Meksikansk på film-menyen
Klimaet mellom Stillehavet og Det karibiske hav virker å være særdeles godt for film. Vi opplever i alle fall en jevn strøm av gode filmhistorier som finner veien til oss fra denne latinamerikanske filmtungvekteren. Siden 2005 har filmindustrien i landet vokst markant, og årlig produseres mer enn 70 filmer. I løpet av årets Film fra Sør blir vi bedre kjent med fem regissører med tilknytning til Mexico, og det som kalles Nuevo Cine Méxicano – den nye meksikanske filmen.
Nuevo Cine Méxicano
Perioden som blir omtalt som Nuevo Cine Méxicano startet på 1990- tallet, og er en periode man fortsatt er inne i. Den blir karakterisert ved høyre kvalitet på produksjonene og suksess på festivaler så vel som markeder utenfor Mexico. Mens det på 90-tallet var vanlig at bare tre latinske filmer fikk ta del i en internasjonal årlig “karusell” – hvor de meksikanske filmene konkurrerte mot de argentinske, cubanske og brasilianske-, er det nå vanlig at 4-5 meksikanske filmer blir distribuert verden over hvert år. Filmindustrien i Mexico har investert i teknisk og audiovisuell kvalitet, og flere filmer opplever kommersiell suksess både nasjonalt og internasjonalt.
Regissører som Arturo Ripstein og Maria Novaro markerte starten på Nuevo Cine Méxicano, sammen med blant andre Alfonso Arau. Araus’ Como Agua Para Chocolate (Hjerter i chili) ble en stor suksess da den kom i 1992. I Nuevo Cine Méxicano skildrer man ofte den sosiale virkeligheten i Mexico; hverdagsliv, eksistensialisme, vold og migrasjon. Noe magisk realisme klamrer seg også fast, slik vi blant annet ser i nettopp Hjerter i chili.
Senere i perioden har særlig Alejandro González Iñárritu, Alfonso Cuarón og Carlos Carrera markert seg, med sine Amores perros (Elskede kjøtere, 2000) Y tu mamá también (Og mora di også, 2001) og El crimen del Padre Amaro (Pater Amaros forbrytelse, 2002).
Inspirerende kontraster?
Mexico. Navnet skaper ulike assosiasjoner. Noen drømmer seg bort til hvite strender og turkisblått hav, et smakfullt kjøkken og fargerike omgivelser. Andre tenker på dop og drap, og på grensebyer hvor lovløsheten får herje, mens unge og eldre forsøker legge en plan for hvordan de skal klare å ta seg over grensen til USA på vellykket vis.
Kanskje har alle kontrastene vært med på å skape historiene som blir formidlet i Nuevo Cine Méxicano? Noen av verdens rikeste bor i Mexico, side om side med millioner av fattige, her er kolonihistorie og indianerrøtter, oljerikdom og tequilatradisjoner, fantastisk natur og fryktelige skuddhull. Landet er utvilsomt fylt med både det vakre og det vonde – og alle nyansene mellom. Av alle disse nyansene skapes det også både vakre og vonde filmer, som hver på sin måte forteller noe om samtiden.
Filmene på årets program
Klasseskille og kjærlighet. Ånder og guder.
I José Luis Valle sin Workers (2013)blir det meksikanske klasseskillet vist fram, og filmen er et politisk innlegg og et interessant portrett av dagens Mexico, hvor skillene mellom fattig og rik fortsatt er enorme.
Halley (2012) viser noe helt annet; i denne filmen møter vi en vever skildring av en umulig og forvirret kjærlighet, samtidig som filmen går inn i rekken av David Cronenberg-inspirerte “body horror”-filmer. Sebastian Hofmann skildrer menneskelig kontakt og valget mellom å være eller ikke være.
Enrique Riveros drama Never Die (Mai Morire, 2012) gir følelsen av å være i takt med naturen på et sted langt utenfor tid og rom, og han viser urgamle ritualer rundt liv og dør i harmoni med moderne gudstro. Læren om Jesus går hånd i hånd med åndeverdenen som gjaldt før Columbus tok sine første steg på det amerikanske kontinentet. Et kontinent det er en glede å bli bedre kjent med også via lerretet.
De som drar - og de som blir igjen
Migrasjonsproblematikken er veldig til stede i Mexico, både med tanke på alle meksikanere som har familie i USA eller som selv ønsker å prøve lykken hos naboen i nord, men også med tanke på alle som er på gjennomreise i Mexico: landet har selv mange fremmedarbeidere som har komt til landet i håp om bedre hverdager for seg og sine. Tilbake står ofte kvinner og barn, ventende på noe som kanskje aldri skjer. Antonio Méndez Esparza er en av dem som gir en stemme til alle disse, i hans fortelling Here and there (Aquí y allá, 2012) møter vi Pedro som kommer tilbake til landsbyen i Mexico, landsbyen han en gang dro fra og som han på ny vurderer å forlate til fordel for drømmenes land, USA.
En annen av de meksikanske filmene på programmet i år, tar også for seg flukt og jakten på et bedre liv: I Gullburet (La jaula de oro, 2013), forteller Diego Quemada-Díez om tre guatemaleres sin reise gjennom Latin-Amerika. Med noen dollar teipet til beinet og en sterk tro på at de kan haike hele veien til USA, legger de i vei. Den spanske regissøren har laget et sosialrealistisk stykke film som er sjangerens mester Ken Loach verdig.
Internasjonal oppmerksomhet
I tillegg til disse filmene presenterer vi også en meksikansk film i hovedprogrammet Internasjonal Konkurranse. Amat Escalantes Heli vant regiprisen under årets filmfestival i Cannes. Heli er en sobert fortalt historie om mennesker som evner å leve i en nådeløs virkelighet uten å miste sin integritet. Den har opptakten til en klassisk «revenge movie», men faller aldri for fristelsen til å henfalle til en selvrettferdig voldsorgie. En film som har gjort seg bemerket internasjonalt, og som er Mexicos kandidat til en Oscarnominasjon i kategorien beste fremmedspråklige film.
Den nye, meksikanske bølgen er noe av det mest spennende vi har på menyen under årets Film fra Sør!