Den sør-amerikanske bølgen del 2
Årets hovedregissører spenner fra det ekspresjonistiske med brasilianske Karim Aïnouz, det realistiske dramaet hos venezuelanske Mariana Rondón, det surrealistiske i filmene til chilensk-franske Alejandro Jodorowsky, til det mellommenneskelige, men mer konvensjonelle i argentinske Daniel Burmans filmer. De fire regissørene som har blitt valgt ut til årets regissørportretter har alle sør-amerikansk bakgrunn. Er det en tilfeldighet?
Argentina – de små historiene
Brasiliansk og argentinsk film våknet fra dvalen omtrent samtidig, i Argentina med regissører som Pablo Trapero (Mundo Grúa, 1999), Martín Rejtman (The Magic Gloves, 2003), Daniel Burman (El Abrazo Partido, 2002), Lucrecia Martel (La Ciénaga, 2002)) og Lisandro Alonso (La Libertad, 2001). Disse deler ikke nødvendigvis verken et felles tema, politisk forståelse eller en filmatisk stil. Den nye, argentinske filmen har aldri vært en bevegelse, men heller et generasjonsskifte. Likevel kan man nok si at det som særtegner den nye argentinske bølgen er en søken etter de personlige, men allmenngyldige historiene ‒ som i Historias Mínimas (Carlos Sorin, 2002).
En av de fremste regissørene innen denne tendensen er argentinske Lucrecia Martel med sine imponerende filmer La Ciénaga (2002), The Holy Girl (2004) og The Headless Woman (2008). Martels filmer er abstrakte, bruker usedvanlige lydspor og handlingen foregår for en stor grad i psykologien, i karakterenes hoder. La Ciénaga har blitt kåret til den aller beste latinamerikanske filmen på 2000-tallet.
Carlos Soríns små, nydelige filmer Historias Mínimas (2002) og Bombón el perro (2004) gjorde det stort internasjonalt. Det gjorde også dramakomedier som Lost Embrace (2004) av en av våre hovedgjester Daniel Burman, som for øvrig har blitt sett som den som startet ”el nuevo cine argentino” med A Chrysanthemum Bursts in Cincoesquinas i 1998. Burmans filmer foregår i det jødiske miljøet i Buenos Aires og setter et komisk blikk på mellommenneskelige forhold, familierelasjoner spesielt.
Lisandro Alonsos strenge minimalisme har gjort filmer som La Libertad, Los Muertos, Fantasma og Liverpool til suksesser. Og i fjor imponerte Lucía Puenzo Film fra Sør-publikummet med Wakolda (Den tyske legen, 2013), XXY (2007) og The Fish Child (2009).
Argentina har tradisjonelt søkt til Europa, til de europeiske innvandrernes røtter i Italia og Spania, men i den nye filmen søkes også en ny argentinsk identitet. Daniel Burman søker sin inspirasjon i den multikulturelle millionbyen Buenos Aires’ gater ‒ litt som en argentinsk Woody Allen, Lucrecia Martel i det kvelende hete, subtropiske, nordlige Argentina, Carlos Sorín i det golde, ville og vakre Patagonia i sør.
Brasil – favelas og sosiale problemer
I Brasil våknet filmen igjen til live med regissører som Walter Salles, som var helt i fortruppen av bevegelsen ”retomada da produҫão” – renessansen i filmmediet som kom midt på 1990-tallet. Hans Central do Brasil vant Søvbjørnen i Berlin i 1998 og har siden blitt en klassiker i latinamerikansk film.
Mange andre filmer slo også an på internasjonale filmfestivaler, som Carandiru (Hector Babenco, 2003), Madame Satã (Karim Aïnouz, 2002) og City of God (Fernando Meirelles, 2003). Fra 60-tallets Cinema Novo har den nye, nye brasilianske filmen hentet sansen for samfunnskritikken og det politiske. Brasiliansk film i dag handler ofte om vold, fattigdom, narkotika og favelas. Regissører som Salles, Meirelles og José Padilha (Ônibus 174) har startet uavhengige produksjonsselskaper og gjort det stort internasjonalt.
