Den sør-amerikanske bølgen del 1
Årets hovedregissører spenner fra det ekspresjonistiske med brasilianske Karim Aïnouz, det realistiske dramaet hos venezuelanske Mariana Rondón, det surrealistiske i filmene til chilensk-franske Alejandro Jodorowsky, til det mellommenneskelige, men mer konvensjonelle i argentinske Daniel Burmans filmer. De fire regissørene som har blitt valgt ut til årets regissørportretter har alle sør-amerikansk bakgrunn. Er det en tilfeldighet?
De fire filmskaperne som Film fra Sør har plukket ut til årets regissørportretter har alle sør-amerikansk bakgrunn, noe som kanskje er betegnende for regionens økende betydning innen filmen. Latinamerikansk litteratur har, med mestere som Gabriel García Marquez, Mario Vargas Llosa, Julio Cortázar og Jorge Luís Borges, lenge hatt en selvsagt plass i europeiske bokhyller. Kanskje er den sør-amerikanske filmen i ferd med å innta en lignende posisjon.
Latinamerikansk film våkner fra dvalen
”Den nye, sør-amerikanske filmen” er betegnelsen på film laget av en ny generasjon filmskapere som debuterte fra slutten av 1990-tallet og utover 2000-tallet, etter en lang filmatisk dvaleperiode under diktaturer og økonomiske kriser i de sør-amerikanske landene på 1970- og 80-tallet.
Tidlig på 2000-tallet var det ingen tvil om at det var en latinamerikansk renessanse på gang. De fire filmene Central do Brasil (Brasils hjerte, Walter Salles, 1998), brutale og vakre Amores Perros (Alejandro Gonzalez Iñárritu, Mexico, 2000), den poetiske fjortis-roadmovien Y tu mamá también (Alfonso Cuarón, Mexico, 2001) og hardtslående City of God (Fernando Meirelles og Kátia Lund, Brasil, 2002) hadde enorm suksess internasjonalt og mange filminteresserte begynte å se til Latin-Amerika.
Den nye bølgen innen filmen sammenfalt med en svært interessant periode i latinamerikansk historie, der stadig flere av landene fikk progressive, venstredreide regjeringer med fokus på fattigdomsbekjempelse, urfolksspørsmål og sosiale problemer.
Noe av det mest spennende i den nye, latin-amerikanske filmen skjedde i Mexico. Allerede i 1992 kom den magisk berusende Como agua para chocolate (Hjerter i chili) av Alfonso Arau. Senere kom de mer eksperimentelle filmene i ”el nuevo cine mexicano”. Når Carlos Reygadas (Japón, Battle in Heaven og Silent Light) beskriver livet i en religiøs sekt i Nord-Mexico ligner det ikke mye på det stereotypiske bildet av Latin-Amerika. Der mange mexikanske regissører er henført av Hollywood, er Reygadas inspirert av de gamle mesterne Tarkovskij og Antonioni.
I Sør-Amerika finner man også denne tendensen til det eksperimentelle og ofte dystre. Det sobre karakteriserer filmer som uruguayanske Juan Pablo Rebella og Pablo Stolls Whisky, chilenske Pablo Larraíns Post Mortem og Tony Manero og Sebastián Silvas La Nana (alle tidligere vist på Film fra Sør-festivalen), som er mørke i fargebruken, til dels saktegående og befinner seg et langt stykke fra magisk-realismen. Langt fra latinamerikanske klisjeer som salsa, karneval og fargerike señoritaer i solnedgangen.
Mens mexicansk film var en hovedsatsning for Film fra Sør i 2013, er det i år Sør-Amerikas tur. Argentina, Brasil og Chile har slått seg opp som store filmnasjoner, men også Uruguay, Colombia, Peru og Venezuela er i ferd med å skape seg en filmidentitet.
Den nye, nye sør-amerikanske filmen
I boken ”The Faber Book of New South American Cinema” siterer forfatter Demetrios Matheou den brasilianske filmskaperen Walter Salles i en tale han holdt da hans film Motorsykkeldagbøkene ble sluppet i 2004.
” The new wave is not random. I think it has to do with the re-democratisation process that occured on our continent. If you think that twenty-five years ago we could hardly express ourselves. Brazil was living in a military dictatorship, so was Argentina. How could you have a strong national cinema if you could not express yourself? Well now we can.
And why is this cinema so interesting? Because I don’t think we are countries whose identities have been fully crystallised yet. Our films somehow capture these societies in movement, they capture these societies as they are finding themselves.”
Der den forrige sør-amerikanske nybølgen på 1960- og 70-tallet var en revolusjonær kino som var mest opptatt av å vise dagliglivet hos folket, er de moderne regissørene mer genuint interessert i filmmediet. De lager film, ikke politiske manifester. Men samtidig er blikket på hverdagslivet fortsatt der. Fortellingene er menneskelige og universelle. Lokale, men allmenngyldige. En liten gutt vil forandre hårsveis i venezuelanske Mariana Rondóns Pelo Malo (2013). En fattig familiemann vil tjene noen slanter i uruguayanske the Pope’s Toilet (César Charlone, Enrique Fernándes, 2007).
Siden demokratiets tilbakekomst har temaene generelt gått fra å være politiske til å bli personlige, mer introspektive. Men dette betyr ikke at filmene ikke er samfunnskritiske. De bittesmå historiene brukes også for å speile samfunnet, men uten å være politisk overtydelige.
Lucrecia Martels kritikker av borgerskapet er indirekte. Selv i de filmene som omhandler politiske temaer, er dette gjort gjennom mellomledd. I chilenske Andrés Woods Machuca (2004) er kuppet i Chile sett gjennom øynene på en liten gutt. Brasilianske The Year My Parents Went on Vacation (Cao Hamburger, 2006) omhandler diktaturets forsvinninger gjennom en liten gutts opplevelser under fotball-VM i 1970. I Pablo Larraíns Tony Manero (2008) behandles Pinochets dikatur Saturday Night Fever-aktig gjennom historien om en diskodanser og massemorder i Santiago. I Post Mortem gjennom en grå patolog på et likhus.
En av årets festivalfilmer er The Militant av uruguayanske Manolo Nieto. Denne filmen, som kan minne om Lisandro Alonsos minimalisme (Fantasma, Liverpool og Jauja) føyer seg inn i mønsteret av latinamerikanske regissører med en hang til det realistiske. Mariana Rondón fra Venezuela er en av årets hovedgjester ‒ en ung filmskaper oppvokst med foreldre som var geriljamedlemmer. Hennes dels selvbiografiske Postcards from Leningrad er så absolutt verdt en kikk, så også Pelo Malo som tar for seg både rase og seksualitet i form av en liten gutts intense ønske om å rette ut sitt krøllete hår.
Fortsettelse følger, les del 2 i morgen!