Et visuelt spark
Hala Elkoussy fra Egypt gjestet årets festival med debutfilmen Cactus Flower som er støttet av Sørfond. Vi tok oss en prat med Elkoussy om kunstens muligheter i spillefilmen.
Den egyptiske kunstneren Hala Elkoussy kommer fra Kairo, men tok kunststudiene i London. Arbeidet hennes er vist på museer og kunstutstillinger verden over, og da arbeidet hennes endte opp på filmfestivaler ble hun interessert i å lage sine egne filmer. Cactus Flower er hennes første langfilm.
I tillegg til å skrive og regissere filmen, var du også ansvarlig for produksjonsdesign og kostymer. Var dette planlagt?
Jeg tror styrken i kunsten min kommer fra det faktum at jeg har utviklet et visuelt spark som er fullstendig mitt eget. Det ville ikke vært særlig interessant for en designer av høyt kaliber å bli med på prosjektet for å gjøre noe som for meg var veldig klart.
Videre tror jeg at det finnes to typer manusforfattere: Det er de som er historie-drevet og de som er bilde-drevet, og jeg er blant de som er bilde-drevne. Derfor ble det åpenbart for meg at jeg måtte oversette mine egne bilder til lerretet selv.
Noe av det første du legger merke til med filmen er hvor fargerik den er. Hva var inspirasjonen for dette?
Jeg tror at et hvilket som helst kunstverk må reflektere det stedet hvor det kommer fra. Det handler ikke bare om farge som visuell farge, men også om det komplekse forholdet mellom former, mennesker, rytmen til hvordan folk prater med hverandre på og hvordan de forholder seg til hverandre. For meg blir farge den eneste måten å videreføre denne kompleksiteten. Det blir en overflod av mange ting som forsøker å vise tilskueren at en kompleks situasjon i et komplekst samfunn. Livet i Egypt er veldig sprudlende og veldig overdrevent, og derfor må uttrykket av landet se ut på den måten.
Jeg likte godt hvor nedjustert lyden var. Kairo er for eksempel ikke bråkete. Hva var formålet med dette?
Dette handlet om den indre følelsen til de tre karakterene og hvordan de forholder seg til byen de bor i. Man kan være på et veldig travelt sted, men føle at du er helt alene. Og i den reisen som de tre går igjennom blir de hele tiden pushet til å granske seg selv og hele tiden prøve å finne en vei ut. Det var drivkraften bak. Byen er en stor bakgrunn, men den er ikke noen karakter i filmen.
Du gjør det samme med dialogen. Du har bare lyden av to stemmer som snakker til hverandre, og resterende lyd er fjernet.
Jeg gikk gjennom en lang diskusjon med lydmannen når det kom til lyddesign. Det handler ikke så mye om hva virkeligheten er, men hvordan du oppfatter virkeligheten i et bestemt øyeblikk. Vi kan være et sted som er bråkete, men ikke høre bråket pga. noe man gjennomgår og det var viktig for meg å få frem. Det samme skjer med hvordan menneskene går inn og ut av drømmesekvenser i filmen.
Noen ganger er separasjonen mellom virkelighet, drømmer og minner noe uklar. De blandes sammen, noe som gjør at drømmene virker ekte og det ekte virker drømmeaktig.
Ja, dette er gjort med hensikt fra det øyeblikket jeg bestemte at karakteren er en skuespiller, noe som igjen bygger på forestillingen om at vi er alle på en måte er skuespillere i våre egne liv at vi spiller ulke roller. Men, jeg tror også at i tunge tider blir drømmer en form for flukt. Det som faktisk skjer med oss kan være så sjokkerende at det ikke vil være vanskelig å skille på hva som er virkelighet og hva som er drømmer, og dette ser vi i filmen.
Vil du si at karakterene bestemmer hvordan bildene og historien formes når du planlegger scener?
Før vi begynte å filme hadde jeg seks måneder i forkant med skuespillerne. Dette gjorde jeg blant annet fordi jeg ikke hadde så mye erfaring med å lage film, og jeg tenkte det var best å begynne på null. Denne prosessen ble en måte å vokse sammen på. I hvert fall med de to hovedrollene som jeg møtte fem dager i uken. Det blir en lang prosess med å utvikle helt til vi kom frem til diverse svar. Når du kommer frem til disse svarene stopper du. Når du innser at ”det må være denne fargen” eller at ”det må være denne formen” er karakteren ferdig. Da er det ikke lenger en skuespiller som kommer gjennom døra, men karakteren du møter, avslutter Elkoussy.