FRA CARACAS’ TØFFESTE NABOLAG
Les hva spillefilmdebutanten Gustavo Rondón Cordova har å si om filmen sin La Familia, Caracas og filmproduksjon i Venezuela.
Gustavo Rondón Cordova skapte først et navn for seg selv med Nostalgia, som ble nominert til beste kortfilm ved filmfestivalen i Berlin i 2012. Ved årets Film fra Sør får vi se 40-åringens første spillefilm. Med La Familia har Cordova laget en sterk film om vanskelige familieforhold i et barskt miljø hvor bare den sterkeste overlever. Les omtale av filmen her.
Vi tok oss en prat med regissøren som ønsker å vise frem hjembyen Caracas – på godt og vondt.
Filmen din er gjort på en veldig naturalistisk måte, og man klarer virkelig å identifisere seg med hovedrollenes utfordringer og tapte drømmer. Hele filmen er rett og slett en veldig autentisk opplevelse. Fortell litt om hvordan La Familia ble til:
– Vi brukte ca. fire måneder på forberedelser før vi gikk i gang med preproduksjonen av filmen. Jeg var veldig opptatt av å finne de rette stemningene, stedene og personene for filmen jeg ønsket å lage. Siden jeg er vokst opp i Caracas kjenner jeg byen veldig godt, og ønsket å vise publikum alle variasjonene i en vanlig dag i byen.
Hvor viktig var all researchen for hvordan resultatet ble?
– De grundige forberedelsene tror jeg har vært helt essensiell for hvordan filmen har blitt. Det å reise rundt i byen, møte folk og ta til seg stemningen ga et vell av ideer til handlingen og karakterene i filmen.
Hva har vært hovedmålet ditt med filmen?
– Jeg har hatt som ambisjon å lage en enkel, men emosjonelt engasjerende film om familieforhold. Akkurat dette temaet er noe jeg har hatt sterk interesse for lenge, og som også har vært tema i kortfilmene mine. I tillegg til hovedrolleinnehaverne ønsket jeg å introdusere en annen karakter i filmen, nemlig hjembyen min, Caracas. La Familia sier veldig mye om hva jeg føler dagens versjon av byen – på godt og vondt. På samme måte som at forholdet mellom Andres og Pedro på mange måter ligger i ruin, gjør byen Caracas det. Men det som ligger i ruin kan også bygges opp, og det gjelder både forholdet mellom far og sønn, og byen selv. Jeg tror stedet man holder til kan påvirke livene våre i stor grad, ofte på måter vi kanskje ikke er klar over. Dette håper jeg er en tanke publikum har i hodene sine når de forlater kinosalen.
En av La Familias største styrker er den realistiske stilen og det troverdige samspillet mellom far og sønn, Andrés og Pedro (spilt av Giovanni García og Reggie Reyes). Helt fra begynnelsen av ønsket Cordova at sønnen skulle spilt av en ikke-skuespiller, mens han følte han trengte en erfaren skuespiller for rollen som faren. Prosessen med å finne førstnevnte tok lang tid.
–Vi hadde en lang casting-prosess hvor vi var rundt i Caracas ved skoler, sportssentre og dansehaller for å finne den rette personen. Vi satt igjen med en gruppe unggutter som vi testet foran kamera, men vi skjønte ganske fort at Reggie Reyes var den rette for rollen. Han har en fantastisk personlighet, og i rollen som Pedro er han både sårbar og tøff på samme tid.
Giovanni García hadde Cordovova jobbet med tidligere, og i han visste han at han hadde en fullblods metodeskuespiller. Under innspillingen holdt García søvn og personlig hygiene til et minimum. Han ønsket å være den desperate og utslitte Andrés fullt og helt, også når kameraet var slått av.
– Jeg lot dem gradvis bli kjent med hverandre under innspillingen, på samme måte som far og sønn gradvis vokser på hverandre i filmen. Etter hvert ble det gode venner utenfor settet, og de hjalp hverandre med å gjøre mest mulig ut av hver sine roller.
Venezuela er et land som over lengre tid har vært preget av interne uroligheter, et anspent forhold til USA og en rekke andre utfordringer. Med andre ord: Ikke det letteste landet å lage film i. Cordova lister opp inflasjon, politisk krise og farlige lokasjoner som utfordringer for regissører i Venezuela.
–Jeg tror det å lage film har sine utfordringer over alt i verden, og Venezuela er nok ikke det vanskeligste landet i Sør-Amerika å lage film i. Vi har et nasjonalt filmfond som gir gode muligheter for finansiering. Det finnes også rekke filmskapere som lager uavhengig film med private sponsorer, og flere jobber også hardt for å slå igjennom internasjonalt.
Hva var den største utfordringen for La Familia spesifikt?
–Med denne filmen var kanskje det vanskeligste at vi ønsket å filme på location – både i flere svært farlige nabolag og i noen veldig rike områder. Mange steder måtte vi kjempe for å få tillatelse til å filme, men når folk fikk innsikt i hva vi skulle lage ble de fleste positive og samarbeidsvillige. Mange beboere fikk dessuten hjelpe til med å lage film – både som statister og bak kamera.
Som filmfotograf har Cordova fått med seg franskvenezuelanske Luis Armando Arteaga som også stod bak Film fra Sør-favoritten Ixancul fra 2015. Etter å ha sett denne forstod regissøren at han måtte ha Arteaga med på laget i La Familia.
–Jeg ønsket et røft estetisk uttrykk på filmen, men et uttrykk som samtidig ser det vakre i realismen. Jeg visste at Arteaga fortsatt har mye familie i landet, og mente han var den perfekte for denne filmen.
Tror du vi får se en venezuelansk bølge av regissør i tiden som kommer med blant andre deg selv og Lorenzo Vigas i spissen?
– Å kalle det en bølge er nok å overdrive, men siden 2010 har vi sett flere regissører som har høstet annerkjennelse ved festivaler verden over med veldig særegne og personlige filmer. Vi er fortsatt ikke en så sammensveiset gjeng, men Vigas (filmen hans, From Afar vant Gulløven i Venezia i fjor red.anm.) og jeg er gode venner og deler erfaringer med hverandre. Regissører fra Venezuela jobber fortsatt med å finne sin rolle i internasjonal film, og fremtiden håper jeg virkelig vi får se en bølge av filmer fra hjemlandet mitt. Tiden vil vise.