En samtale med hjernen bak DET KRITISKE ROM
Det Kritiske Rom er forumet for film og debatt. I år skal fem samtaler og seks filmer i løpet av festivalen skape dialog om viktige samfunnsspørsmål.
Det Kritiske Rom (DKR) ble etablert i 2003 og er festivalens forum for debatt og film. Siden etableringen har det blitt avholdt over 100 diskusjoner med spennende nasjonale og internasjonale gjester. Årets forum holder en høy kvalitet og har flere spennende gjester å by på.
Meld deg på Det Kritiske Roms Facebook-event, og hold deg oppdatert!
Vi slo av en prat med prosjektlederen bak Det Kritiske Rom, Per Eirik Gilsvik, for å diskutere årets program og forumets muligheter.
 |
Vi tar utgangspunkt i filmer, og vi har hovedsakelig vist dokumentarer, og snakker om filmens innhold og tematikk. Dette er filmer som handler om sosiale, politiske og økonomiske spørsmål relatert til Asia, Afrika og Latin-Amerika. Av den grunn preges denne seksjonen av tunge filmer og det er sjelden DKR har gladfilmer på programmet ... |
– Selv ser jeg mye dokumentarer og er veldig glad i filmer som tar opp viktige spørsmål og problemstillinger. Det kan være viktige personligheter, konflikter, begivenheter eller filmer som tar opp politiske prosesser. Jeg er personlig veldig glad i å snakke om de filmatiske styrkene i en film, men ser også på dem som en god inngangsport til å snakke om viktige samfunnsspørsmål. Og det er dette vi gjør i DKR.
Hvorfor er det så viktig å ha et slikt forum?
– Mediene skriver generelt lite om utenriksstoff og enda mindre om utenriksstoff fra de landene vi nå setter søkelys på under festivalen. Vi i DKR velger å løfte frem historier som ellers ikke ville blitt fortalt og gi dem rom. Å gå inn i kinosalen, få et lite påfyll og føle seg litt mer klokere når man går ut er målet. Vi skal diskutere det som ikke nødvendigvis når den norske offentligheten, og jeg mener det er viktig at vi fokuserer på disse glemte konflikter i verden.
Dette er tredje året Gilsvik er prosjektleder for forumet og han har naturlig nok opplevd mange sterke filmopplevelser i løpet av årene. Selv trekker han frem dokumentaren In My Mother's Arms (2011) som handler om Iraks mer eller mindre glemte barn. Filmen er laget av brødreparet Atea Al Daradji og Mohamed Al Daradji.
– Det er en utrolig sterk film, og det ble en veldig sterk debatt i etterkant av visningen. Det er på mange måter en poetisk film kombinert med hverdagsrealisme. Vi får skildret livene til barna som bor på et barnehjem midt i Bagdad, drevet av hverdagshelten Husham Al-Dhbe. Vi får se barnas hverdag og hvordan Husham prøver å fylle den med mening hører. Vi hører dem resitere poesi, synger sanger og lage skuespill.
Det er en helt utrolig vakker livsglede å oppleve i all den elendigheten. På samme tid opplever vi en grusom verden utenfor der barna blir neglisjert og bor under fryktelige forhold. For meg er dette en veldig fin historie om hva mennesker er i stand til å gjøre – uten at det blir en klisjéfylt heroisk portrett av kun et enkeltmenneske.
Det er Gilsvik som står for utvalget av filmene og forteller at han bruker lang tid på å velge filmene. Han har blant annet vært på filmfestivaler i Berlin, Cannes og København for å finne det beste av det beste til årets program.
Det har vært en lang liste med kandidater til årets forum. Noen som blir forkastet kommer inn i varmen igjen gjennom utvelgelsesprosessen, og sånn holder han på til han står igjen med et knippe filmer.
– Jeg er overrasket hvert eneste år over hvor lang tid jeg bruker på det som er en relativt liten seksjon innenfor festivalen. I år følger filmene internasjonale konflikter som løper fra Afghanistan, via Sør-Sudan og frem til Haiti. Det går en rød tråd fra disse internasjonale konfliktene og til tematikken i de resterende filmene og debattene vi skal ha, nemlig krisen i Middelhavet, reisen til et stengt Europa og hva som skjer med asylsøkere i Norge.
Kan du fortelle litt om de ulike filmene som vises under årets DKR?
– Imagining Emanuel ble laget av Thomas Østbye i 2011 og er en sterk dokumentar om den papirløse Emanuel og hans liv i Norge. Det er først og fremst en skildring av det norske asylsystemet og en film som beskriver limboet disse menneskene befinner seg i.
Nå, fire år senere, kommer oppfølgeren Out of Norway som Emanuel har filmet helt selv med et filmkamera han har fått av Østbye. Emanuel har kjøpt falske ID-papirer til å flykte ut av Norge og tilbake til Liberia der han kommer fra. Dette er et interessant paradoks og en episk reise der de to filmene handler om flukten inn og ut av Europa.
