Ten

Ten dokumenterer ti samtaler, som utelukkende foregår i en bil. Den aktuelle bilen tilhører en iransk kvinne fra middelklassen, som kjører rundt i Teherans livlige gater med ulike passasjerer over en periode på flere dager. Vi blir kjent med henne gjennom å observere samtalene hun har med de ulike menneskene. Det hele begynner med at kvinnen henter sin litt plagsomme 12 år gamle sønn, som bruker mye av bilturen på å bebreide henne for å ha skilt seg fra faren. Kvinnen i filmen er spilt av skuespilleren Mania Akbari, og hennes egen sønn, Amin Maher, portretterer sønnen i filmens narrativ, noe som gjør at fiksjonen og virkeligheten blandes sammen.

En rekke ulike kvinner får skyss i bilen hennes, blant annet hennes søster, en from kvinne som besøker et mausoleum, en prostituert og en eldre dame. Gjennom disse samtalene, samt en rekke subtile endringer i karakterenes utkledning og fremtoning, skisserer Kiarostami et kritisk portrett av kvinnenes plass i det iranske samfunnet. Ekteskap, religion og kjærlighet får gjennomgå mellom bilens trange vegger - en kombinasjon av frisone, skriftestol og fengselscelle - som kameraet aldri forlater.

Ten vant Gullpalmen under filmfestivalen i Cannes i 2002, og var en viktig inspirasjonskilde for blant andre Jafar Panahi. Paniahis Taxi Teheran, vinneren av Gullbjørnen under Berlinalen i 2015 bruker det samme oppsettet for å peke på personlige og politiske utfordringer i dagens Iran.

Abbas Kiarostami er en av Irans mest kjente filmregissører som døde tidligere i år. Close-Up fra 1990, Smaken av kirsebær (1997) og Møte i Toscana (2010) er noen av de mest kjente filmene hans. Filmene til Kiarostami er kjent for å ha barn i hovedrollen og er ofte realistiske dramaer som er preget av en god porsjon humor.