Khalo Matabane – et nyansert bilde av Sør-Afrika
Khalo Matabanes filmer tar for seg utfordringer som er relevante for Sør-Afrikas skjøre, demokratiske identitet på en intelligent og følsom måte. Han er innom HIV/AIDS, frigjøringskampen og innvandring, men det er folkehelten Nelson Mandela som opptar han aller mest. I kveld møter du han på Shield and Spear kl.18.30.
Temaene i Matabanes dokumentarer er varierte; fra HIV/AIDS i Love in a Time of Sickness, frigjøringskampen til tre township-aktivister som ikke har noe til felles i Young Lions til en presentasjon av innvandreres opplevelse av Johannesburg i Conversations on a Sunday Afternoon.
Da Nelson Mandela ble løslatt fra fengsel i 1990, var den sørafrikanske dokumentaristen Khalo Matabane en idealistisk tenåring med fantasier om post-apartheid. Han fantaserte om en tid med frihet og rettferdighet, og som så mange andre sørafrikanere av hans generasjon, ble han oppdratt til å hedre Mandela som universalmiddelet mot apartheids onder. Khalo romantiserte syn på menneskerettighetene og den politiske lederen, «krigeren», og frihetsforkjemperen, som helt sikkert ville komme med en hær og løslate Sør-Afrikas folk, virket urokkelig.
Men….
- Da han kom ut, så han skrøpelig ut og gikk kledd i en dress. Det bildet samsvarte ikke med min hukommelse av ham. Dette var ikke den Mandela jeg husket. Citypress
For å strø salt i såret, var Mandelas nye retorikk preget av tilgivelse og forsoning. Ikke revolusjon. Over natten ble han intet mindre enn en helgen, en internasjonal mann av velvilje, tilskrevet messianske kvaliteter og løftet opp som et globalt symbol på demokrati, frihet og fred. Alle elsket Mandela, men uansett hvor mye de støttet ham var svarte sørafrikanere som Matabane skuffet. «Hva med vår lidelse?», var det mest fremtredende spørsmålet. Hvor var den pulserende og revolusjonære som krevde rettferdighet mot apartheidregimets tyranni?
- Den svarte befolkningen visste da at situasjonen deres ikke ville endre seg. De følte at de var offerlammet, men de hadde et håp om at deres offer ville gi barna deres en bedre fremtid, men det de ikke visste var at barnas liv ville gjenspeile deres egne, beklager Khalo.
Myten om Mandela i Matabanes unge sinn, begynte å falle sammen.
Begynnelsen på en personlig odysse
Khalo Matabane ble født 18. Juni 1974 i Ga Mphahlele, en landsby i Limpopo i Sør-Afrika. Han har regissert mange dokumentarer, dramaserier, kampanjer, reklamer og har gjesteforelest på skoler i hjemlandet. Ved siden av hans arbeid som filmskaper og lærer, skriver Khalo tidvis også om film og politikk. Hans første spillefilm State of Violence (2010) ble vist i Toronto og Berlinalen og fikk strålene kritikker.
I den prisbelønnede dokumentaren A Letter to Mandela (2013), skriver Matabane et fiktivt brev til Mandela for å illustrere kontrasten mellom hysteriet rundt hans berømmelse og realiteten av hans prestasjoner. Mange av sørafrikanerne som Matabane intervjuer, klager over de himmelske kvalitetene som tilskrives Mandela i forbindelse med apartheids fall. I samtaler med politikere, verdensledere, intellektuelle og kunstnere søker Matabane etter meningen med frihet, forsoning og tilgivelse.
En videre avsløring av myten
Khalos nyeste film, Nelson Mandela: The Myth and Me (2014) viderefører reisen og fordrer spørsmålet: Kan Mandelas filosofier appellere i en verden som er plaget med urettferdighet og sosiale ulikheter? Matabane spør igjen globale tenkere, apartheidofre, og Mandelas eget følge, for å nøste opp i Nelson Mandelas bragder og dermed tilby en mangesidig tilnærming til myten om ham. Mandelas nylige bortgang i en alder av 95, gjør det mulig å reflektere over arven fra ham, utover hans helgenstatus og komme til sakens kjerne.
Hvordan tolker verdensledere som Dalai Lama, Colin Powell, Desmond Tutu, Kofi Annan og andre hans budskap i verden i dag, hvor sårene fra apartheidoverlevende fortsatt er åpne? Som Charity Kondile, som sier «De burde straffes som hvilken som helst annen kriminell som dreper. Jeg forstår ikke (hvorfor de skal være fri). Jeg er bare en vanlig mor, jeg er ikke i parlamentet, jeg er bare av kjøtt og blod.»
Intervjuene er ispedd Matabanes egne tanker og følelser, fra eufori til skuffelse, mot et bakteppe av historiske bilder og portretter av Mandela.
Ærbødigheten for Sør-Afrikas ikoniske leder har uten tvil aldri vært høyere. Myten rundt Mandela har vokst til så skinnhellige proporsjoner at tilnærmingen til hans svakheter i Khalo Matabanes dagbokliknende dokumentarer, nesten er bannlyst. Likevel, i et forsøk på å unngå faren ved å skape én eneste «sann» historie, klarer Matabane å foreta en gjennomtenkt analyse av Mandelas arv, og skarpsindig dekonstruere den messianske glansen som omgir Mandela, og i forlengelsen, andre som ham.