En øvelse i å minnes
Ana García Blaya er regissøren bak filmen The Good Intentions som vises i seksjonen Nye Stemmer. Vi tok oss en prat med den argentinske regissøren.
- Jeg planla faktisk aldri å nå ut til andre enn familie og venner da jeg skrev denne filmen, forteller Ana García Blaya om sin debutfilm The Good Intentions (2019).
Til tross for det har filmen nådd ut til anerkjente filmfestivaler i blant annet Toronto og San Sebastian før den nå kommer til Oslo og Film fra Sør.
The Good Intentions har visning fredag 8. november kl. 18.15 på Vega Scene, lørdag 9. november kl. 18.30 på Vika kino og søndag 10. november kl. 17.15 på Vika kino. Regissør Ana García Blaya er tilstede på de to første visningene. Kjøp billetter her.
The Good Intentions er en fiksjonsfilm, men likevel tett knyttet opp mot Blayas egne barndomserfaringer i 90-tallets Buenos Aires og særlig Blayas forhold til sin far.
- Da jeg skrev manuset for ti år sien hadde jeg aldri trodd at det ville bli en spillefilm. Jeg var bare glad for å få skrevet ned historien, som et kunstverk i seg selv. Det var ikke før faren min gikk bort noen år senere at jeg bestemte meg for å gå videre med manuset. Søsteren min og jeg presenterte manuset på Ópera prima ved INCAA (det argentinske nasjonale filminstituttet) og vant konkurransen. Dermed fikk vi laget filmen.
I tillegg til søsteren, har også andre familiemedlemmer bidratt i produksjonen av den ferdige filmen.
- Bandet til broren min Pablo har komponert det meste av musikken. Dessuten er det også tre komposisjoner skrevet av min far. Han hadde også et band som var en veldig viktig del av våre liv. Jeg spilte faktisk selv i dette bandet, kan Blaya avsløre.
Men det er ikke bare på grunn av de familiære båndene at Blaya har valgt familiens musikk som en del av soundtracket til The Good Intentions.
- Punken, rocken og den klassiske musikken som pappa underviste oss i da vi vokste opp hjalp til å skape den riktige 90-talls-stemningen for filmen.
Musikken tar publikum med tilbake i tid og skaper en mer universell følelse i tillegg til den rent personlige historien i filmen.
- Når det kommer til stykket er filmen en enkel kjærlighetsfortelling mellom en far og datter.
I filmen støter ti år gamle Amanda på et vanskelig dilemma som krever modenhet når hun får nyheter fra foreldrene: Moren og stefaren skal flytte til Paraguay for å komme unna et Argentina i dyp økonomisk krise, mens faren skal bli værene igjen i Buenos Aires.
- Selv om jeg ikke planla at filmen skulle ha et politisk budskap, forstår jeg nå at i tillegg til det familiære temaet, så snakker filmen også om hvordan poltikk påvirker alles liv hele tiden. Politikken som ble ført av politikerne i Argentina på 90-tallet tvang mange mennesker til å ta veldig vanskelige valg, som forandret livet deres for alltid.
Selv om The Good Intentions forteller om disse vanskelige valgene i livet – både for barna og de voksne – så er filmen uten tvil en film man blir glad av å se.
- Når du er barn, så aksepterer du den verdenen du kjenner, fordi det ikke finnes noen andre. Jeg opplevde ikke barndommen min som traumatisk, selv om foreldrene mine slet med å oppdra oss i en veldig annerledes sosial og økonomisk virkelighet enn den vi har i dag.
For Blaya har det vært viktig å formidle sine minner uten for mye drivende dramatikk som virkemiddel.
- Filmens perspektiv er perspektivet til et barn som lever det livet hun har på en veldig naturlig måte, uten å spørre seg selv hva slags oppdragelse hun får av foreldrene, helt fram til hun blir konfrontert med de voksnes valg om å skille familien. Gjennom datterens perspektiv så ønsket jeg helt enkelt å vise tingene slik jeg husker dem.
Denne avslappetheten viser seg også i filmens form: The Good Intentions er bygget opp om, og strukturert gjennom en blanding av hjemmevideoklipp og profesjonelt foto med skuespillere.
- I prosessen rundt preproduksjonen følte jeg intuitivt at jeg ønsket å blande ulike typer foto, men jeg tok ikke det endelige valget før i klippeprosessen. Da jeg til slutt tok valget, tenkte jeg at å blande foto ville ta bort noe av presset på fiksjonen. På denne måten ble filmen en øvelse i å minnes. Jeg vokste opp med å se på hjemmevideoene pappa lagde, og har de friskt i minne. Det er enkelte ting jeg aldri vil glemme på grunn av disse hjemmevideoklippene.