Et møte med regissøren bak Finding Ali
Pål Holenders Finding Ali ble vist under Film fra Sør 2011. Her følger et intervjuet med regissøren.
Pål Hollender vet å overraske. Den svenske kunstneren og regissøren er kjent for sine kontroversielle prosjekter, og har blant annet invitert sitt publikum til å sitte i den elektriske stol, donere kokain, samt å komme på en nattklubb som ikke eksisterte. Han har hatt sex på kamera og blitt skutt i Afghanistan. I tillegg har han vært med i Robinsonekspedisjonen hele to ganger. Nå er han i Oslo som gjest på Film fra Sør i sammenheng med sin nyeste dokumentar, Finding Ali.
– Tidligere har jeg laget provoserende filmer fordi dette er den raskeste måten å få fram budskapet mitt. I dette prosjektet trengtes ikke det, historien gjør seg selv, forklarer Hollender.
Finding Ali er den andre dokumentaren Hollender har laget med Afghanistan som bakteppe. Den første, United States of Afghanistan, ble filmet i 2002, som del av et «dogumentar»-prosjekt satt i gang av Lars von Trier. Seks nordiske filmskapere ble invitert. Margreth Olin laget Ungdommens råskap mens Pål Hollender dro til Kabul.
– Jeg fikk gjøre hva jeg ville, og 9/11 hadde nettopp inntruffet. Jeg var nysgjerrig på å se med egne øyne det vi hadde fått ekstreme mengder informasjon om i media. Mye av formålet mitt var å avsløre en mediekampanje jeg følte var på gang, forteller han.
Det viste seg at medier og virkelighet stemte mer overens enn det Hollender først hadde trodd, og derfor gikk den originale planen i vasken. Men så traff han niåringen Ali:
– Han var en trivelig og smart fyr som personifiserte tilstanden i Afghanistan på den tiden.
Søken etter det allmenne
I etterkant av innspillingen mistet Hollender kontakten med Ali, og da det begynte å nærme seg ti år siden tvillingtårnene falt, bestemte Hollender seg for nok en gang å reise tilbake til Afghanistan.
– Dette føltes helt naturlig. Til dels for å finne Ali, og til dels for å se hva krigen har gjort med landet. For meg var opplevelsen denne gangen svært annerledes enn i 2002. Da vi filmet United States of Afghanistan var dette stort sett en positiv opplevelse.
I 2011 hadde ting forandret seg, og Hollender fant ut at det å komme i kontakt med Ali skulle bli vanskeligere enn først antatt.
– Planen var først og fremst å treffe Ali, men det viste seg at det var for farlig for ham å tilbringe tid med meg. Situasjonen var så annerledes – de som var våre venner i 2002, kunne nå ha funnet på å drepe oss. Som en følge av dette bygde jeg heller – delvis i etterkant – dette «letekonseptet». Nå er jeg nesten litt glad for at jeg ikke fikk omgås Ali, for da fikk jeg heller sjansen til å bygge en mer anonym film der jeg skildrer lokalbefolkningen.
– Jeg tror ikke det har blitt gjort på denne måten før; en film der lokale afghanere uttrykker seg i allmennhet er noe jeg tror publikum vil ha stort utbytte av. På denne måten får vi se hvordan det vanlige livet er der. Menneskene i dokumentaren er ikke ofre, det som skildres er ikke krig, men vanlige mennesker som lider på grunn av invasjonen.
En overraskende vending
Dokumentaren fokuserer på de ekstreme endringene som har funnet sted i det afghanske samfunnet de siste ti årene, noe Hollender selv får kjenne på kroppen i et kritisk øyeblikk under innspillingen: Han blir skutt i armen under en kjøretur.
– Jeg fikk en smell i hele nervesystemet. Jeg merket at jeg hadde fått noe i kroppen, men jeg visste ikke hva det var.
– Jeg tror jeg var med på minst tre lignende situasjoner i forkant som var like farlige som denne. Vi hadde blitt ranet flere ganger tidligere, og det at det var jeg som ble skutt, var nok tilfeldig. Jeg tror egentlig de var ute etter den lokale sjåføren min.
Hendelsen førte til at Hollender raskt måte forlate Afghanistan for å legges inn på sykehus i Dubai. Dermed ble han også tvunget til å avslutte filmingen.
Tenker på Ali
– Har du hatt noe kontakt med Ali i etterkant?
– Jeg hadde litt kontakt over internett, men nå har han ikke svart meg på et halvt år. Jeg vet ikke hvorfor, det vet man jo aldri. Sist jeg snakket med ham, hadde han store kjærlighetsproblemer. Han er forelsket i en kvinne som er to år yngre, men foreldrene hennes nekter dem å gifte seg, de synes at Ali er for ung og fattig.
– Jeg sendte filmen til ham, men vet ikke om han har sett den. Jeg har tenkt mye på ham det siste tiåret, og nå er jeg jo på mange måter i samme situasjon som jeg var før jeg laget Finding Ali. Jeg tenker ofte at jeg burde reist ned til Afghanistan igjen, om så bare for en helg.
Finding Ali ble vist på Film fra Sør høsten 2011, og i samarbeid med Nobels Fredssenter gir vi deg en ny mulighet til å se filmen fredag 10. august. Mer informasjon om dette her.