Mariana Rondóns realistiske og drømmende verden
Mariana Rondón ønsker å gjenskape verdener, uttrykke følelser og berøre samfunnskonflikter. Historiene hun forteller er en gjenskapning av hva vi som mennesker ser og hvordan vi ser det. Gjennom intime og nære relasjoner tegner hun et bilde av hvor sårt livet kan være. Vi møtte regissøren for et eksklusivt intervju om hennes nyeste film.
Du har rett til å drømme uten grenser
Vi møter Mariana Rondón og Marité Ugás etter visning av Bad Hair på Viktoria kino. Alle filmene de gjør, gjør de sammen. Samarbeidet har vart siden de møttes på filmskole i Cuba og har stor, om ikke all, betydning for resultatet.
- Produksjonsselskapet heter Sudaca film, og vi lager de filmene vi alltid har drømt om å lage. I Latin-Amerika tenkte man i mange år at dette var umulig å gjøre, men filmskolen åpnet opp for muligheter og en ny måte å se disse mulighetene på. Budskapet lød som følger: Du har rett til å drømme uten grenser.
Sammen har de skapt flere kritikerroste filmer. De bytter på å være hverandres regissør og produsent. I år gjestet de Film fra Sør med Bad Hair, som er regissert av Rondón og produsert av Ugás. Samtidig vises også filmene Postcards from Leningrad og At Midnight and a Half. Sistnevnte har de skrevet og regissert sammen.
- Samarbeidet oss i mellom betyr alt. Konfrontasjonene vi har, også med fotografen, dreier seg hele veien om å komme fram til hva vi vil fortelle og hvordan vi vil fortelle det. Sammen tar vi vare på de kunstneriske situasjonene. De viktigste beslutningene vi tar etter at historien er satt, er mise-en-scène, det som skjer foran kamera. Et slikt samarbeid fører til at vi hele tiden er sikre på at vi tar filmen i riktig retning, og lander der vi skal.
Sosialrealisme som springbrett
Felles for alle tre filmene er at historiene fortelles gjennom et barns opplevelser. I Bad Hair følger vi Junior som ønsker å rette ut håret sitt for et skolebilde. Dette bekymrer moren, som mistenker at han er homofil. At Midnight and a Half fortelles hovedsakelig fra en ung jentes perspektiv, gjennom hennes lek og fantasi. Også i Postcards from Leningrad, hvor fortelleren er en liten jente, er skillet mellom fantasi og virkelighet vagt. Bad Hair skiller seg fra de to andre filmene med sin realistiske og direkte fremstilling av en tøff hverdag. Rondón ser på sosialrealismen som en vei inn til historiene.
- Sosialrealisme er et springbrett for oss, for å få inngang til den intime verdenen til mennesker i samfunnet. Det er veien for å komme fram til sjelen til disse personene. Når vi har fått denne tilgangen kan jeg gjenskape mine egne personer.
Hun forteller at oppvekst og barndom er essensielt for filmenes fortelling fordi det er en såpass viktig periode i livet, og samtidig så sårbar. Juniors reaksjoner på morens ignoranse er et godt eksempel på denne sårbarheten. Som publikum føles det så sterkt at du nærmest kan ta på det.
Intime verdener
Postcards from Leningrad er en selvbiografisk film fordi den forteller om livet til Rondóns familie, som på 60-tallet deltok aktivt i kommunistiske geriljagrupper som kjempet mot den nasjonale hæren. Filmen følger ikke en vanlig kronologi fordi Rondón ønsket å vise minner fra den tiden, slik hun husker dem. Dette gjør hun ved å leke med filmspråket, gjennom en blanding av drøm og virkelighet.
- Film er en måte å se virkeligheten på. Jeg ønsker å gjenskape verdener gjennom filmspråkets muligheter. Ikke gjenskape direkte hendelser. Sånn sett blir det også personlig, fordi du viser den delen av historien du har sett og din måte å se den på. Samtidig begrenser du det til det du har lyst til å vise.
Rondóns filmer snakker om samfunnet vi lever i, fortalt gjennom små intime historier. Bad Hair er filmet på location med håndholdt kamera. Med en estetisk teknikk som grenser til neorealisme skildrer filmen Juniors vanskelige situasjon gjennom et passivt objektiv. Uten å være direkte politisk tegner Rondón, via et falleferdig landskap, et vakkert bilde av samfunnet og de fordommer vi står overfor. Selv om filmen er ment for og til Venezuela, har den også en stor universell appell.
- Man snakker om åpenhet i Venezuela, men det finnes ingen sivile rettigheter og det gjør det problematisk. Vi ønsket å åpne opp for forståelsen av at det finnes mange forskjeller og hvis man ikke respekterer forskjeller blir det konflikt. Livet kan være så voldsomt, i de intime og nære relasjonene ser vi hvor sårt det kan være.
Det universelle
Mariana Rondón har høstet god kritikk for sine filmer, helt siden kortfilmen Calle 22 fra 1994. Rondón og Ugás er i dag anerkjente regissører og produsenter, men syntes fremdeles det er fascinerende at filmene deres får oppmerksomhet på tvers av landegrensene. Selv om historiene alltid blir fortalt fra deres ståsted er det viktig for dem å kommunisere på tvers av kulturer.
- Bad Hair er først og fremst laget med tanke på Venezuela, for Venezuela, om Venezuela og til Venezuela. Til slutt ble det den mest universelle filmen vi har laget. Men det betyr jo bare at de problemene vi har er de samme problemene som andre har.
Rondón ønsker også med sitt neste prosjekt å røre ved en universell konflikt. De to samarbeidspartnerne utelater heller ikke at de i framtiden kan lage filmer utenfor Venezuela og Latin-Amerika.
- Det er viktig å ikke lukke noen dører i livet.
At Midnight and a Half kan du se på festivalens siste visningsdag, søndag 19. oktober kl. 21.30 på Klingenberg. Vel møtt!