Avskjed med en mester: Abbas Kiarostami
I 2006 gjestet Kiarostami Oslo i forbindelse med et bredt anlagt fokus på hele hans karriere. Alle spillefilmer, og mesteparten av hans kortfilmer og dokumentarer, ble vist i samarbeid med Cinemateket i Oslo. En av hans diktsamlinger ble oversatt og utgitt på Tiden Norsk forlag, og Stenersenmuseet huset utstillingen av hans fotografisamling Shadows in the Snow. Abbas Kiarostami gjestet Oslo i hele 10 dager, der mye av tiden ble viet norske filmskapere som fikk oppleve hans metode gjennom en workshop. Besøket har satt spor. Abbas Kiarostami satte spor. Og heldigvis har vi fortsatt arven etter ham.
Meldingen om Abbas Kiarostamis dødsfall i begynnelsen av juli i år, rystet filmentusiaster i hele i verden. Men som hans kollega Asghar Farhadi (Nadir og Simin og About Elly) uttrykte det i The Guardian umiddelbart etterpå: «It’s not just the world of cinema that has lost a great man; the whole world has lost someone really great.”
Abbas Kiarostami var en ydmyk kunstner, en anerkjent filmskaper, poet og fotograf. Han var utdannet maler ved universitetet i Teheran, men som han senere uttrykte det: «I never considered myself a painter. Painting was a sort of therapy. /…/. But, before getting into painting therapy, I was a voyeur». Begrepet voyeur utdyper han: “By this I mean I lingered on details that were completely insignificant for others. My discovery of the camera has perhaps replaced the therapy of painting.”
Kiarostami uttrykker seg her i forbindelse med sitt forhold til naturen og opplevelser knyttet til det å ta bilder, men det han beskriver er direkte overførbart til hele hans virke som filmkunstner. Nettopp de lange tagningene og interessen for det som utspiller seg, gjerne i det tempoet det faktisk utspiller seg, er et umiddelbart kjennetegn ved Abbas Kiarostami. En særegen, poetisk form i grenselandet mellom fiksjon og virkelighet.
Få oversikt over vårt Kiarostami-program og bestill billetter HER.
TRONER ØVERST
Abbas Kiarostami var den mest innflytelsesrike filmskaperen i det post-revolusjonære Iran, og en regissør som har inspirert en rekke av sine kollegaer. I løpet av 1990-tallet vakte bølgen av iranske filmer oppmerksomhet på internasjonale filmfestivaler, og har siden vært et naturlig innslag på de arenaer der verdensfilm nå presenteres.
Ved siden av Abbas Kiarostami sto også regissøren Mohsen Makhmalbaf (Kandahar, 2001) sentralt for utviklingen av den iranske filmens særpreg. Makhmalbaf har et noe mer nostalgisk forhold til film med vekt på det visuelle og fargesterke. Det har likevel vært en tredje iransk regissør, Jafar Panahi, som har fått bredest oppmerksomhet og distribusjon utenfor Iran, med filmer som Den hvite ballongen (1995, basert på et manus av Kiarostami), Sirkelen (2001), Offside (2006) og sist nå sist Taxi Teheran (2015). Jafar Panahi er yngre enn sine to mentorer, og bygger mye av sin filmatiske metode på det han har lært av Kiarostami og Makhmalbaf.
Til tross for den oppmerksomhet Jafar Panahi har fått, velfortjent på grunn av sine filmer, men også fordi han har vært fengslet, og nektes å spille inn flere filmer i Iran, er det likevel Abbas Kiarostami som troner øverst når det gjelder innflytelse og anseelse.
Kiarostami var en av verdens aller største regissører, og det er ingen overdrivelse å sammenlikne hans bidrag til filmhistorien med regissører som Ingmar Bergman, Akira Kurosawa, Satyajit Ray, eller Fellini.
FASCINASJON FOR MENNESKER
Kiarostami begynte sin filmkarriere med å lage rulletekster og reklamefilm, men startet etterhvert filmavdelingen på Institute for the Intellectual Development of Children and Young Adults (kjent som Kanoon). Og selv om hans tidlige filmer bar preg av å være opplysningsfilm for barn og ungdom, var de ikke uten en bevisst tanke om filmmediet og dets muligheter. Allerede i hans første film Bread and Alley (1970), finnes spor av det som siden har kommet til å kjennetegne hans karriere: Et godt blikk for barns opplevelser og en grunnleggende interesse for menneskelige problemstillinger. Han ledet denne avdelingen i fem år og erfaringene med å lage dannelsesfilm for barn, med bruk av ikke-profesjonelle skuespillere, la grunnlaget for hans filmkarriere.
I Hvor er min venns hus (1987), rendyrkes noen av de temaene som preget mange av hans tidlige filmer: Barns forhold til lærere og til voksne generelt, der det avsløres en gjensidig mangel på forståelse. Usikre relasjoner i en ofte skruppelløs hverdag. Hvor er min venns hus var første del i det som ble kalt Koker-trilogien (basert på området filmene ble innspilt i) og gjorde Kiarostami kjent også utenfor sitt hjemland. Kiarostamis måte å fortelle på var klarsynt og ærlig, og selv om moralske dilemmaer ofte sto sentralt i fortellingene var Kiarostami aldri ute etter selv å fortelle hva som var rett eller galt. I stedet presenterer han gjerne situasjoner der hans karakterer settes i en posisjon der de må gjøre valg, for deretter å vise hva de ulike valgene fører til.
