Dagens regissør: Møt Fernando Perez
De siste femten årene har cubansk film hatt én solid auteur av internasjonalt kaliber. Han heter Fernando Pérez og gjester årets Film fra Sør. Fredag kveld kan du møte Pérez under visningen av José Marti: The Eye of the Canary på Vika 2 kl 20:30.
Fernando Pérez er et barn av revolusjonen. Han var bare femten år da Fidel Castro og hans skjeggete kompanjonger feide bort Fulgencio Batistas diktatur 1. januar 1959. Tre år senere begynte unge Fernando i lære hos det nyoppstartede statlige filminstituttet ICAIC. Det var en tid med mye eksperimentering og entusiasme, og andre halvdel av sekstitallet ble en gullalder for cubansk film.
Hovedpersonen i gullalderen, og cubansk films ubestridte mester til hans bortgang midt på nittitallet, var Tomás Gutiérrez Alea. Han fikk hjelp av den unge lovende regiassistenten Fernando Pérez på den visuelt fremragende Una pelea Cubana contra los demonions i 1971. Pérez hjalp også til med regien på andre filmatisk eksperimenterende og kunstnerisk vellykkede filmer som Manuel Octavio Gómez’ Ustedes tienen la palabra (1973) og Segio Girals El otro Francisco (1974). Disse tre filmene skilte seg ut i et femår som omtales som grått i cubansk kulturliv. «El quinquenio gris», vagt definert fra 1970 til 1975, var en tid med lite kunstnerisk frihet – en tid som har vært heftig debattert og fordømt de siste årene i cubansk offentlighet. Unge Fernando fikk lære av de beste i en tid da få nye stemmer slapp til.
Sin selvstendige karriere begynte talentet med å regissere dokumentarfilmer. Med Croónica de la Victoria (1975) tok han for seg den cubanske revolusjonens historie fra det første angrepet mot Batista i 1953 til Cubas kommunistiske parti sin kongress i 1975, som førte til Cubas nåværende grunnlov. Han vendte seg siden mot den veldig populære revolusjonshelten Camilo Cienfuegos i Camilo (1982). Cienfuegos døde i en flyulykke måneder etter revolusjonens seier, offisielt grunnet uvær, men konspirasjonsteoriene rundt ulykken spenner fra CIA til Fidel Castro. Videre skildret Pérez divaen Omara Portuondos karriere i Omara (1983), drøye femten år før Wim Wenders latet som om Ray Cooder oppdaget henne for sitt prosjekt om Buena Vista Social Club.
Debuten som spillefilmregissør var storslått og solid – om enn forutsigbart hyllende – i sin beskrivelse av den urbane motstandskampen mot Batista på femtitallet i Clandestinos (1986), der han med fremadstormende unge skuespillere nådde et bredt publikum. Også hans andre film var et populært drama lagt til slutten av femtitallet, men Hello Hemingway (1990) var kjemisk fri for revolusjonshelter. Hovedpersonen er Larita, en ung forfatterspire som forfølger Ernest Hemingway. Pengemangel hindrer Laritas utvikling, og filmen kritiserer både borgerskapet og USA. Den engasjerende oppvekstskildringen hovet inn priser på filmfestivalen i Havanna, en av de ypperste av sitt slag i Latin-Amerika.
Fernando Pérez’ store gjennomslag blant internasjonale kritikere og prisutdelere kom med den ambisiøse Madagascar i 1994, samme år som Alea gjorde Jordbær og sjokolade. Disse to filmene står igjen som milepæler fra nittitallet. Alea nådde massiv publikumssuksess med en konvensjonell men nyansert fortelling. Arvtakeren begynte nå virkelig å ta sjanser. Han skildret sin samtid med en dyster, poetisk film lagt til en familie av tre generasjoner kvinner i Havanna, der den yngste – desillusjonert og fremmedgjort – drømmer om å reise langt bort, til Madagaskar, vel så mye et mytisk eller metaforisk sted som en øy langt borte geografisk. De tre generasjonene representerer tre reelle generasjoner i konflikt på Cuba, fra den uinteresserte småborgerlige bestemoren, via den lojale revolusjonære moren til unge Laura som ser håpløsheten i hverdagen her og nå. Pérez filmspråk er poetisk med utfordrende bilder knyttet til politikk og virkelighet.