Kunstneren og regissøren Karim Aïnouz, en av årets hovedgjester, er blant de mer eksperimentelle innen brasiliansk film. I tillegg til Madame Satã viser årets festival også hans nyere I Travel Because I Have To, I Come Back Because I Love You (2009) og Praia do Futuro (2014).
Chile - et nytt blikk på diktaturet
I Chile kom den nye bølgen litt senere i gang, men en generasjon av unge, chilenske filmskapere har etter hvert gjort seg sterkt gjeldende og også slått an internasjonalt. Den nye generasjonen av filmskapere nyter en frihet som forrige generasjon ikke hadde. Men de sosiale ulikhetene fortsetter og de nye filmskaperne har nok av materiale, nok av historier til sine filmer. I hovedsak er disse filmene realistiske i stilen.
Selv om Chile etter hvert har kanalisert en god del penger inn i statlig filmstøtte, startet regissører som Andrés Wood (Football Stories, 1997, Machuca 2004) sin filmkarriere med lite erfaring og lite statlig støtte. Felles for disse filmene er at de er sosialrealistiske, samfunnskritiske eller beskriver vanlige menneskers små og store problemer på en særdeles sober måte. Selv om disse regissørene er vokst opp etter diktaturet, tar de gjerne opp spørsmål knyttet til det. Et oppgjør med arven fra diktaturet er helt sentralt i for eksempel Pablo Larraíns trilogi Tony Manero, Post Mortem og No!.
Den gamle, ”nye latin-amerikanske filmen”
I rettferdighetens navn burde vi egentlig snakke om den nye, nye sør-amerikanske eller latinamerikanske filmen. Historisk har nemlig både Argentina, Brasil og Mexico hatt en stor filmproduksjon, på 60-tallet kjent som nettopp ”Den nye, latinamerikanske filmen” ‒ en tendens som politisk sto på venstresiden og som delte visse filmatiske virkemidler.
I disse landene blomstret på 60-tallet en auteur-film som var påvirket av strømningene fra Europa ‒ italiensk nyrealisme og fransk nouvelle vague. Latinamerikansk film var eksperimentell og modernistisk, intellektuell og politisk. I Brasil ble denne bevegelsen kalt Cinema Nôvo. Synsvinkelen var ikke lenger kolonialistens. Man portretterte fattigdom, sult og vold fra folkets perspektiv.
I Argentina var det Grupo Cine Liberación som førte an, en gruppe som var knyttet til det peronistiske venstre. Sammen med cubansk film, ble disse nasjonale filmtendensene sentrale i den verdensomspennende Third Cinema-bevegelsen, som oppsto i opposisjon til Hollywood og den såkalte ”Første verden” og hang sammen med den politiske Third-worldism-bevegelsen.
En ny regional identitet
Den nye, nye sør-amerikanske filmen søker ofte en identitet på tvers av landegrensene. I så måte var Motorsykkeldagbøkene ‒ om Ernesto ”Che” Guevaras øyeåpnende reise tvers over kontinentet ‒ regissert av brasilianske Walter Salles (Central do Brasil, Abril Despedaҫado) et vendepunkt. På samme måte som de nye politiske prosjektene i Latin-Amerika, der mange land på 2000-tallet fikk venstrevendte regjeringer som samarbeider tett over landegrensene .
Med finanskrisen i Europa er det ikke lenger like lett å få til co-produksjoner med Spania, noe flere regissører ha fått merke. Den europeiske linken som var så vanlig tidligere, har til dels falt bort og blitt erstattet av latin-amerikanske co-produksjoner. Nettverkene går nå i stadig større grad på tvers av grensene. Det nye i sør-amerikansk film er også at disse filmene nå slår an ikke bare i hjemlandene sine, men også i nabolandene. Sør-amerikanere har begynt å se sør-amerikansk film.
Kilder: The Faber Book of New South American Cinema av Demetrios Matheou, The Guardian, Imdb, Wikipedia