Kultlegenden Jodorowsky er årets æresgjest
Film fra Sør presenterer i samarbeid med Cinemateket og Serieteket årets æresgjest: kultlegenden, mesteren av det psykospirituelle og fjorårets Sølvspeilet-vinner Alejandro Jodorowsky. Vi inviterer til samtaler og vi viser et utvalg av hans aller beste verk, samt dokumentaren om Dune-prosjektet som aldri ble realisert.
«I mine øyne er det i kunst forbudt å jakte, men tillatt å fiske.»
Jodorowsky var en en helt blant Amerikas motkulturelle elite på begynnelsen av 70-tallet, en ledende skikkelse i Paris' absurdistmiljø og dessuten forfatter av flere filosofiske bøker. Hans skapertrang og mestring av ulike sjangre har gitt ham en velfortjent status som kultlegende og universalgeni. I dag er det ikke banebrytende surrealistisk film, men tegneserier han er aller mest kjent for. Den chilensk-franske regissøren av jødisk-ukrainsk avstamning har forandret liv med sine underlige syre-westernfilmer og psykomagiske sagaer. Han er svært innflytelsesrik med en kreativ galskap som fletter sammen det episk visuelle, karnevalske drømmeaktige, det symbolske og det groteske med en god dose psykoanalyse. Kunsten hans er ikke alltid lett å forstå.
Fascinasjon for mimikk
I utgangspunktet er Jodorowsky en teatermann med bakgrunn i mimestudier. Han samarbeidet lenge med Marcell Marceau, men etter hvert ble han en ledende skikkelse Paris' absurdistmiljø. Der startet han Panic-bevegelsen. Det var Pantomimen som inspirerte hans egen regidebut med Fando y Lis (1968):
- Da jeg var liten var min drøm å bli en stor pantomimekunstner som Marcel Marceau, som jeg jobbet for, i hans selskap. Jeg fant arbeidet hans svært romantisk, som Chaplin's. Uten mulighet til framføring i et teater, som en ukjent uten penger, bestemte jeg meg for å filme et verk av pantomime med en dypere mening.
El topo (1970) ble det store gjennombruddet, så populær var filmen at han så seg nødt til å gi ut manuset i bokform. John Lennon var begeistret og Jodorowsky overtalte Beatles' USA-manager, Allen Klein, til å kjøpe rettighetene. Typisk for filmene er en sterk surrealistisk essens. Likevel er det alltid sterke karakterer, eller arketyper, som setter seg i hjernebarken lenge etter man har sett de. Picasso har hatt en viss innflytelse:
- Jeg legger ikke ned mye arbeid for å utvikle mine karakterer: de kommer til meg i en tilstand av drømmeaktig transe. Picasso sa: Jeg ser ikke, jeg finner. I mine øyne er det i kunst forbudt å jakte, men tillatt å fiske.
Det har versert rykter om en oppfølger, Sons of El Topo, men til det spørsmålet melder det seg et velkjent hinder for Jodorowskys ambisjoner, nemlig økonomi.
- Jeg har fortsatt ikke nok penger til å realisere dette manuset og tiden går. Jeg har besluttet å lage en tegneserie av det sammen med en meksikansk tegneserieskaper. Vi er i ferd med å fullføre den første delen.
Surrealismens transe
I den visuelt slående The Holy Mountain (1973) spilte regissøren selv en hovedrolle og han komponerte også filmmusikken. Men Jodorowsky respekterer sine forgjengere, han plasserer seg selv i kjølvannet av Fellini og Kurosawa:
- Jeg er bare interessert i kunst som tjener til å helbrede. Hvordan? Få tilskueren til å føle skjønnheten i sin egen sjel. Jeg eksisterer som filmskaper fordi von Stroheim, Browning, Kurosawa, Fellini, og Buñuel eksisterte før meg.