Noen år etter at innspillingen av Hvor er min venns hus var ferdig, opplevde landsbyen et stort jordskjelv der mange menneskeliv gikk tapt. Like etter vendte Kiarostami tilbake og spilte inn Livet går videre (1991), om en regissør som vender tilbake til et katastroferammet område for å finne to gutter han tidligere har brukt i sin film.
Livet går videre kan ses på som en meditativ hyllest til menneskers overlevelsesevne og et portrett av utholdenhet og verdighet. Kiarostami hadde en uttalt fascinasjon for menneskene han møtte og hadde ofte vanskelig for å gi slipp på de som spilte i filmene hans. «De blir værende hos meg i mange år etterpå, og jeg lurer alltid på hvordan det går med dem» uttalte han under sitt opphold i Oslo. Siste film i Koker-trilogien, Under oliventrærne (1994), handler derfor ikke uventet om en kjærlighetshistorie som utspant seg mellom to av skuespillerne under innspillingen av Livet går videre.
NYE, MODERNE MULIGHETER
Da han vant Gullpalmen i Cannes med Smaken av kirsebær i 1997, hadde han laget filmer i over 20 år. Han hadde bygget opp en internasjonal anerkjennelse gjennom filmer som Close-Up (1990) og Koker- trilogien.
Disse filmene ble av mange sammenliknet med den neorealistiske stilen som kjennetegnet Italiensk etterkrigsfilm, som for eksempel De Sicas Sykkeltyvene (1948). Men Kiarostami var ukomfortabel med slike sammenlikninger. En viktig forskjell er det totale fraværet av sentimentalitet i Kiarostamis filmer, i motsetning til den mer følelsesmessige tilnærmingen neo-realistene hadde i sine fortellinger. Kiarostami var opptatt av at hans filmer skulle ligge opp til virkeligheten, men han hadde ingen illusjon av at den representerte virkeligheten. I hans filmer fra 2000-tallet og fremover blir dette tydelig.
Abbas Kiarostami var ikke nostagisk overfor filmmediet eller materialet det var laget på, verken som filmskaper eller fotograf. I motsetning til mange av sine samtidsregissører var han derimot tidlig ute med å omfavne ny, digital teknologi, og de muligheter det åpnet for ham som filmskaper.
I tillegg til en interesse for menneskelige problemstillinger, var Kiarostami også svært bevisst kameraets tilstedeværelse og forholdet mellom skuespiller og kamera. Det førte ofte til filosofering over muligheten av å representere virkelighet i det hele tatt, og filmer som gjerne viste hvordan de ble laget.
Etter å ha jobbet med digitale kamera under opptak av dokumentarfilmen ABC Africa (2001), en film om hvordan barn blir foreldreløse av aids-epedemien i Uganda, overrasket han verden med filmen Ten under filmfestivalen i Cannes i 2002. Hele denne filmen utspiller seg i en bil og inneholder kun to kameravinklinger. Filmen er delt i ti sekvenser der en kvinnelig sjåfør konverserer med ulike passasjerer om problemstillinger kvinner i det iranske samfunnet møter. En type problematikk som ikke tidligere hadde vært behandlet i iransk film. Men som vi i ettertid ser har vært en inspirator for Panahis Taxi Teheran.
Kiarostamis digitale prosjekt ble fulgt opp av filmer der Kiarostami utdypet sine teorier omkring filmmediet: i 10 on Ten (2002) holdt han en introduksjon i ti akter om det å lage film, og med Five ga han en hyllest til den japanske filmskaperen Ozo.
BREDERE OG MER PROFILERT
Abbas Kiarostamis senere filmer som Certified Copy (2010), med Juliette Binoche i hovedrollen (Møte i Toscana), og Like Someone in Love (2012) ble innspilt utenfor Iran, i henholdsvis Italia og Japan. Med mer profilerte skuespillere fikk filmene bredere distribusjon, men ikke nødvendigvis bedre mottakelse hos kritikere og publikum.
En personlig favoritt blant Kiarostamis mange filmer er The Wind Will Carry Us fra 1999. En film der Kiarostami skildrer forholdet mellom liv og død, by og land, tradisjon og moderne utvikling med en kombinasjon av humor, varme og utsøkt stilisme, og mer eller mindre subtile referanser til persisk poesi. Den amerikanske filmkritikeren Jonathan Rosenbaum skal ha formulert det slik: “This ambiguous comic masterpiece could be Abbas Kiarostami's greatest film to date; it's undoubtedly his richest and most challenging ... You have to become friends with this movie before it opens up, but then its bounty is endless.”
Abbas Kiarostami var et sammensatt menneske, en mann åpenbart opptatt av eget image og visuelle detaljer. Filmene hans bærer i seg den utrolige fasinasjonen for formasjonene i landskapet som også bildene hans uttrykker. Men parallelt med denne evnen til å dyrke detaljer lå også en genuin interesse for andres liv. Hans evne til å se, og formidle hvordan menneskers handlinger, bevisste eller ubevisste, påvirker andres liv er noe av det vi sitter igjen med ved denne store filmskaperens bortgang.
Julie Ova
Artikkelen er delvis bygget på en artikkel skrevet av undertegnede i forbindelse med en bredt anlagt mønstring av Abbas Kiarostamis verk under Film fra Sør i 2006.