ikke nødvendigvis sympatisere med Sonia, men er en bitende kritikk av det mexicanske helsevesenet, og vil nok både underholde og provosere. Perfekt for en mørk høstkveld.

Rodrigo Pio (født 1968) er fra Uruguay, men har vokst opp i Mexico City. Han er kanskje mest kjent for La Zona fra 2007, som vant prisen for beste debutfilm på filmfestivalen i Venezia, hvor A Monster with a Thousand Heads ble vist i fjor. The Delay var Uruguays kandidat til Oscar-prisen for beste utenlandske film i 2012.