Elefantfabelen Tusk (1980) var en lite vellykket barnefilm, men så kom marerittaktige Santa Sangre (1989) og The Rainbow Thief (1990) i velkjent absurd stil. Filmene innehar mange av surrealismens symboler og arketyper:
- Det er ingen logikk i drømmer, ei heller for sanne kunstnere. Jeg har studert symboler i mer enn et halvt århundre. De er en del av min bevisstløshet. Mine ord kommer naturlig blandet med symboler når jeg snakker. Jeg snakker aldri om å være bevisst, men om å være i en transe.
The greatest movie never made
Det er ikke mange regissører som er skamrost og lovprist for filmer som aldri ble laget. Ambisjonene for prosjektet Dune var enorme, og det var dessuten ment som en motpol til Hollywood som Jodorowsky alltid har næret et sterkt hat til. I et intervju med Aftenposten K omtaler han Hollywood-skuespillerne som «kunstens kreft», og om den nylig avvdøde Peter O'Toole, som han jobbet med på The Rainbow Thief sier han «Jeg hater han. Jeg er glad han er død.» Drivkraften bak Dune var et sterkt ønske å skape ekte kunst – og ikke minst en eksplisitt drapstrussel mot den amerikanske filmindustrien. Til Filmbonanza i høst sa den nå 85 år gamle filmskaperen dette:
- Jeg ville drepe den amerikanske filmindustrien. Jeg ville drepe de store, idiotiske filmene som gjør folk til idioter. Jeg ville lage filmer som er ekte kunst, som forandrer og utforsker menneskesinnet og som gjør publikum til bedre mennesker.
Frank Herbert's Dune var tenkt som et gigantprosjekt med musikk komponert av Pink Floyd, med Orson Welles og Salvador Dali som skuespillere og med 3000 romskipstegninger fra Jean Giraud (Moebius) i tillegg til øvrig design av H.R. Giger (Alien). Dessverre strandet prosjektet, men både Star Wars og Alien hentet inspirasjon fra hans skisser til Dune.
- I Dune viste jeg alt som ikke kan sies med ord. Senere viste jeg det igjen i tegneserier som The Incal og Metabarons. Jeg hadde virkelig lyst til å realisere Dune, men nå tror jeg det er bedre at det aldri skjer. En legende kan være mer beundringsverdig enn virkeligheten.
Dokumentaren Jodorowskys Dune av Frank Pavich er årets avslutningsfilm, og regissøren besøker også festivalen. Filmen ble vist under fjorårets Cannes-festival. Her kikker Pavich dypt inn i sin spåkule og filosoferer og argumenterer for hvordan filmhistorien ville sett ut dersom Dune faktisk hadde blitt laget. Hva ville skjedd hvis den floppet? Ville vi da hatt superheltfilmer?
Fjorårets Sølvspeilvinner, The Dance of Reality (2013), må sies å være en coming-of-age historie i ganske særegne omgivelser. Historien og tittelen hentet Jodorowsky fra egne erfaringer:
- Det er en historie fra min barndom, filmet der jeg bodde: en liten, glemt by i Chile's golde nord. Alt er ekte, men sett gjennom øynene til en gutt. For de som utvikler synet og lærer å se magien i tilværelsen, vil livet vise seg som en dans der alt blir ett og forvandles til et mirakel.
Tegneserienes mester
Sammen med tegnerne Moebius og Juan Giménez skapte Jodorowsky sitt eget fiksjonsunivers som har fungert som bakteppe for hans karakteristiske blanding av idérike fantasiverdener og groteske esoteriske allegorier. Senere har dette «jodoverset» blitt utvidet med Megalex, Technoprestene og flere bind i sagaen om Inkalen og Metabaronene, og han har dessuten laget frittstånde serier som The White Lama, Borgia, Bouncer, Juan Solo, Alef Thau og Månemannen. Det er i det hele tatt vanskelig å komme på en nålevende kunstner som har hatt større påvirkning på dagens science fiction enn Alejandro Jodorowsky.
Møt Alejandro Jodorowsky i samtale med Morten Harper på Serieteket (Deichmanske på Schous Plass), lørdag 18. okt kl. 14.00.
Mer informasjon om arrangementet og filmene hans finner du når programmet i sin helhet og billettene legges ut for salg fredag 26. september.