Postmannen

Tre år etter flukten fra Chile er Pablo Neruda fortsatt i eksil, og tilbringer sommeren 1952 på Capri. Også i Postmannen befinner han seg på en italiensk øy, i selskap av sin kone og en postmann som er svært så ivrig i tjenesten. Mario vil ikke bli fisker som sin far, og har slått til på et vikariat ved øyas postkontor. Mesteparten av jobben består i å bringe brev og pakker til Neruda fra kolleger (og kvinnelige beundrere) verden over, og de to innleder et vennskap som påvirker Marios syn på politikk, språk og poesi. Ikke minst får han hjelp av Neruda til å overvinne sin sjenanse overfor Beatrice – som han er forelsket i – gjennom sine egne dikt.

Michael Radford ble nominert til Oscar for Postmannen da den kom ut, og filmen har forblitt en publikumsvinner. Det skyldes ikke bare kjærlighetshistorien og de virkelig utsøkte bildene. Uten å bli pompøs eller overforenkle Nerudas poetikk klarer filmen å formidle den kraften som kan ligge i ord – som brobygger mellom mennesker og mellom vår indre og ytre verden, eller som en kilde til frykt og (politisk) mistenksomhet. Philippe Noiret (kjent fra Cinema Paradiso) ruver som Neruda, men filmens store beholdning er Massimo Troisi, som tilfører Mario en livsappetitt og uimotståelig klønete sjarme som er verdt inngangspengene alene. Tragisk nok utsatte han en hjerteoperasjon for å kunne spille i filmen og døde dagen etter siste opptak. Cato Fossum

Michael Radford (f. 1946) er en britisk regissør og manusforfatter, utdannet ved National Film and Television School. I tillegg til Postmannen, som er basert på en roman av chilenske Antonio Skármeta, er han kjent for sin filmatisering av George Orwells 1984 (1984) og periodedramaet White Mischief (1987).