Mye av den samme symbolbruken går igjen i La vida es silbar (”livet er å plystre”, 1998), som var Pérez første film på norske kinoer, med det kommersielle navnet Mirakelet i Havanna. Med en god dose sarkasme, humor og surrealisme tar regissøren et oppgjør med dobbeltmoral og andre utfordringer i samtidens Cuba. En fornøyelig og tankevekkende film som også fikk sitt prisdryss. På nittitallet etablerte Fernando Pérez seg som det nye store navnet ved å vise mot og kreativitet både i form og innhold.
Samtidig var nittitallet en knallhard periode på Cuba. 85% av handelen var med den kommunistiske blokken som raknet ved tiårets begynnelse. Dette førte åpenbart, som det ville gjort i ethvert samfunn, til massive problemer og Fidel Castro proklamerte «spesialperiode i fredstid». Denne virkeligheten ble portrettert i Suite Habana (2003), som kan sies å være spesialperiodens suite, altså et musikkstykke som gjentas gang på gang. Filmen gjengir et vanlig døgn i livet til en håndfull cubanere uten dialog – bare akkompagnert av vakker musikk, og sammenklippet lyd av maskiner som preger livene deres, fra trykkokere til gravemaskiner. Livene som skildres er virkelige, men de er klippet sammen på musikalsk vis til en fortelling som også slekter på spillefilm, så det er ikke overraskende at Pérez har tatt imot priser både for beste dokumentar- og spillefilm for denne perlen. Den kjente regissøren ga helt vanlige folk et ansikt. Ikke et glorete, heltemodig ansikt, men et verdig et. Ikke et øye var tørt da filmen hadde premiere i Havanna.
Cubanere vet å sette pris på at hverdagen deres drøftes i deres egne filmer, noe som også kan forklare at det ikke ble like mye ståhei rundt hans til nå siste film, Madrigal (2007), som var veldig symboltung, virkelighetsfjern og utfordrende. Priser i Havanna ble det like fullt. Den respekterte filmskaperen skal ha ære for å ha brukt sin posisjon til å gjenta samarbeidet med en av øyens store skuespillere Luis Alberto García, sett i både Clandestinos og La vida es silbar. García hadde falt i unåde hos filminstituttet i et par år etter å ha deltatt i en, sort, kort komedie som harselerte med overvåkningssamfunnet på Cuba.
Når mesteren så skulle gi fatt på en oppvekstskildring av alles helt, José Martí, som var den politiske og poetiske lederen for uavhengighetskampen på tampen av 1800-tallet, tenkte folk at Martís historie var i trygge hender. Det fikk de rett i. Blant kritikere er det bred enighet om at José Martí: The Eye of the Canary er et solid drama med skikkelig håndverk, menneskelige og gode karakterer og et vakkert visuelt uttrykk. Filmen er et herlig avbrekk fra feilfrie heltefortellinger, og gir rom for filosofiske betraktninger utover den tilgjengelige og engasjerende fortellingen om en ung gutts moralske og politiske oppvåkning.
Fernando Pérez er ikke bare den viktigste cubanske regissøren de siste tjue årene. Han er også en mann med noe på hjertet. Og hjertet hans er stort. Absolutt alle omtaler ham som en jordnær og imøtekommende hedersmann. Han bruker mye tid på å undervise og å veilede unge filmskapere, slik han selv opplevde det på seksti- og syttitallet. Dessuten stilte han for eksempel opp i grundige intevjuer om sensur på Cuba i den cubanske dokumentarfilmen Zona de silencio (Stille sone, av Karel Ducases), som BIFF viste i 2009. Mannen er ikke interessert i tomme slagord og inngrodde «revolusjonære» maktstrukturer.
Skrevet av Håkon Tveit fra Bergen internasjonale filmfestival (BIFF). Universitetslektor i latinamerikansk historie på Spansk språk og latinamerikastudier ved UiB. Skrev master om cubansk identitet i Suite Habana.