– Østbye er en veldig flink filmskaper. Han bruker ofte stillestående kamera med eventuell panorering og jobber mye med lyssetting i Imagining Emanuel. Dette er en sterk kontrast til Out of Norway som preges av håndholdt kamera. Filmen er som sagt skutt av Emanuel selv, som har et utrolig interessant blikk. Dermed ender Out of Norway med å handle om Emanuels blikk på oss, og på Norges asylpolitikk. Jeg synes de to filmene til sammen sier mye interessant om identitet, tilhørighet og hvilket menneskesyn vi egentlig legger til grunn i dagens asylsystem.
Out of Norway/Imagining Emanuel
Onsdag 14. oktober kl 18:30, Victoria 2:
Etter visningen vil regissør Thomas Østbye være til stedet for å fortelle om filmprosjektet. DKR har forsøkt å få Emanuel til Norge og han har selv hatt lyst til å komme, men det har vært problemer med å skaffe visum. Heldigvis kommer han til å være med på Skype for å fortelle om sine erfaringer. Les mer om Out of Norway/Imagining Emanuel HER.
– I år skal vi også snakke om Afghanistan i forbindelse med visningen av dokumentaren Tell Spring Not to Come This Year som jeg så på årets filmfestival i Berlin. Filmen vant prisen for årets dokumentar på Berlinalen.
– Filmen er et knyttneveslag og en utrolig spennende skildring fra innsiden av krigen i Afghanistan. Tidligere har vi hatt perspektivet fra utenriksjournalister som følger de internasjonale styrkene på sine oppdrag, mens vi her følger et regiment fra det afghanske militæret som nå står alene i kampen mot Taliban 14 år etter invasjonen er alle internasjonale tropper ute, med unntak av noen fåtalls styrker som driver opplæring av hæren. Det publikum vil få se er kaoset som er igjen og ikke minst oppleve hvordan volden har eskalert.
Tell Spring Not to Come This Year
Tirsdag 13. oktober kl 18:30, Victoria 2:
Etter visningen samler vi filmens regissør, Saeed Taji Farouky, forfatter og professor i journalistikk, Elisabeth Eide samt forfatteren bak Afghanistan-boken Alt dette kunne vært unngått, Anders Sømme Hammer, til diskusjon rundt situasjonen i Afghanistan. Hva er situasjonen i dag, 14 år etter invasjonen? Hvordan blir veien videre for Afghanistan? Diskusjonen ledes av Bitte Vatvedt fra Norges Fredsråd.
– I We Were Rebels befinner vi oss i Sør-Sudan som fikk mye oppmerksomhet etter at det ble en nasjon i 2011. Dette er et land Norge har vært veldig involvert i blant annet gjennom Norsk Folkehjelp. Filmen har et svært spennende perspektiv. Vi møter Agel Machar, en tidligere barnesoldat, som drar hjem til Sør-Sudan fra en trygg tilværelse i Australia der han har jobb og fått asyl. Han vender tilbake for å hjelpe til med å bygge landet og blir blant annet kaptein for landslaget i basketball.
– Han er en veldig karismatisk og interessant type, og det er gjennom hans øyne at vi får se den svært unge nasjonen reise seg, vakle og så falle igjen. Å få høre hans refleksjoner om det å drive nasjonsbygging i en så vanskelig og ung nasjon er verdt å få med seg.
We Were Rebels
Søndag 11. oktober kl 18:15, Victoria 2:
Vi får besøk av Agel og regissør Florian Schewe, som kommer sammen med Halle Jørn Hanssen, tidligere utenlandskorrespondent og forfatter av boka På livet løs – Med Norsk Folkehjelp i Sør-Sudan til diskusjon om fred, statsbygging og Sør-Sudans fremtid. Samtalen ledes av Marit Hernæs fra Støttegruppe for Sudan og Sør Sudan.
– Sweet Mickey for President er en veldig tilgjengelig dokumentar, og jeg syntes det var spennende å velge den til DKR. Det er en dokumentar som ikke går veldig grundig inn i politiske fremstillinger, men heller er et portrett av presidentkandidaten Michel Martelly og det politiske systemet på Haiti – et unikt blikk fra innsiden av valgkampen på Haiti i 2011. Den er også svært aktuell i forbindelse med valget på Haiti om to uker. Da kandidatlistene ble offentliggjort i sommer var det hele 70 kandidater som stilte til valg som gir et bildet av det valgkaoset som råder i landet.
– Filmen gir et interessant blikk på demokratiske prosesser i det som på mange måter er et ungt demokrati. Det skal sies at Haiti har lang tradisjon med valg, men så kan man diskutere hvor demokratiske de har vært ettersom det har vært så mange konflikter rundt valgene og de sittende regjeringene som ofte har hatt autoritære trekk. Vi får servert historien om en valgkampanje som oppsto ved en tilfeldighet. Dokumentaren er klar på hva presidentkandidat Michel Martelly a.k.a Sweet Mickey er imot, men kanskje noe mindre om hva han er for.
