Film og fyrverkeri i Dubai
For andre år på rad er Film fra Sør og BABEL filmklubb på filmfestival i Dubai. Både for å ta temperaturen på arabisk film og potensielt hente filmer til Arabiske filmdager som i 2012 arrangeres på Filmens hus 21. – 22. april. Det er bare å sette av helga allerede nå!
Den arabiske halvøy kan skilte med ikke mindre enn tre internasjonale filmfestivaler på kort tid; Abu Dhabi og Doha i tillegg til Dubai. I et forsøk på å si noe generelt om Dubai internasjonale filmfestival (DIFF) må det være at det meste både glitrer og skinner, og går på skinner. Det ville ikke forundre meg om Dubais budsjett for fyrverkeri er større enn hele budsjettet til Film fra Sør. Det er åpenbart at DIFF ønsker å slå på stortromma med åpningsfilmen Mission Impossible 4, med både Tom Cruse og Dubais hersker til stede på den røde løperen, og plakater over hele byen dagen etter på hvor det står «Mission Accomplished». Dubai har råd til det meste.
Når dette er sagt, sitter jeg igjen med en følelse av at selv om festivalens oljesmurte maskineri stort sett fungerte knirkefritt var det ikke mange nok gode, arabiske filmer igjen til årets filmfestival – den åttende i rekken. Spesielt bar programet for arabiske spillefilmer preg av dette. Her var det nok Abu Dhabi og Doha som trakk det lengste strået. Noen av spillefilmene var direkte latterlige, som den marokkanske kjærlighetsfilmen Love in the Medina, eller det langsomme marokkanske dramaet Boiling Dreams. Det var kanskje slike filmer regissør Leila Kilani ønsket å distansere seg fra da hun var i Norge under årets Film fra Sør for å vise sin egen On the Edge. Ikke bare var historiene meget eksotifiserende, men skuespillerprestasjonene til tider så dårlige at man ikke visste hvor man skulle gjøre av seg der man satt og så på.
Langt bedre var den jordanske The Last Friday, men på tross av rimelig godt skuespill ble handlingen for intetsigende og kjedelig. Skal jeg imidlertid trekke fram to filmer som fungert bra må det være den marokkanske The Rif Lover, og den egyptiske The Beginning. The Rif Lover omhandler det ikke ukjente dilemmaet om hvorvidt ekteskapet skal være basert på egne følelser eller familiens preferanser, men med både narkotika og kvinnefengsel som krydder, og operaen Carmen som klangbunn. En film som meget lett kunne endt opp som forutsigbar og kjedelig klarer å skape overraskende momenter helt til siste slutt. Filmen er ikke udelt positiv, men tatt i betraktning dens relativt dårlige selskap, var den et friskt pust.
Den beste spillefilmen var imidlertid ikke ny i det hele tatt, men et egyptisk drama fra 1986 av Salah Abuseif. The Beginning portretterer et knippe idealtypiske egyptiske personer som overlever en flystyrt i ørkenen. Heldigvis er det ikke langt til en oase hvor de finner både vann å drikke og dadler og spise. Overlevelsen ser ut til å være sikret. Men hva skjer når den griske foretningsmannen lurer til seg eierskapet av oasen og begynner og utbytte de andre? En helt fantastisk skildring av grådighetens logikk og hvordan «massene» blir tvunget til å gjøre opprør. Hvordan denne filmen ikke ble oppfattet som en grov fornærmelse mot det egyptiske regimet i 1986 er vanskelig å skjønne.
Selv om spillefilmene skuffet var det mange gode dokumentarer som fortjener å nevnes. Min absolutt favoritt, som riktignok ikke var i hovedprogrammet, men som spesielt utvalgt, var den amerikanske-irakiske filmen Salaam Dunk. I filmen følger vi et kvinnelig basketballag ved det amerikanske universitetet i Sulaimanie, nord i Irak (Kurdistan), og deres amerikanske trener Ryan. Gjennom trening og studier, svette og tårer, seire og nederlag, blir vi kjent med flere sterke og flotte kvinner som elsker basketball og som gjennom lagspillet bygger broer der det før var etniske og religiøse skiller. Det jeg hadde fryktet skulle bli en problematisk krigs-apologetisk film viste seg i stedet å være både varm og engasjerende.
En annen meget spennende dokumentar var den syriske The Light in her Eyes. Her møter vi en kvinnelig muslimsk predikant, Houda al-Habash, som i en alder av 17 år bestemte seg for å starte koranundervisning for jenter i skoleferien. Hun hjelper og oppfordrer jentene til å ta studiene på alvor og skaffe seg en ordentlig utdannelse, samtidig som hun fremhever at religionen er det kjæreste og viktigste man har. Islam har alt for lenge hindret kvinner i å ta utdannelse, og dette er feil mener hun. En kvinne kan være president, sier hun, men poengterer samtidig kvinnens plikter i familien. I filmen viskes det kunstige skillet mellom det å være proggresiv og det å være konservativ bort. I stedet står vi igjen med et respektfullt portrett av en syrisk kvinne som handler både mot og med strømmen på samme tid.
Ingen av filmene jeg har nevnt har hatt med den arabiske våren og gjøre. Det oppleves kanskje som rart. Flere filmer tok opp dette, blant annet en godt gjennomført dokumentar av dansk-palestinske Omar Sharqawi, ½ Revolution. De andre filmene ble for umiddelbare, og klarte ikke å tilføre noe nytt og utdypende om en situasjon hvor den ekstatiske gleden over å ha kastet flere diktatorer er i ferd med å byttes ut med en edruelig anerkjennelse om at reelle omveltninger tar tid.
Som avslutning vil jeg nevne festivalens morsomste «slip of the tongue» av Suha Arafat, konen til Yasser Arafat. Under innledningen til filmen The Price of Kings – Yasser Arafat fortalte hun på arabisk om hvor flott det var at det hele det arabiske folk endelig har begynt å gjøre opprør mot sine udugelige ledere. Hvorpå hun kremtet flaut og la til: «mish kull, taba’an» («ikke alle selvfølgelig»), og takket emiren i Dubai for en flott filmfestival!