Film fra Sør – fra min vinkel

Filmformidler Kalle Løchen har deltatt på hver eneste utgave av Film fra Sør, og i anledning vårt 30-årsjubileum deler han sine betraktninger om festivalens historie.

Kalle Løchen, 19 nov. 2020

Jeg har fulgt Film fra Sør-festivalen i alle sine 30 år, kanskje med varierende hyppighet av deltagelse på kinovisningene, men samtalene som har gått rundt det unike nisjetilbudet festivalen har vist fram, har truffet langt fler enn filmbransjen, eller innflyttere med røtter fra verdenshjørnene i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Gjennom årene har jeg møtt mange venner som har løftet fram festivalen som et eksotisk tilholdssted, et alternativ til det dominerende repertoaret på kino og en måte å lære andre mennesker å kjenne på det store lerretet.

Det viktigste for Film fra Sør som festival har vært å tydelig definere sin egen nisje. Det har vært mange diskusjoner om hvorvidt man burde snevre inn eller utvide de geografiske grensene. Når man snakker om asiatisk film er særlig Japan et land med en rik filmhistorie som også Vesten har lært å kjenne til. Men japansk film og kultur er mye mer enn det som når de vestlige kinomarkedene, og i dette har festivalen dukket ned og under det markedstilpassede tilbudet. Hvorfor ble aldri Australia, New Zealand og Oseania en del av å «se verden fra en annen vinkel»? Kanskje falt begrunnelsen på det engelske språket, eller Australias historiske tilknytning til det britiske samveldet. Men språklig sett kunne dette like gjerne rammet Sør-Afrika på det afrikanske kontinent. Oppløsningen av Sovjetunionen og konfliktene på Balkan på 1990-tallet gjorde også nye land og områder interessante for Film fra Sør. Men hele tiden har jeg opplevd at festivalens holdning har vært å speile sin samtid, med filmer som kan uttrykke noe om menneskelighet i andre kulturer som ingen nyhetsformidlere er i stand til å presentere.

Bakgrunnen for festivalen som satset på å presentere film fra Asia, Afrika og Latin-Amerika var både idealistisk og til en viss grad ideologisk fundert. I begynnelsen var Blindern filmklubb arrangør, og filmklubbfolk drives av en idealistisk entusiasme. Selv om det aldri har vært en politisk eller ideologisk styring av festivalen, så har det vært en pedagogisk vilje til å formidle andre strømninger innen filmkunsten, å være samtidsrelevant, samt å se at universelle følelser kan krysse hav, landegrenser og kulturer. Den viktigste pedagogiske føringen festivalen gjorde i løpet av 1990-tallet var å introdusere afrikansk film for et norsk publikum. Afrikansk film ble aldri neglisjert, men snarere presentert med en kulturell forståelse som utvidet perspektivet for publikum. Gjennom festivalen har man stiftet bekjentskap med Idrissa Ouedraogo fra Burkina Faso (Tilai, 1991), Djibril Diop Mambéty fra Senegal (Hyenés, 1992 og Le franc (1994), Moufida Tlatli fra Tunis (Palassets stillhet, 1994), Mahamat Saleh-Haroun fra Tchad (En mann som skriker, 2010), Abderramaneh Sissako fra Mauretania (Bamako, 2006 og Timbuktu, 2014) og Nabil Ayouch fra Marokko (Ali Zaoua, 2000). Og mange flere.

Film fra Sør har ganske gjennomgående skapt retrospektiver og presentasjoner av filmskapere fra «Sør-land». Det har vært et viktig mål å gi noen filmhistoriske tilbakeblikk, samtidig som slike retrospektiver gir økt historisk forståelse for hendelser i regionene. Filmfestivalen har pågått i de tiårene der man har sett filmbølger fra land som Kina, Iran og Argentina. Gjennom årene har også festivalen fulgt sterke regissørnavn tett, fra før de fikk sine store internasjonale gjennombrudd. Film fra Sør viste brasilianske Fremmed land av Walter Salles i 1995, mexicanske Cronos av Guillermo del Toro i 1994, iranske Den hvite ballongen av Jafar Panahi i 1995, taiwanske Elven av Tsai Ming-liang i 1997, argentinske Mundo Grua av Pablo Trapero, The Swamp av Lucrecia Martel i 2000 og Lissandro Alonsos La Libertad i 2001.

Det har ikke manglet på prominente gjester til festivalen gjennom årene, og jeg har personlig vært så heldig å ta del i noen av samtalene med dem. Aller mest minneverdig var nok besøket til den iranske mesterregissøren Abbas Kiarostami, som ved siden av festivalen ledet en workshop for unge, norske filmtalenter, men også møtene med Tsai Ming-liang fra Taiwan, Hirokazu Kore-eda fra Japan og Carlos Reygadas fra Mexico var strålende øyeblikk som jeg vet noen publikummere fremdeles snakker om og minnes.

Festivalen har alltid hatt et øye for filmer fra Midtøsten, og har i dette også inkludert filmer fra Israel. Festivalen har vist flere filmer av israelske Amos Gitai, og et fantastisk minne oppstod i 2002 da festivalen viste palestinske Elia Suleimans mesterverk Gud griper inn, så vidt jeg kan huske med regissøren til stede. Visninger av filmer fra denne regionen har vært viktig for festivalen, og det er blitt skapt debatter og diskusjoner knyttet til filmvisningene. Etter hvert oppstod en sidefestival av Film fra Sør, Arabiske filmdager, som skapte enda sterkere fokus på denne vinklingen.

En veldig viktig rolle for Film fra Sør dukket opp i 2011, da Sørfond ble etablert. Sørfond er bygget opp for å gi finansiell støtte til prosjekter fra de nevnte områder og regioner, og oppfordrer til samarbeid med norske produsenter. Norske midler har i en ti år lang periode vært med på å finansiere flere sterke filmer, og mange av dem har hatt internasjonale festivalpremierer på de største festivalene rundt om i verden, samtidig som norske produsenter har fått internasjonal erfaring som co-produsenter på helt unike prosjekter.

Når man blar seg tilbake i katalogene til Film fra Sør ser man at 1990-tallet hadde et snev av oppdragende funksjon fra festivalens medarbeidere. Katalogene inneholdt rammeartikler ved siden av filmpresentasjonene, og man delte sine erfaringer fra festivalreiser på jakt etter god film å vise for et norsk publikum. Dette var viktig i oppbyggingen av festivalens identitet, for i det første tiåret var det ikke vanlig at massemediene dekket filmhendelser fra Afrika, Asia og Latin-Amerika. Nå har festivalen de siste tjue årene bygget seg opp en solid publikumsmasse av engasjerte kinogjengere som er villige til å gripe sjansen til å ta et eksotisk dykk i filmfloraen, og det kan like gjerne være et dykk inn i det ukjente. Dette sjansespillet er noe av det mest givende ved filmfestivaler, at man faktisk ikke vet på forhånd hva man har for seg. Og Film fra Sør har vist vei i vrimmelen!