Sweet Micky for President
Lørdag 10. oktober kl 17.30, Kino Victoria:
I sammenheng med Sweet Micky for President-visningen får DKR besøk av regissør Ben Patterson og produsent Karyn Rachtman som sammen med Martha Kristine Syvertsen fra Kirkens Nødhjelp vil diskutere det kommende valget på Haiti. Hva har skjedd siden jordskjelvet i 2010? Kan valget bli et vendepunkt for det kriserammede landet? Samtalen ledes av Jan Speed, nettredaktør for Bistandsaktuelt.
– Those Who Feel the Fire Burning er en eksperimentell dokmentarfilm. Den er langfilmdebuten til regissør Morgan Knibbe og viser at dette en filmskaper å følge med på fremover. Det hele begynner med en iscenesatt scene der vi ser en liten båt full av flytninger og en gammel mann som drukner og forsvinner ned i dypet. Kameraet følger etter og går tilslutt i sort. Når kameraet bryter overflaten igjen er det som den gamle mannens sjel som svever over byer og tettsteder på leting etter venner og familie. Litt fiksjon i begynnelsen, men som raskt glir over i dokumentar Dette gjør at filmen har et drømmende element. Jeg ble svært grepet av filmens stil og innhold. Dette er noe av det flotteste jeg har sett på lenge – selv om den har en grusom tematikk.
Those Who Feel the Fire Burning
Torsdag 15. oktober kl. 18:15, Victoria 1:
Regissør Morgan Knibbe og svensk-afghanske Diba kommer sammen med Tuva Raanes Bogsnes, kommunikasjonssjef i Flyktninghjelpen for å diskutere den livsfarlige flukten over Middelhavet og den humanitære katastrofen i kjølvannet av den. Diskusjonen ledes Kristian Takvam-Kindt, prosjektleder for Arabiske filmdager.
Hvilken av årets filmer er din favoritt og hvorfor?
– Those Who Feel the Fire Burning er nok årets favoritt for meg. Dette er rent filmatisk noe man aldri har sett før. Det er sterkt og vakkert om det ufattelige triste som skjer akkurat nå. Det handler om handlingslammelsen som råder over hele Europa. Dokumentaren tar tak i deg og rister deg godt, og den viser hvordan tallene og kvotene vi snakker om faktisk er mennesker av kjøtt og blod.
Vi må bli enige om en politisk løsning og fordele "byrden", – eller byrden er jo et helt feil ord. For dette er snakk om mennesker om trenger hjelp, men som også har med seg masse ressurser vi kan dra nytte av.
Det er ikke en direkte politisk dokumentar, som vi er vant til. Her er det ingen svarte skjermbilder med info eller hamrende argumenter. Dette er en dokumentar som bare er …
Hvilke av årets gjester gleder du deg mest til møte?
– Jeg ser veldig frem imot å treffe Agel Machar fra Sør-Sudan i forbindelse med filmen We Were Rebels. Han virker som en utrolig karismatisk og spennende type.
I år er det kun dokumentarfilmer som figurerer på programmet sammenlignet med for eksempel forårets Difret som var en sterk spillefilm fra Etiopia. Gilsvik understreker at han var veldig fornøyd med Difret og debatten som fulgte i fjor og at han har sett mange fiksjonsfilmer i forbindelse med årets seleksjon, men ikke funnet noe lignende – denne gangen.
Hva er det du ser etter når dere velger ut filmer til DKR?
– Filmer som skal kunne stå på egenhånd. Jeg liker at filmer har en viss politisk brodd, at den sparker i en retning. Det skal være en sterk og god film som kan brukes som en inngangsport til å ta opp viktige spørsmål som handler om land i sør på en eller annen måte, filmer som kan skape debatt. Sted og tema, ja – en rød tråd er vanskelig å velge på forhånd, men er noe som kommer underveis.
Hvilke områder/konflikter i verden håper du blir portrettert i tiden fremover?
– Vi trenger flere dokumentarer fra de stedene vi hører lite om. Det som er så bra med dokumentarfilm som sjanger er at det er et format der man ikke trenger så mye utstyr eller kompetanse for å kunne få til en film. Det du trenger er et kamera og en historie å fortelle, sier Gilsvik
– Jeg personlig ønsker meg flere spennende dokumentarer fra land som Kongo. Ja – generelt filmer fra områder i Vest- og Sentral-Afrika som er laget av filmskapere som kommer derfra.
DKR har mange flotte og tankevekkende filmopplevelser på lager, men hvilke andre filmer kan du anbefale på årets festival?
– Jeg gleder meg veldig til at Pablo Larraín kommer og kan virkelig anbefale El Club. Det er en nervepirrende film om gruppementalitet og lukkede sosiale rom. Og Abderrahmane Sissako er en utrolig dyktig filmskaper som lager utrolig viktige filmer og det anbefales å få med seg hans filmer i løpet av festivalens ti dager, avslutter Gilsvik.